UTMATTELSESSYNDROM: Plutselig streiket hjernen til komiker Karin. - Jeg visste at jeg var sammen med en som het Anders. Det var det eneste jeg husket, ikke noe om barna, ingenting. Foto: Stefan Jerrevång
UTMATTELSESSYNDROM: Plutselig streiket hjernen til komiker Karin. - Jeg visste at jeg var sammen med en som het Anders. Det var det eneste jeg husket, ikke noe om barna, ingenting. Foto: Stefan JerrevångVis mer

Utmattelsessyndrom:

- Jeg visste ikke engang hva jeg het

Karin sto helt hjelpeløs på gaten. Hvem var hun, og hvor var hun? Hjernen hadde streiket. Et år senere vet den kjente svenske komikeren at livet aldri blir som før. Men hun har allerede begynt å lage vitser om det.

Det var en vanlig dag i september. Karin Adelsköld (44), komiker og rikskjendis i Sverige, var ute et ærend i hjembyen Östersund, da alt ble blankt. Fra det ene øyeblikket til det andre glemte hun alt. Hjernen ble tom, harddisken slo seg av.

- Jeg visste ikke om jeg var ute og gikk en tur eller om jeg var på jobb ute et sted, eller i så fall hvilket sted. Jeg visste ikke hva jeg het eller hvem jeg var. Og ikke hvem jeg kjente.

Karin Adelsköld er i tillegg til komiker med prisen Årets komiker fra 2011, også forfatter og foredragsholder. Hun var samboer, hadde to barn og en hund. Hun hadde en travel hverdag med fullt program, og hadde oversett alle tegn på at noe var galt. Det hun opplevde på gaten i Östersund, høres som et mareritt, men der og da ble ikke Karin redd.

Hukommelsen som var gått i svart, nektet også alle følelser å slippe fram. Hun sto der på fortauet og forsøkte å orientere seg.

- Jeg visste at jeg var sammen med en som het Anders. Det var det eneste jeg husket, ikke noe om barna, ingenting.

Rett på akuttpsykiatrisk

Hennes daværende samboer slapp alt han hadde i hendene da hun ringte, og sammen dro de til akuttmottaket på nærmeste sykehus. De fryktet at Karin hadde fått hjerneblødning. Men sykehuspersonalet forsto med en gang hva det dreide seg om. «Du har utmattelsessyndrom», sa de, «du er så ekstremt overbelastet at hjernen din, hjertet eller noe annet kommer til å ryke».

- Men da husket jeg hvem jeg var igjen. Så jeg forsikret dem om at det ikke var noen fare – jeg pleide å få blackouts innimellom!

Karin fikk et ultimatum: Legg deg inn, eller bli tvangsinnlagt.

- De sa jeg var på vei til å miste grepet.

Karin var ikke enig, men gikk likevel med på å bli på psykiatrisk akuttmottak noen dager. Det var vanskelig å ta inn situasjonen. Hun, den sterke og smarte, med superkontroll. Skulle hun trenge opphold på en avdeling der ting var skrudd fast i veggen og mobilladere var forbudt?

- Første dag var helt absurd. Jeg satt der i en altfor liten joggedress som Anders hadde tatt med, med en masse beroligende i kroppen og spurte meg selv: Hvordan havnet jeg her? Jeg var helt overbevist om at det dreide seg om en feil. Hva gjorde jeg på akuttpsykiatrisk avdeling? Herregud, det er jo bare syke mennesker som kommer dit.

- På venterommet hang et oppslag med bilde av meg der jeg smilte kjekt. Det dreide seg om et foredrag jeg skulle holde. Og alle så det – det var så bisart.

LES OGSÅ: I disse tilfellene kan du bli tvangsinnlagt i Norge

LAGT INN: Karin var ikke enig, men gikk likevel med på å bli på psykiatrisk akuttmottak noen dager. Foto: Stefan Jerrevång
LAGT INN: Karin var ikke enig, men gikk likevel med på å bli på psykiatrisk akuttmottak noen dager. Foto: Stefan Jerrevång Vis mer

Ingen solskinnshistorie

Når Karin stiller til intervju, har det gått et års tid. Det synes ikke utenpå hva som har skjedd med henne, eller hvordan hun har det. Hun ligner seg selv slik svensker har kjent henne fra scener, tv-programmer og sosiale medier: Rask i hodet, sympatisk og morsom.

Men hun er ikke den samme.

- Dette er ingen solskinnshistorie, sier hun.

- For jeg kommer aldri til å bli meg selv igjen. Jeg kommer ikke helt til å få tilbake hukommelsen. Det blir sikkert bra, eller bra på en annen måte. Men jeg er ikke tilbake sterkere og friskere enn noensinne, og har ikke holdt noe foredrag om utmattelse som selger fulle hus. Jeg kommer kanskje aldri mer til å jobbe med det jeg gjorde før.

Hun forsto aldri at man kunne bli syk av stress på denne måten. Trøtt, ja, men hjerneskadet, nei. Nå ønsker hun å fortelle og kanskje få noen andre til å stoppe opp før også de kollapser.

- Jeg trodde man kunne bli veldig trøtt, men denne hjernetrøttheten … det er noe helt annet. Det kjennes fysisk, som om noe er gått i stykker i hodet. Som om jeg har en hjerneskade.

Hukommelsen krangler fortsatt. Så fort hun blir det minste stresset, streiker hjernen. Hun kan gå på butikken og glemme hvorfor hun er der, eller være på vei til bilen og forstå at hun ikke aner hvor den er parkert.

LES OGSÅ: De skjulte «årsakene» til angst og depresjoner

Tar bilder og skriver lister

Redningen har vært å dokumentere hverdagen med mobilkameraet og skrive lister. Men det fungerer bare om hun kan ta det rolig. Derfor var det vanskelig å komme tilbake, Karin glemte hva hun skulle si på scenen og ble sengeliggende etter hver opptreden, da hun forsøkte å fortsette som før. Så hun måtte begynne forsiktig, til å begynne med 25 prosent i arbeid, til hun nå jobber 70 prosent.

At det ikke dreier seg om noe som går fort over, ble klart allerede da Karin ble utskrevet fra sykehuset.

- Da jeg kom hjem, tenkte jeg: Hva? For et fint hus! Jeg husket ikke at jeg hadde bodd der. Det hadde vært for mye informasjon, for mye stress, for mye av alt. Det er derfor jeg snakker litt svevende om dette.

- Jeg husker egentlig ingenting. I prinsippet ingenting fra de to siste årene, egentlig. Alle manus som jeg hadde hatt i hodet, alle vitsene. Alt er borte. Det kommer tilbake smått om senn, sier de. Og jeg merker at noe er tilbake.

LES OGSÅ: Bipolar eller deprimert?

Kjenner ikke igjen gatene

Karin bor i Stockholm nå, men oppdager at hun ikke finner fram i de tidligere så velkjente gatene.

- Jeg har bodd i Stockholm i 15 år, men føler meg som turist. Jeg må ha med bykart hele tiden, og lære meg alt på nytt.

Etter at Karins hjerne gikk i svart, fulgte kroppen etter. Like etter at hun var kommet hjem fra sykehuset, forsvant all energi. Hun bare lå og stirret framfor seg. Likevel tok det flere uker før hun innså at hun var syk, på ordentlig.

Det som gjorde at hun forsto det, var at hun gråt hele tiden.

- Jeg er ikke en sånn som gråter. Og så gikk også andre ting i ball for meg. Jeg kjente meg full, til tross for at jeg ikke engang gikk på beroligende. Når jeg forsøkte å sende mails og kansellere oppdrag, klarte jeg ikke engang det. Tall og bokstaver hoppet. Jeg måtte gi meg.

Sist høst husker Karin bare som i en tåke. Hun sov mye, men ikke godt. Var oppe om nettene og lå lenge og døste utover morgenene. Dagene tilbrakte hun i sofaen med avisen som hun kikket igjennom, mest for å få tiden til å gå. For ikke noe hun leste festet seg. Sosiale medier unngikk hun helt og holdent.

- Jeg kunne ikke gå inn på Facebook eller Instagram, jeg ble helt svimmel når jeg så alt det andre drev med.

LES OGSÅ: - Jeg ble avfeid med at jeg var lat og oppmerksomhetssyk

Dårlig samvittighet

Tankene gikk. Hvordan skulle det gå? Med jobben, kjærligheten, livet? Og nå kom angsten.

- Det var fryktelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg visste ikke om jeg kom til å havne på en eller annen institusjon resten av livet eller ikke. Jeg trodde absolutt ikke at jeg kunne klare å jobbe igjen. Jeg kjente meg så utrolig mislykket. Jeg har alltid hatt god selvtillit, men dårligere selvfølelse, og den har jeg jobbet mye med i terapi. Men nå havnet begge deler på bunnen.

Den dårlige samvittigheten gnagde. For barna som hadde en mamma som var lei seg, og for alle oppdragene hun måtte kansellere. Kanskje også for varsellampene som hadde blinket i lang tid før hun krasjet. Ganske lenge hadde hun slitt med søvnproblemer og lav irritasjonsterskel.

- Nå ser jeg at jeg var stresset, at jeg var som i en tunnel og ikke klarte å bremse.

Karins superkreative hjerne satte henne nemlig stadig på nye, fantastiske ideer: Hun startet en komiklubb, holdt kurs og forelesninger, tok på seg frivillig arbeid, begynte å skrive en bok og et manus til en ny forestilling - og hadde samtidig ambisjon om å være en tilstedeværende mamma. Bare hyggelige ting - og hvem tenker vel at det hyggelige kan føre til katastrofe?

- Man vil ikke gi avkall på noe. Man vil ha alt. Jeg har bare hatt det gøy. Det var derfor det var så vanskelig å forstå, også. Hvordan kunne hjernen min bare streike?

LES OGSÅ: Dette skjedde med Martine McCutcheon (40) etter «Love Actually»

Veien tilbake

Først i vinter, da hun måtte akseptere at livet kanskje aldri ville bli helt det samme igjen, kunne hun for alvor begynne på veien tilbake. Hun blir langsomt bedre, selv om hun får tilbakeslag med jevne mellomrom. Akkurat nå handler livet mye om å lære seg til å leve på en annen måte enn før.

NYTT LIV: Må lære seg til å leve på en annen måte enn før. Foto: Stefan Jerrevång
NYTT LIV: Må lære seg til å leve på en annen måte enn før. Foto: Stefan Jerrevång Vis mer

- Jeg er fortsatt i prosess med å finne meg selv. Det er tydelig at jeg har bygget mye på det å prestere, og om jeg ikke presterer, hvem er jeg da? Hvordan skal jeg ta hånd om barna mine, hvordan skal jeg forsørge dem? Det er der jeg må jobbe veldig mye med meg selv. Slippe kravene, slippe presset.

Men å endre måten å tenke på, er ikke enkelt.

- Mitt nye mantra er «det løser seg». Hva er det verste som kan skje? Egentlig ingenting. Jeg vil bare at alle skal ha det bra og at alt skal funke, og har tatt ansvar for andres velferd, selv om ingen har bedt meg om det. Det tenker jeg er interessant. At jeg i så mange år har villet hjelpe folk som ikke har bedt om hjelp. Jeg kan jo i det minste vente til de spør meg.

Karins ønske til å hjelpe er sterk. Hun stiller alltid opp, om det dreier seg om å starte en forening for folk som lider av pms, jobbe frivillig med å informere om ny teknikk eller være klassekontakt.

- Men det er ikke så veldig edelt. Det handler om å bli likt, jeg vil bli elsket. Skal man skrelle bort jobb og alle ytre ting, tror jeg at alle går omkring og vil bli elsket. Vi elsker oss selv for lite, og hverandre for lite. Superklisje …

I mitt tilfelle har det nok vært slik at jeg ikke har kjent meg elsket, og derfor har forsøkt å kompensere det. Jeg kan ikke svare på hvorfor, men jeg har jo hatt det tøft som ung med mobbing på skolen, det kan jo være en årsak.

LES OGSÅ: Drea (27) har en psykiske lidelse som gir hukommelsestap: - Ofte husker jeg ingenting

Verdens beste standup-show

En av de vanskelige tingene å takle for en som rammes av en utmattelse som den Karin har, er at ingen kan si hvor lang tid det tar å bli frisk. Ingen vet heller egentlig hva man skal gjøre for å bli frisk. Så man må finne sin egen metode.

- Det som fungerer best for meg, er å sove. Da jeg endelig aksepterte sykdommen, begynte jeg å sove, så nå sover jeg 10–11 timer i døgnet. Og så har jeg måtte lære meg at jeg ikke har noe ekstra energi. Av søvnen får jeg en viss mengde energi, og den må jeg fordele utover dagen. Da gjelder det å planlegge etter det. Og det har hjulpet, sier Karin.

- Og å gå i skogen. Gå, gå, gå! Det er kjempebra. Nå undersøker jeg om det finnes mat som kan gjøre meg piggere. Jeg har trøstespist masse, særlig i det siste. Jeg kjenner at jeg har det bedre, men det er så lett å ty til det der sukker-kicket for å holde litt til. Jeg vil jo så gjerne være pigg!

LES OGSÅ: - Nå er det helt surrealistisk å tenke på at jeg så vidt kunne røre på meg

Karin konstaterer at det finnes noe morsomt i elendigheten også.

- Humoren har reddet meg. Jeg kunne til og med le av hele elendigheten da jeg gikk i joggedress på akuttpsykiatrisk!

Hun ramser opp morsomme sider av glemskheten. Hvordan barna utnytter at hun glemmer ting, så de får det som de vil. At hun har glemt alle krangler med eksmannen, og bare ser for en fin fyr han er. At når hun, når hun kommer over sine egne gamle vitser, synes de er ganske morsomme ennå.

- Dette kan bli verdens beste standup-show. Hva slags arbeidstrening gjør en komiker for eksempel? Drar halvbra vitser?

Karin elsker jobben sin, elsker å få folk til å le og ha det bra. Samtidig vet hun at hun kanskje ikke kan fortsette med det. Hun har betalt en høy pris for den kjærligheten.

- Jeg visste ikke at man kunne bli så syk på denne måten. Jeg forsto ikke at når man får symptomer, må man sette seg ned og se alvoret. Og jeg kunne ikke innse at man må gi avkall på noe. Men det må man. Det går ikke an å bare plusse på.

LES OGSÅ: Beth (22) lider av den sjeldne sykdommen «Sleeping Beauty Syndrome»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: