MOR OG DATTER: Stine og moren hennes, Tina Friis Mønster, som bare ble 49 år.  Foto: All Over Press
MOR OG DATTER: Stine og moren hennes, Tina Friis Mønster, som bare ble 49 år. Foto: All Over Press
Mor-datter Forhold

– Jeg visste ikke hvordan livet mitt skulle kunne gå videre

Da Stines mor endelig kom hjem fra sykepleierjobben i krigsherjede Afghanistan, skjedde det fatale. Hun ble påkjørt og drept av toget.

Displayet på telefonen lyser opp. Klokken er halv ni om morgenen, og Stine har mest lyst til å snu seg rundt og sove videre. Dagen blir nemlig travel – hun skal flytte, og alt er klart. Tingene er pakket i kasser, og flyttebilen bestilt. Men noe sier henne instinktivt at denne samtalen ikke kan vente.

«Det er far», hører hun i den andre enden. Så hører hun stille hulking. «Du må komme hjem. Det er mor. Et tog….» sier han.

Stine får stoppet ham før han får sagt mer. Slutten på den setningen kan hun ikke takle.

– En milliard tanker fløy gjennom hodet mitt. Mamma! Det kunne ikke være riktig. Hun som fikk deg til å føle at alt kom til å gå bra når hun tok deg i armene sine. Så selv om jeg skjønte at det var kritisk, hadde jeg en sterk følelse av at hun ville klare det. Det hadde hun jo alltid gjort, forteller 26 år gamle Stine Friis Mønster fra København. (Har du fått med deg intervjuet med utøya-mødrene 5 år etter den grusomme hendelsen? Det kan du lese her!)

TENKER PÅ MOR: Til å begynne med var Stine redd for smerten, men nå ønsker hun savnet velkommen. Foto: All Over Press
TENKER PÅ MOR: Til å begynne med var Stine redd for smerten, men nå ønsker hun savnet velkommen. Foto: All Over Press Vis mer

Stine vokste opp i den lille byen Mårslet utenfor Aarhus sammen med foreldrene og lillebroren. Samholdet i familien var sterkt, og Stines mor var alltid der for henne når hun trengte det. De løp turer sammen i skogen i nærheten, og en spesiell hvit te brakte alltid med seg en duft som minnet henne om moren, uansett hvor hun var.

– Vi har alltid opplevd mye sammen som familie. Reist mye. Spesielt husker jeg sommerferiene våre sørpå da broren min og jeg var yngre; om kveldene satt vi ute på bakken foran teltet, drakk varm kakao, spilte spill og koste oss. Det var så trygt og deilig, forteller Stine.

«MOR»: Den enkle tatoveringen på innsiden av armen er en liten hilsen fra Stine til moren. Foto: All Over Press
«MOR»: Den enkle tatoveringen på innsiden av armen er en liten hilsen fra Stine til moren. Foto: All Over Press Vis mer

LES OGSÅ: Da mamma døde mistet jeg meg selv

Til Afghanistan

Da Stine gikk første året på videregående, bestemte moren seg for å reise til Afghanistan for å hjelpe til gjennom jobben sin som sykepleier.

– Vi satt og spiste da hun fortalte det. Jeg husker at jeg bare reiste meg og gikk. Jeg kunne overhodet ikke forstå at hun ville ned til krig og ødeleggelse, og det vendte jeg om til raseri mot henne. Det bunnet nok i at jeg var redd for at det skulle skje henne noe. Samtidig var jeg også veldig lei meg for at hun skulle være borte fra oss i tre måneder.

Stines mor gjorde det hun kunne for å berolige datteren. Hun tok henne med på kino for å se «Drageløperen», hun fortalte at det var høy grad av sikkerhet der hun skulle, og hun lovet å ringe hjem så ofte hun kunne.

– Da hun dro av gårde, var jeg engstelig. Jeg hadde vondt for å konsentrere meg om skolen. Men det ble heldigvis bedre.

Etter hvert som tiden gikk, og Stines mor ringte ofte hjem, begynte Stines sinne å bli snudd til en følelse av respekt for morens beslutning.

Etter å ha vært utsendt i tre forskjellige omganger, vendte moren tilbake til jobben som sykepleier i Aarhus og den daglige sykkelturen, som hun hadde tatt i cirka 15 år.

PÅ SYKKELTUR: – Bildet av oss som sykler synes jeg er superfint. Vi har alltid vært en veldig aktiv familie, sier Stine. Foto: All Over Press
PÅ SYKKELTUR: – Bildet av oss som sykler synes jeg er superfint. Vi har alltid vært en veldig aktiv familie, sier Stine. Foto: All Over Press Vis mer

LES OGSÅ: Kristina (44) løp alene gjennom Iran

Truffet av toget

Men den 29. juni 2012 ble dagen da Stines liv gikk i stå. Etter telefonen fra faren dro hun hjem mot Aarhus. Hele tiden tittet hun på klokken. Hvis moren døde, ville hun vite nøyaktig hvor hun var hen.

– Da telefonen ringte og faren min sa at vi ikke lenger trengte å skynde oss, var det som om alt ble sugd ut av meg, sier Stine med tårevåte øyne.

Moren til Stine hadde syklet sin vanlige vei mot sykehuset. Hun ventet på å kunne kjøre over på grønt i et lyskryss ved havnen i Aarhus. Det er et farlig lyskryss, ettersom det bak de ventende syklistene er en jernbaneovergang, og det er ikke bom mellom sykler og tog. Denne dagen gikk det galt. Moren hennes ble truffet av toget bakfra og kastet opp på et skilt, som ga henne skadene hun senere døde av.

– Det var som om verden kjørte i 100 kilometer i timen, og jeg sto helt stille. Det var så vanskelig for meg å navigere. Hele tiden forsøkte jeg å si til meg selv at jeg skulle akseptere dette og fortsette livet mitt. Det var på en måte også lettere enn å se i øynene at jeg samtidig falt sammen på innsiden, forklarer Stine.

KLIPPEN I LIVET FORSVANT: – Jeg vil alltid savne henne, sier 26 år gamle Stine. Foto: All Over Press
KLIPPEN I LIVET FORSVANT: – Jeg vil alltid savne henne, sier 26 år gamle Stine. Foto: All Over Press Vis mer

LES OGSÅ: Er du redd for døden?

Fikk hjelp i sorggruppe

Hun kom raskt tilbake til studiene i København. Men det som tidligere var viktig, føltes nå som bagateller. Hun snakket med venninnene sine om sin elskede mor, men følelsen av at andre aldri riktig helt kunne sette seg inn i sorgen hennes, var tung.

– Jeg har en helt fantastisk omgangskrets, som så gjerne vil prøve å forstå, og det er jeg evig takknemlig for. Men i begynnelsen visste jeg ikke hvordan livet mitt skulle kunne gå videre uten mamma. Hun hadde jo alltid vært den klippen jeg hadde lent meg mot. Jeg hadde et enormt behov for å få ut de følelsene jeg gikk med. Jeg dro på stranden og ropte ut over vannet, og jeg begynte med yoga for å få ro i de mange tankene som kjørte rundt i hodet mitt. Det var enormt utmattende, forteller Stine.

Hun begynte i en sorggruppe for barn og unge. For første gang satt hun sammen med andre unge som kunne identifisere seg med historien hennes. De forsto hennes tanker og savn, og etter hvert som tiden gikk, begynte smilet å komme tilbake.

LES OGSÅ: Det var rart å se den sterke pappaen min bare bli svakere

Et stort savn

Nå er det fire år siden Stine fikk den telefonsamtalen som forandret livet hennes. Moren hennes er stadig nærværende i mange av de tingene hun gjør. I begynnelsen av sorgprosessen var Stine redd for den smerten som periodevis tvang henne i kne. Fremdeles kan hun ha dager hvor hun ligger i fosterstilling og gråter av savn, men forskjellen er at nå ønsker hun det velkommen.

– Når jeg har sånne dager, kan jeg nesten høre stemmen hennes og nesten føle nærværet hennes, og det vil jeg ikke være foruten. På den måten kjennes det ut som jeg ikke har mistet henne helt, forklarer Stine. Moren er fremdeles en stor inspirasjon i livet hennes.

– Jeg hadde verdens råeste og mest kjærlige mamma, og jeg vil alltid savne henne – og sånn skal det også være. Jeg kan aldri komme over tapet av moren min, og det ønsker jeg heller ikke, fordi for meg er det et vitnesbyrd om hvor høyt jeg elsker henne. Jeg tenker spesielt på henne hvis jeg står overfor store utfordringer. Jeg vet at hun er stolt av meg uansett hva jeg gjør, noe som gir meg en ro. Det er en stor gave, og hvis jeg en dag kan bli bare halvparten så god mor som hun, så er jeg lykkelig.

LES OGSÅ: Hva er en god mor?

Denne reportasjen har også stått på trykk i bladene Ude, hjemme og Allers.

Til forsiden