Displayet på telefonen lyser opp. Klokken er halv ni om morgenen, og Stine har mest lyst til å snu seg rundt og sove videre. Dagen blir nemlig travel – hun skal flytte, og alt er klart. Tingene er pakket i kasser, og flyttebilen bestilt. Men noe sier henne instinktivt at denne samtalen ikke kan vente.

«Det er far», hører hun i den andre enden. Så hører hun stille hulking. «Du må komme hjem. Det er mor. Et tog….» sier han.

Stine får stoppet ham før han får sagt mer. Slutten på den setningen kan hun ikke takle.

– En milliard tanker fløy gjennom hodet mitt. Mamma! Det kunne ikke være riktig. Hun som fikk deg til å føle at alt kom til å gå bra når hun tok deg i armene sine. Så selv om jeg skjønte at det var kritisk, hadde jeg en sterk følelse av at hun ville klare det. Det hadde hun jo alltid gjort, forteller 26 år gamle Stine Friis Mønster fra København. (Har du fått med deg intervjuet med utøya-mødrene 5 år etter den grusomme hendelsen? Det kan du lese her!)

Stine vokste opp i den lille byen Mårslet utenfor Aarhus sammen med foreldrene og lillebroren. Samholdet i familien var sterkt, og Stines mor var alltid der for henne når hun trengte det. De løp turer sammen i skogen i nærheten, og en spesiell hvit te brakte alltid med seg en duft som minnet henne om moren, uansett hvor hun var.