– Jeg vet hvor grensene mine går. Når folk har sluttet å kose seg, men går over til å drikke fortere på kvelden, da er det på tide for meg å gå hjem, sier Ann-Helen Nyhus (60).
Hun snakker om valgene, de bevisste valgene hun må ta hver eneste dag, for å leve et edruelig liv.
– Jeg serverer aldri alkohol. Jeg har ikke vært på polet på åtte år for å handle gaver til andre. Folk velger seg, og jeg velger meg og et liv for meg. Hver dag, og noen ganger hver time, må valget være fremme i pannebrasken.
- Jeg blir nok ganske upopulær når jeg sier dette
Måtte lære vanlige sosiale koder
Hun svarer muntert og med blid stemme da KKs journalist ringer, formulerer seg godt, virker trygg og sikker på seg selv. Slik er hun ikke alltid på innsiden.
– Jeg er ute og går tur med Vito (5), synes det er lettere å snakke når jeg er i bevegelse, sier Ann-Helen, som leier hus på Nesodden. Der har hun bodd i 16 år. Før det flyttet hun 42 ganger, slo aldri rot noe sted og hadde problemer med å knytte vennskap. Hun strever fortsatt med å tyde sosiale spilleregler, inntil for åtte år siden hadde hun omgangskretsen sin i rusmiljøet.
– Jeg synes det er vanskelig å knytte kontakter og er livredd for avvisning. Som 60 åring er det nesten umulig å skaffe seg venner på samme plan. Alkoholtankene styrer ikke livet mitt på samme måte lenger, men jeg savner å kunne ta ett glass vin ute, sier Ann-Helen.
– Tidligere var alkohol limet i alle sammenkomster. Skal vi ta en øl? Det var et liv jeg kjente. Jeg måtte begynne helt fra scratch og med museskritt lære meg hvordan folk forholder seg til hverandre i edru tilstand. Fremdeles kan jeg ikke alle kodene, er dårlig på small talk og går på noen blemmer iblant.
Selv om Ann-Helen drømmer om å ta et glass vin og spise fiskemiddag på restaurant sammen med helt vanlige damer, vet hun at det er utelukket. Hun konstaterer nøkternt at et edruelig liv ikke gir like sterke belønninger i hjernen som alkoholen ga. Men hun vil ikke bytte.
– Jeg kan aldri lure meg selv. Selv om det har gått mange år, kan jeg ikke kose meg med ett glass. Jeg kan aldri smake en eneste slurk alkohol. Jeg vil være trygg i meg selv og trygg for andre, og er takknemlig for muligheten til å leve et edruelig liv. Men det koster.
Startet tidlig
Ann-Helen var elleve år første gang hun drakk. Hun bodde da i sitt andre fosterhjem, og hadde allerede erfaring fra fire barnehjem, fra overgrep og omsorgssvikt. Hjemme hos en venninne fant Ann Helen hjemmebrent, og ble hekta fra første stund. Hun erfarte hvordan alkoholen bedøvet de vonde følelsene.
– Jeg visste med en gang at alkohol skulle være min medisin, sier Ann-Helen.
– Bare jeg fikk nok å drikke, skulle jeg klare alt.
Hun tok utdannelse som barnepleier, sfo-pedagog og innen lederskap. I mange år klarte hun å holde fasaden, ved bare å drikke i helgene, og kanskje litt om kvelden. Om morgenen tok hun piller for å fungere. Hun måtte alltid vurdere morgendagens planer, for å vite hvor mye hun kunne drikke den kvelden. Ann-Helen minnes slitsomme morgener og beregninger av hvor mye alkohol hun hadde i bakkant. Det ble en evig, utmattende ringdans.
– Jeg var en av dem som ikke måtte drikke hele tiden, men som telte timer og sekunder til neste gang jeg kunne ta meg noe. Da kunne jeg bøtte nedpå, sier Ann Helen.
– På den måten klarte jeg å skjule misbruket ganske lenge. Inntil det raknet helt, klarte jeg også å ha hvite dager innimellom.
Ann-Helen ble samboer, fikk en sønn og ble alene igjen. Under svangerskapet drakk hun overhodet ikke, da kom lykkehormonene av seg selv. Hun har et nært og godt forhold til sønnen sin.
Leena-Maris kjæreste spilte bort millioner: - Ingen forsto hvorfor jeg valgte å bli
Eksploderte i farger
Hadde det ikke vært for kreativiteten, tror Ann-Helen at hun hadde gått helt til grunne. Når hun ruset seg, sluttet hun nesten å puste, hun sluttet liksom å leve. Men når hun skapte noe, kjente Ann-Helen at hun levde.
Som barn satt hun i senga og skrev streker i en grønn, liten notisbok. Hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, og det hun skrev måtte være hemmelig. Men hun forsto selv hva strekene betydde, og hun fortsatte å skrive. Fremdeles har Ann-Helen dagboken lett tilgjengelig.
– Selv om jeg uttrykker meg gjennom ulike håndverk, er skrivingen lidenskapen min. Jeg har nå skrevet bok om mitt eget liv. Det var tøft, men også godt å våge å dele de vonde opplevelsene med andre, sier Ann-Helen.
Da hun var ni år, fikk hun en heklenål av fostermor, dermed var det gjort. Hun har aldri brukt oppskrifter, men tryller frem de lekreste kreasjoner. Det startet med gardiner og skjørt, nå er det ponchoer i fargerike mønstre det går mest i.
Som attenåring begynte Ann Helen å sy smykker. Dette har hun fortsatt med, og smykkene hun nå lager er fulle av farger og liv.
– Da jeg var 30, ble jeg lurt med på et intuitivt malerkurs. Jeg var i utgangspunktet ikke interessert, for jeg likte bare svart, og kunne ikke male. Første dagen satt jeg bare og holdt i en pensel, det var skummelt nok. Andre dagen våget jeg å duppe penselen i en farge. Da eksploderte noe i meg, og min svarte periode var over for alltid, forteller Ann Helen.
Hun rev av en skapdør hjemme, kledde den med gråpapir og satte i gang malerproduksjonen.
– Kreativiteten har fulgt meg inn i mitt edruelige liv. Når jeg tegner, maler, hekler eller perler, flyter tankene lettere i hodet. Jeg blir ikke sittende så fast i fortiden, livskraften min er kreativitet, sier Ann-Helen.
– Dessuten vil jeg aldri leve et liv uten hund. Takket være Vito, kommer jeg meg ut hver eneste dag, enten jeg har lyst eller ikke. Og en tur i frisk luft er aldri feil. Hunder er også kontaktskapende, det er lett å slå av en prat med andre hundeeiere.
Da Silje kom til Oslo sammen med kolleger, møtte hun en smilende uteligger. Det var hennes far
Alt gikk i svart da hun fikk kreft
Etter mammografi og ultralyd, fikk Ann Helen telefon fra fastlegen i 2015.
– Du har kreft.
Ann Helen mistet fullstendig fotfestet og druknet sine sorger i alkoholen. I tillegg økte hun forbruket av antidepressiva og beroligende medikamenter. Likevel skjedde det noe i hodet hennes, tankene ble annerledes enn de hadde vært før.
– Jeg innså at jeg var god på overlevelsesstrategier, men det å leve kunne jeg ikke noe om. Hvis jeg ble kvitt kreften, kunne jeg klare å begynne på nytt, ved å gi meg selv en ny sjanse? Var det håp for alkiser som meg?
Ann Helen ble operert, og truet seg hjem samme dag, for å drikke. Etter en uke var hun ute med en drikkevenninne, og venninnens bekymrede blikk gjorde noe med Ann-Helen. Hun var kanonfull da hun kom hjem, men skrev likevel en melding til venninnen:
– Jeg skal ikke drikke på 14 dager.
Verken venninnen eller Ann-Helen trodde på dette. Men Ann Helen drakk ikke dagen etter. Og ikke dagen etter der heller. Hun har ikke drukket siden 26. august 2015. De første timene, dagene, ukene og månedene var beintøffe. Spøkelser fra fortiden forsvant ikke, og nettene ble verre enn noen gang da hun ikke kunne dope seg ned på alkohol.
– Som ungdom opplevde jeg å bli holdt innestengt i fem døgn av en voldtektsmann, angsten for å bli innesperret sitter fortsatt i meg. Jeg slipper sjelden folk over dørstokken, der jeg har min trygge base, sier Ann Helen alvorlig.
Hun må takle sin PTSD-diagnose uten rus. Hun ble aktiv i Kreftforeningen og i Stiftelsen Retretten, som er en frivillig organisasjon, der medarbeiderne selv har erfaring, og jobber med å hjelpe alkoholikere, rusavhengige og pårørende. Før var det Ann Helen som trengte omsorg begge steder, det kjentes meningsfullt å kunne yte noe tilbake.
Det nye livet
Nå, etter åtte år som edru, er Ann-Helen en aktiv dame og en kjent skikkelse på Nesodden. Hun er med i Frivilligheten, der hun både deltar på og leder ulike grupper. Hun startet blant annet gruppa «Voksne sammen», der mennesker i alderen 25-65 år treffes og gjør ulike aktiviteter.
– Jeg har erfart at det ikke bare er rusavhengige som kan være ensomme, og hos oss er det høyt under taket, sier Ann-Helen, som også driver Pippiverksted, der damer møtes og maler sammen.
Etter kreftbehandlingen har hun imidlertid fått diagnosen fatigue, så hun må passe på å ikke lage seg for tett program, men legge inn tilstrekkelig med hvile.
– Med begrenset energi, er det viktig for meg å velge bort det negative. Jeg forsøker å omgi meg med positive folk, og håper at jeg kan gi noe tilbake. Dessuten har jeg bestemt meg for å danse, synge og le av meg selv, sier Ann-Helen og ler.
Hun forteller at hun nå er ferdig med gjeldsordningen hun har hatt, alle betalingsanmerkninger er strøket, noe som føles enormt befriende.
– Jeg har også fått profesjonell hjelp av terapeuter, i kunstterapi og kognitiv terapi. Det har hjulpet meg å lande i meg selv.
Ann-Helen vet at marerittene fra barndommen kan dukke opp igjen, og hun opplevde å bli retraumatisert for tre og et halvt år siden, da hun var innlagt på sykehus med lungekollaps i seks døgn. Hun fikk panikk av å være bundet til sengen av en slange, uten mulighet til å rømme.
– Jeg har akseptert at jeg må leve med PTSD-diagnosen resten av livet. Jeg sitter blant annet alltid med ryggen mot en vegg, og forsikrer meg om at jeg har fluktmulighet. Det hadde jeg ikke på sykehuset, og slike situasjoner kan selvsagt oppstå igjen. De utfordringene får jeg håndtere når de eventuelt dukker opp, sier Ann-Helen, som forsøker å la være å bekymre seg for mye.
– Jeg har levd i skam, nå har jeg kvittet meg med fortiden, den får jeg uansett ikke forandret. Men nåtiden kan jeg gjøre noe med. Jeg er fortsatt ufør, men prøver å bidra i samfunnet så godt jeg kan. Jeg er 60 år, og først nå tør jeg begynne å leve.
