Da Ranveig Lovise Bungum stod opp den morgenen, 9. mai i 2018, kunne hun selvsagt ikke vite, at når kvelden kom, skulle hun legge seg alene, med ektemannens del av sengen skrikende tom.

Hun rakk akkurat ikke å stoppe han. Og da hun så ham dø rett foran seg, var første reaksjon at hun ønsket å dø hun også.

- Det var som om livet stoppet opp. Det var så skjellsettende at jeg tenkte, at nå dør jeg også. Dette kan jeg ikke være med på.

- Men på et eller annet tidspunkt siver det inn at jeg har to barn. Barna kunne ikke miste moren sin også. Med alle menneskene rundt meg, kom håpet.

Fire år har gått siden den umulige dagen. Da vi møter henne til skjermintervju, har hun tatt seg noen dager fri for å besøke en god venninne i Alta.

Jørgen (19) døde etter et epilepsianfall

Hun smiler mildt, forteller at hun egentlig er et svært privat menneske. Motivasjonen for å stille til intervju, er et ønske om å bidra til åpenhet rundt det å være etterlatt etter selvmord.

Hun er opptatt av å ikke utlevere ektemannen, av å være etterrettelig, men hun kan si at han var en som var likt av alle, den som alltid hjalp til når noen spurte om hjelp.

Og at det året han tok sitt eget liv, var han en av nærmere 700 som gjorde det samme, en del av denne nedslående statistikken der 2/3 er menn.

- Han var nok en av de mange mennene som gikk med litt for mange av følelsene inne i seg. Et stille vann.

For henne og de to jentene de hadde sammen, var han klippen i livet, som de alle elsket så høyt. Jentene var 19 og 15 da han døde.

Like lenge hadde familien vært deres store felles prosjekt, som det aller meste kretset rundt.

- Familieprosjektet var så viktig for meg, at da han valgte å avslutte livet sitt, mistet jeg alt. Hva står jeg igjen med? Hvem er jeg da?

Et lite smil.

- Jeg ville dø eller jeg måtte bli gal. Men ingen av de delene var mulig.

- Håpet kom med menneska

Det var alle menneskene som kom, som gjorde det mulig å leve videre likevel, fra det umulige øyeblikket.

I en av flere tekster hun har fått publisert på psykologisk.no, er det nettopp slik hun beskriver det. “Håpet kom med menneska”.

I det sekundet, dei minutta eg forstod at han eg elska faktisk hadde gått frå livet, gått frå barna sine, frå meg, frå familien sin, frå venene sine, frå jobben sin. Då var alt håplaust. Då var alt verkeleg håplaust. Eg ville ikkje leve meir, eg heller. Så håplaust var det.

Så skjer det noko. For midt oppi tragedien, kjem det menneske heim til oss. Dei første som kjem er politi og ambulanse. Deretter kjem familie og vener. Kommunen sender sine folk. Alle desse legg armane sine rundt oss. Nokon faktisk fysisk, andre i overført tyding.

Det kjem blomar, kort og meldingar på sms og messenger frå folk eg kjenner og folk eg knapt visste kven var. Det kjem ei frukostlevering, eit gåvekort på restaurant, ein pastasalat, ei fruktkorg og mykje meir. Håpet kom med menneska, med orda dei gav oss, med all hjelpa vi fekk.

At hun fikk så mye, kan også handle om at hun fra første stund var åpen om selvmordet. På det lille stedet de bodde i Øygarden kommune utenfor Bergen, visste mange hvem hun var. I en årrekke hadde hun jobbet i skolen, både som lærer, koordinator for spesial­undervisning, avdelingsleder og som rektor.

- Det er en verdi i det å dele, selv om det også koster noe å gjøre det. Når jeg har vært åpen, har andre vist meg tilliten tilbake. Jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger og flere nye vennskap.

Håpet kom med menneskene. Det ble mulig å leve likevel. Samtidig startet også det hun beskriver som kampen for tilværelsen. De mange bekymringene, som for hus og økonomi - hvordan skulle det nå gå rundt, med bare én inntekt?

Så var det alle disse tilsynelatende små tingene, som likevel har så stor betydning.

Den ene datteren hadde hest, som måtte kjøres med henger - hvem skulle gjøre det nå, som han var borte? Og hvem skulle ordne dusjen?

- Vi var tre jenter med langt hår, så sluket på badet gikk ofte tett. Jeg ble helt opphengt i hvem som skulle ordne dusjen.

Hun ler litt over det nå.

- Jeg fikser dusjen selv nå, jeg får det til.

- Livet ble veldig sterkt. Mens jeg før hadde filter, var passe lei meg og passe sint - nå ble alt mye sterkere. Livet ble filterløst. Livet er ikke det samme.

Glemmer aldri øyeblikket etter ektemannen kom inn døra fra løpetur: - Som lyn fra klar himmel

Rydde etter et liv

Allerede morgenen etter den umulige dagen, våknet hun opp og så sokkene hans på gulvet, fleecejakken som hang over stolen. Hva skulle hun gjøre med dem?

Skulle hun vaske dem, tørke dem, brette dem og legge dem vekk i kommoden som hun pleide?

Hun vet det er ulikt hvordan etterlatte gjør dette. For mange er det viktig å beholde mest mulig, men for henne ble det viktig å rydde.

Ettersom ektemannen døde så uventet og brått, handlet ryddeprosessen også om kanskje å finne et svar.

- Jeg kunne ikke gå forbi noe.

I ei minneeske samlar eg dei tinga som er ekstra nære for meg. Kort eg har skrive til han, og dei han skreiv tilbake til meg. Oppi der ligg og teikningar frå jentene – «Til verdas beste pappa», står det på dei med store barnlege bokstavar. Til slutt tar eg av meg gifteringen min. Eg legg den saman med hans ring oppi minneeska.

Nettene er ikkje til å halde ut. Den tomme delen av senga er så tom. Stilla i natta er så stille. Eg saknar lyden av pusten hans. Eg saknar å kunne lirke handa mi inn i handa hans. Å la vere å gå og legge seg, er i lengda inga god løysing.

Ein morgon står eg opp og hektar av hans del av senga. Eg legg den ut for sal, og etter eitt par dagar kjem det ei dame og kjøper senga. Ho skal ha den på hytta si, fortel ho. No er det ei enkelseng igjen – ei halv seng til eit halvt liv, slik kjennest det.

- Vi vil leve for de to barna vi har

«Jeg skal leve for barna mine» sa hun til psykologen. «Jeg synes du skal snu litt på det» svarte hun. «Jeg synes du skal leve for din egen del, og så for deres del».

Ranveig har fått god hjelp av en traumepsykolog ved Senter for krisepsykologi i Bergen. Skyldfølelse og skam er temaer de to har jobbet mye med.

- At mine barn skulle få oppleve det, at pappaen deres … det har nesten ikke vært til å bære. Det er nesten ikke til å bære.

- Jeg har innsett at det er noe jeg kommer til å streve med. At jeg ikke klarte å stoppe det, er en tung bør å bære. Jeg jobber stadig med det. Rasjonelt sett vet jeg at det ikke min feil, men likevel gnager det meg, i perioder mer enn andre.

Å skrive om det som skjedde, har også vært en viktig del av terapien. Hun som aldri før hadde skrevet noe særlig, begynte å sette ord på det ufattelige.

Om igjen og om igjen har hun finmalt de ulike tekstene, for å ivareta både seg selv og ektemannen, og for å gjøre det lesbart for andre.

Etter å ha fått et lite dytt i ryggen, sendte hun noen av dem til psykologisk.no, der de ble publisert.

Da hadde hun også selv erfart verdien av andres åpenhet. Det er når hun forteller om nyhetsvarselet hun fikk 2. Juledag 2019, om at Ari Behn hadde tatt sitt eget liv, tårene begynner å renne.

- Den åpenheten kongefamilien viste betydde veldig mye. Det gjorde at jeg kunne rette meg opp i ryggen. Ved deres åpenhet, ble ikke skammen så tung lenger. Jeg er dypt takknemlig for det.

Tekstene hun har delt, har også skapt noen ringvirkninger. «Det er ein vemodig jobb å rydde etter eit liv. Nokon burde skrive ein song om dette» skrev hun i en av tekstene - som ble lest av låtskriver Lars Knutsen i Bodø. Han tok henne på ordet og skrev sangen «Etter et liv», bygget på Ranveigs tekst.

Det er en sang som betyr mye for henne - og ut fra tilbakemeldinger hun har fått, vet hun den betyr mye for andre også.

At hun, som før var temmelig privat, har klart å dele ordene om det aller vanskeligste som har skjedd henne - og nå stiller til intervju - ser hun i lys av posttraumatisk vekst.

Et traume trenger ikke bare å føre med seg økt sårbarhet, men kan også føre med seg positive endringer.

- Det er som om livet er blitt gitt på nytt, som om møtet med døden gjorde livet så sterkt. Ting jeg kanskje før vegret meg for å gjøre, utsatte, unngikk – det møter jeg mer ærlig nå.

Etter å ha gjennomgått ryddeprosessen, ligger det heller aldri igjen skitne sokker etter henne når hun forlater hjemmet og går ut i verden.

Nettene er bedre nå. De forble vanskelige også etter at hun solgte halve sengen. Men for et års tid siden fikk de en liten hund - som sover sammen med henne på soverommet.

Igjen dette milde smilet.

- Jeg hører pusten til den lille tassen på gulvet, og da senker roen seg.

I perioder kan hun lengte tilbake til livet slik det var før, etter det hun kaller det gamle livet.

- Da kjennes livet halvt. Jeg tenker på alle ting som han skulle ha opplevd, som han gikk fra. Jentene våre som vokser opp, som han var så stolt over. Han skulle jo ha sett hvor gode de er, hvor sterke de er. Kanskje en gang får de barn selv, da skulle han ha vært her.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Så vet jeg at jeg må leve i det livet som er nå, i det nye livet. I det nye livet skjer det også mange fine ting. Det er latter og gode, trygge dager. Da kjennes ikke livet halvt – da har jeg igjen et helt liv.

Alle passasjene i kursiv er hentet fra tekster publisert på psykologisk.no

- Jeg lå og ristet og skrek - og mistet bevisstheten

Stille vann og lyn fra klar himmel

- Selvmord er et folkehelseproblem og et samfunnsproblem. Dette kan ramme oss alle og angår oss alle, fastslår fylkesleder i LEVE Hordaland, Anne Marie Ulvolden.

Hvert år begår mer enn 600 mennesker selvmord i Norge.

To av tre er menn. Blant menn under 30 år er selvmord den vanligste dødsårsaken.

I et forsøk på å forstå mer av hvorfor menn utgjør så stor del av den triste statistikken, var LEVE Hordaland nylig hovedarrangør av konferansen «Stille vann».

- Mange menn går med tanker om å ta livet sitt uten at de forteller det til noen, mens det på utsiden ser ut til at livet fortsetter som normalt. Da oppleves selvmordet ofte som lyn fra klar himmel, forteller fylkesleder Ulvolden.

Selv om kvinner gjør tre ganger flere selvmordsforsøk enn menn, topper menn likevel statistikken.

Grunnene til å ta sitt eget liv, er ganske like mellom kjønnene, men for menn er det tre faktorer som gjør seg spesielt gjeldende, forteller nestleder i fylkeslaget, Anne Marita Milde. Hun er også psykologspesialist og seniorforsker ved Norwegian Research Center.

- Stolthet, skam og ensomhet peker seg ut når det gjelder menn. Vi har en nedarvet biologisk ulikhet, og menn i vår vestlige kultur har en annen opplevelse av posisjon og rolle i samfunnet enn det kvinner har. Når menn mister status og anseelse, har det ofte mer omfattende konsekvenser for deres psykiske helse enn det har for kvinner. Kvinner er ofte raskere til å snakke om det, de bruker nettverket sitt i større grad. Menn trekker seg tilbake og skammer seg. Mange har også en stolthet som gjør at de ikke oppsøker helsehjelp, det er skamfullt å snakke om, forteller psykologspesialist og seniorforsker Milde.

Dette bidrar sterkt til at mennene ikke fanges opp av helseapparatet før det er for sent. Oppsøker de fastlegen, kommer de ofte for andre somatiske ting, påpeker Milde.

- Da får de gjerne ikke spørsmål om depresjonssymptomer eller selvmordstanker ved for eksempel en nylig skilsmisse. Dessverre. Vi prøver å gjøre noe med det, men det er fremdeles en lang vei å gå.

- Hvordan kan det forebygges?

- Helsehjelpen er dominert av kvinner. Både blant fastleger og psykologer, og også i førskole og grunnskole er det flere flere kvinnelige lærere. Vi snakker ikke gutter og menn sitt språk. Vi må få inn flere mannlige rollemodeller for barna. Gutter trenger noen som snakker deres språk og forstår deres uttrykksmåte, uten at det blir påpekt som atferdsvansker og andre devaluerende måter å omtale gutter på, fastslår psykologspesialist og seniorforsker Milde.

Å ha arenaer for gutter, der de får lære å uttrykke seg med verdighet, mener hun er alfa og omega.

- Vi kan ikke gjøre gutter til kvinner. De må få ha sin uttrykksform. Og de må lære å identifisere følelser. De skal helst ikke snakke om at de har det vondt eller er lei seg ved opplevelse av tap, som en skilsmisse eller at det har blitt slutt med kjæresten - eller om det skyldes et brukket bein som gjør at du ikke lenger kan spille på fotballaget.

- Det er hendelser som dette, vi må ta på det dypeste alvor. Det er dette som kan vippe en gutt over fra å være glad til å bli en som kjenner at «nå har jeg ikke lenger en rolle i min flokk».

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no