Dorthe Skappel:

- Jentene mine syntes til tider det var tøft å ha meg som mamma

Dorthe Skappel tror ikke de to døtrene hennes ville hatt noen fin barndom, hvis mannen hennes Jon hadde levd som hun har gjort.

Det stedet der Dorthe Skappel virkelig finner roen, er på hytta på Koster i Sverige. Familiehunden Salto er også med. Dorthe er kledd i egendesignet genser og private klær. FOTO: Astrid Waller
Det stedet der Dorthe Skappel virkelig finner roen, er på hytta på Koster i Sverige. Familiehunden Salto er også med. Dorthe er kledd i egendesignet genser og private klær. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Et kvart århundre. Smak litt på det ordet. Kanskje har du ikke levd så lenge, eller kanskje er du en av dem som føler at det var som i går at en langbeint skjønnhet inntok tv-ruta og ønsket oss velkommen til «God Kveld Norge».

Siden Dorthe Skappel (59) «skled inn i TV 2 på et bananskall», som hun kaller det, for godt og vel 25 år siden, har hun steget fram som en av landets mest glamorøse og veletablerte programledere. Ikke én sending har hun gått glipp av, til tross for indre blødninger og flere operasjoner.

På scenen uansett

Mens en rådyrkalv lusker mellom buskaset i hagen og trakteren fyller det store kjøkkenet med den oppkvikkende duften av kaffe, forteller Dorthe om hvordan hun flere ganger er blitt trillet inn i studio i rullestol og hentet i ­sykebil. Hvordan hun har oversett smerter, tatt et ekstra «magadrag», kledd på seg de høye hælene, det varme ­smilet og formidlet kjendisstoff til oss.

– Det var jo vondt, men etter hvert som årene gikk, gikk det litt sport i å klare enda en sending, forteller hun.

Men da hun skulle lede «Gullruten» i mai 2007, var det like før hun måtte kaste inn håndkleet. Bare en uke tidligere, under generalprøven til realityprogrammet «Isdans», falt hun med ansiktet først på isen. Det var et stygt fall som kunne endt med at hun brakk nakken. ­Legen fra «Isdans»-crewet insisterte på at hun ikke kunne gå på scenen under «Gullruten» uten å ha tatt en CT av hodet først. Så da dro en ferdig sminket og kledd Skappel på sykehuset. Bildene viste ingen tydelige skader. Men hun hadde en indre blødning som strakte seg fra hodet og langt ned i ryggen.

– Jeg burde nok ha hvilt i en sykeseng, men jeg ville, og jeg gjorde det, sier hun.

– Jeg må nok jobbe litt med meg selv for ikke å tenke på at jeg har en utløpsdato, sier Dorthe, som fyller 60 år i desember. Jakke fra Sustain, privat skjorte, jeans og sko. FOTO: Astrid Waller
– Jeg må nok jobbe litt med meg selv for ikke å tenke på at jeg har en utløpsdato, sier Dorthe, som fyller 60 år i desember. Jakke fra Sustain, privat skjorte, jeans og sko. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det er Dorthe Skappel i et nøtteskall, kan det virke som. Hun hviler ikke på laurbærene. Hun gjør. Forteller at hun blir mer tappet av å ha lite å finne på.

Nå når hun er ferdig med «God Kveld Norge», er det godt at hun har strikkeprosjektene sine. Ny bok har hun også nylig kommet med, men det skal vi komme tilbake til. For hadde det ikke vært for strikkingen, sier hun, tror hun at det ville vært mye vanskeligere å si farvel til programmet.

Jeg kan ikke bare gå av med pensjon og sitte i en gyngestol på verandaen. Jeg holdes i gang av å ha mye å gjøre.

Dette intervjuet er hentet fra KK nr. 23 som er i salg fra fredag 11. november.
Dette intervjuet er hentet fra KK nr. 23 som er i salg fra fredag 11. november. Vis mer

«Vi går alle på do»

Det stedet programlederen virkelig finner roen, er på hytta på Koster i Sverige. Når hun først finner roen der, kan hun fint ligge i hengekøya og slappe av i dagevis.

Hytta er et sted for å pleie parforholdet. Selv om resten av familien stortrives der, har det alltid primært vært prosjektet til henne og mannen hennes, Jon. Der har de sitt sosiale liv og har tid til å være med venner. For i hverdagen er de begge travelt opptatt med sine ting.

Og selv om Dorthe er hele «Norges glamdronning», er hun ganske lik oss andre nordmenn på ett punkt:

– Hytta er på en måte et fristed, og den betyr alt. Den er superviktig for meg.

Når man observerer Dorthe i sitt naturlige habitat, er kontrasten til det offentlige livet hun har levd, ganske stor. Hun virker avslappet og hjemlig i strikket genser og håret i naturlige bølger nedover ryggen. Ikke et gram sminke kan spores i det solbrune ansiktet.

I mange år syntes hun det var litt tøft at alle trodde hun var typen som gikk til postkassa i høye hæler og fullt sminket. Etter hvert som hun ble eldre, tok derimot den avslappede siden mer plass. Selv om det er den delen av seg selv hun liker best, innrømmer hun også at hun savner den ene dagen i uka hvor hun ble dollet opp som en prinsesse.

– Da jeg var barn og vi så sånne «poshe» folk, pleide min bestefar å dulte til meg og hviske: «Vi går alle på do», mimrer hun og legger til:

– Og det er en fin greie, for ja, vi er alle mennesker, og vi har alle våre feil og mangler. Så jeg greide å holde en distanse til det livet, selv om jeg var veldig glad i det.

«Det er en hard bransje»

– Hvordan var det å sjonglere jetsettlivet med A4-livet?

– Hadde det ikke vært for Jon, som alltid var en bauta her hjemme for jentene våre, så tror jeg ikke det ville gått. Hadde vi levd samme type liv, så tror jeg ikke jentene ville hatt noen all right barndom.

Hun forteller at døtrene, Maria og Marthe, i stor grad var skjermet for medieoppmerksomhet under oppveksten. At det ennå ikke fantes sosiale medier, gjorde at de som foreldre kunne velge hva døtrene skulle ­eksponeres for.

– Men jeg vet det har hendt at jentene mine har syntes det har vært tøft å ha meg som mamma.

– Jeg har for lengst funnet ut at det å være en offentlig person, ikke er det viktigste i livet mitt, sier programlederen. Kåpe fra By Malene Birger. FOTO: Astrid Waller
– Jeg har for lengst funnet ut at det å være en offentlig person, ikke er det viktigste i livet mitt, sier programlederen. Kåpe fra By Malene Birger. FOTO: Astrid Waller Vis mer

For praten og spørsmålene kommer man ikke unna. Flere ganger kom døtrene hjem og måtte spørre om hva som var sant.

Det er nå mange år siden. Likevel er det ikke lenge ­siden Dorthe opplevde en lignende situasjon. Hun forteller at da Se og Hør lagde en samlereportasje om henne for en tid tilbake, brukte de et sitat hun hadde gitt i et intervju for mange år siden. Det gjaldt da barna var små.

– Da var jeg til tider ganske stresset, og det var mye reising. De gangene jeg kom hjem og barna var helt turbo, hendte det at jeg sa: «Hvis dere ikke skjerper dere nå, så flytter jeg.» Ved en anledning sa Jon til meg: «Nå har du truet med det så mange ganger at nå må du nesten flytte, eller så får du slutte.»

I samlereportasjen ble det gamle sitatet gjengitt som overskrift, og barnebarnet, Sofia, sendte tekstmelding med bilde av forsiden sammen med et gråtefjes og spurte om det var sant.

Disse tilfellene har gjort det enda viktigere for programlederen å balansere hverdagen med det andre livet. Hun har forsøkt å forberede familien på hva som kommer. Likevel er det ikke bestandig man har kontroll på hva som kommer. Det er en hard bransje, og det har Dorthe kjent på mange ganger gjennom årene. Selv ­mener hun at hun er blitt tøffere av det.

– Jeg finner meg ikke i hva som helst lenger. Jeg har vært igjennom for mange kamper til at jeg gidder å sitte stille og la folk tråkke på meg. Det skal ikke så veldig mye til før jeg sier fra.

Det er mest i jobbsammenheng, men hun er ikke den som lar seg pille på nesen på privaten, heller. Samtidig er hun blitt rundere i kantene med årene. Hun har ikke det samme temperamentet som da hun var ­yngre, og heller ikke det samme behovet for å heve ­stemmen for å få fram meningene sine.

Tidsbegrenset

I desember blir hun 60 år. Det er en stor dag og en milepæl for mange. Dorthe på sin side er ikke så opphengt i det. Hun har aldri vært så glad i bursdager og ­synes ikke de er så viktige. Samtidig er hun takknemlig for at hun får lov til å bli eldre, sier hun diplomatisk. Men det er ikke så rart. Hun har mye å være glad for. Flotte hus og hytter, en god karriere, ja, selvsagt. Men også det som ikke kan kjøpes for penger: en stor familie med masse fine barnebarn. Og hun er frisk.

Nei, det å bli eldre synes jeg egentlig ikke gjør noe. Men det som er guffent, som jeg tenker på inni­mellom, er at man ikke har så mange år igjen. Det er tidsbegrenset hvor mye man kan sette i gang, grunner hun. Men så snur hun litt på det igjen:

– Men faren min bygget hus da han var 70, og da han gikk av med pensjon, meldte han seg som statist hos alle mulige byråer og har vært med i alskens reklamefilmer og tv-programmer. Så jeg må nok jobbe litt med meg selv for ikke å tenke på at jeg har en utløpsdato.

– Hvordan har kjærlighetsforholdet forandret seg etter at barna ble voksne og dere har fått mer tid sammen? Finner man litt tilbake til de opprinnelige følelsene?

– Nei, det er annerledes, tror jeg. Jon og jeg var stormforelsket som 15-åringer, og så fikk vi barn. Så kommer flere år hvor man setter barna først.

I den nye boken kan man blant annet se dette bildet av Dorthe og søsteren, som bedriver nakenstrikking utendørs. FOTO: Privat
I den nye boken kan man blant annet se dette bildet av Dorthe og søsteren, som bedriver nakenstrikking utendørs. FOTO: Privat Vis mer
Strikkingen har alltid vært viktig for Dorthe, helt fra da hun skapte søte, små klær til døtrene som hun i dag driver strikkeforretning sammen med. FOTO: Privat
Strikkingen har alltid vært viktig for Dorthe, helt fra da hun skapte søte, små klær til døtrene som hun i dag driver strikkeforretning sammen med. FOTO: Privat Vis mer

«Power couple»

Da tiden for at Marthe og Maria var klare til å forlate redet, forteller Dorthe at hun og mannen nesten måtte bli kjent med hverandre på nytt.

– Vi hadde en sånn oppvåkning, der du må lytte til partneren din igjen, for det er akkurat som om man ikke har hørt hverandre på noen år. For vårt vedkommende var det veldig fint, for vi fant ut at vi likte hverandre. Men likte vi hverandre godt nok til at dette kunne fortsette å være et kjærlighetsforhold og noe vi kunne bygge videre på? Og det fant vi ut at det var, smiler hun.

Etter at de tok den runden, fikk paret et nærmere forhold igjen. Det var ikke tilbake til den stormende forelskelsen, men det var en mer dypere form for kjærlighet.

– Jeg beundrer ham og respekterer ham. Det er kanskje de viktigste egenskapene. Jeg synes han er et flott menneske. Og en kjekk mann.

Paret har vært sammen siden de var 15 år. Det betyr at de har et gullbryllup i kikkerten, og det er det ikke alle som kan skryte av i dag. Dorthe mener at hemmeligheten bak det gode kjærlighetsforholdet deres er at de har en grunnleggende forståelse for at de er forskjellige. Han ­elsker å feste, hun liker å dra tidlig hjem. Ingen av dem maser på at den ene skal være lenger ute eller at den andre skal komme hjem og legge seg.

Og så hyller de ulikhetene også, for hver for seg har de styrker som i kombinasjon med den andres egenskaper blir dynamitt.

– Er dere et «power couple» i vennegjengen?

– Det tror jeg faktisk at vi er. Det er mange i vår venne­gjeng som har vært sammen lenge, men på mange måter tror jeg at vi er et «power couple». Men det er ikke det at vi er så perfekte, for det er vi ikke, sier hun.

Deres kombinerte egenskaper kom godt med da de skulle bygge hytte sammen med et vennepar. Jon er bygningsingeniør, og hun er estetiker. De er usigelig stolte av hytta og takknemlig for tilliten vennene viste dem da de fikk nesten frie tøyler til å bygge den.

Stolt bestemor

Selv om barna for lengst er ute av redet og hun er ferdig med «God Kveld Norge», holder Dorthe seg i sving. Og noe av det som fortsatt fyller hverdagen med lek og moro, er selvsagt barnebarna. Rett som det er kan man finne selveste Dorthe Skappel mellom melstøv og melisglasur, mens datterdatteren sitter på kjøkkenbenken og knar bolledeig med føttene.

– Det er rørende når de deler alt fra kjæresteproblemer til skoleproblematikk. Sånne ting som vi kan snappe opp litt enklere enn foreldrene, fordi de er travlere enn det vi er akkurat nå, forteller den stolte mormoren.

Selv hadde hun besteforeldre i en litt annen tid. Bestefaren til Dorthe var av den gamle skolen. Han satt i stua med avis og pipe, mens bestemor holdt til på kjøkkenet.

Bestemor var sånn som tok meg med på alt. Vi ­plukket bringebær og lagde syltetøy, vi bakte og holdt på. Men jeg var også veldig glad i bestefaren min, for han var nok det fanget man kunne sitte på over lengre tid. Han fortalte masse kule historier og hadde humoristisk sans.

Jon og Dorthe har vært et par siden de var 15 år gamle. FOTO: Privat
Jon og Dorthe har vært et par siden de var 15 år gamle. FOTO: Privat Vis mer

Dorthe vokste opp på Ekeberg med en søster og en bror. Strikkingen fikk hun inn med morsmelken, for det er noe alle kvinnene i familien har holdt på med bestandig. Og i den nye strikkeboken får vi se et bilde av Dorthe og søsteren som sitter og strikker kliss nakne ute i sommerlyngen. De ville utfordre den uskrevne regelen om at strikking er noe man ikke gjør om sommeren fordi det er for varmt. Det er helt misforstått i hennes øyne.

Ja, strikkingen har alltid spilt en rolle i livet hennes. Gjennom den skapte hun små, søte klær til døtrene sine, og i dag gir den henne både inntekter og mestringsfølelse når hun nå gir ut sin 10-årsjubileumsbok. I den kommer en ny oppskrift på den originale Skappelgenseren, der det står «pust på ryggen» – et mantra hun og søsteren kom opp med under koronatiden da de kjente på hvor tøft det var å være isolert.

«Hun sexy dama»

– Du har jo intervjuet så mange kjekkaser, har mannen din noen gang vært sjalu?

– Jeg har vært veldig flørtete. Men Jon har aldri noen gang vist at han har vært sjalu. Men når det er sagt, så tror jeg ikke at det nødvendigvis har vært lett for ham. Jeg har i hvert fall ikke kjent det så lett. Men det har aldri vært avklart med ham på forhånd at jeg kom til å flørte med intervjuobjektet.

Da Dorthe på 1990-tallet begynte i tv-bransjen og ble presentert på TV 2s høstlansering, kom hun inn som «hun sexy dama», i lårkort skinnkjole i gull og høye, ­svarte boots.

Hun forteller at hun i mange år følte at hun var ansatt på grunn av utseendet. Hun hadde ingen journalistisk bakgrunn, og som en konsekvens av det brukte hun sin sensualitet og seksualitet overfor dem hun møtte.

– Det høres liksom så galt ut, men man bruker det man har fått utdelt, på en måte. Så kommer det til et punkt hvor man ikke kan bruke det som et virkemiddel, for det funker ikke lenger. Man er ikke 25 år lenger.

Jeg har sikkert i stor grad brukt flørt i måten å intervjue folk på uten at jeg helt greier å definere hva en flørt er. Og jeg tror Jon vet at det ikke betyr noe annet enn at det er en måte å få folk til å åpne seg på.

Men mannen hennes er heller ikke den som har for­dypet seg i konas intervjuer. Hun sier at det ville vært veldig annerledes dersom hun skulle blitt konfrontert med det.

– Hvis jeg kom hjem fra et intervju med Robbie ­Williams – som var ganske ekstremt – og han hadde spurt: «Hva f… er det du holder på med?», så hadde jeg kanskje tenkt at han ikke helt skjønte greia.

Det var ikke noen selvfølge at de skulle få intervjuet med Robbie Williams, som på det tidspunktet var en av verdens største artister og sexsymbol. I utgangspunktet hadde stjernen takket nei til intervju. Han skulle spille tre låter, for så å dra igjen. Det var opp til Dorthe å dra det i land.

«Det skrangler litt»

Så jeg brukte all min sensualitet på alle mulige måter for å få det intervjuet. Jeg visste jo akkurat hvordan han var, hva slags type menneske han var og hva slags rykte han hadde.

Det ble et nesten skandaløst intervju, der artisten nærmest krøp opp i utringningen hennes. Men framgangsmåten hennes betalte seg. For det intervjuet var det første av flere Dorthe skulle gjøre med superstjernen. Under det siste møtet med ham var Williams blitt voksen, funnet kjærligheten og fått barn.

– Robbie sa til meg: En ting er at jeg er forelsket i henne, men jeg liker henne ordentlig godt. Og da tenkte jeg at nå er vi på bølgelengde.

Det kan virke som Dorthe har alt en kan ønske seg, rett og slett en pakke av suksess. Men alle har vi våre svakheter og frykt. Hva er så hennes?

Hun forteller at hun bærer på masse usikkerhet, og at det er mange steder hun føler at hun ikke strekker til. Hun har måtte jobbe med seg selv fordi hun til tider har følt seg liten, svak, utilstrekkelig og underdanig.

– Hva har gjort at du har følt det slik?

– Jeg kom inn i TV 2 på et bananskall. Jeg var pen, og da blir man usikker på hvor lenge man klarer «å lure dem». Da jeg kjente på disse følelsene, måtte jeg bare prøve å finne den styrken og de kreftene i meg som gjorde at jeg kunne greie å bevise at jeg hadde noe å fare med ­likevel.

Mange kan nok ha tendenser til å trykke seg selv ned. Også Dorthe. Hun kan si til seg selv at hun ikke er bra nok, til tross for at hun innerst inne vet at hun både er god nok og kan det hun driver med. I et møte en gang sa noen til henne at hun var flink til å få folk til å åpne seg. Da svarte hun: «Jeg er faktisk en god ­journalist.»

Men idet hun sa det, knøt det seg i henne. For hun har ingen utdannelse som journalist.

– Har du vært redd for å bruke det ordet om deg selv?

– Ja, i veldig stor grad. Og så har jeg litt av flink ­pike-syndromet og er ikke så god til å si at jeg har det vondt og vanskelig.

Hva synes du om å gå inn i reparasjonsalderen med de knallene og fallene du har bak deg?

– Man merker jo at man begynner å bli eldre. Jeg kan reise meg fra stolen her nå og kjenne at det skrangler litt. Jeg har aldri vært noe god til å trene og har syntes at det er noe helvetes spetakkel å holde på med. Gudskjelov har jeg Salto, som krever at jeg går tur med ham et par ganger om dagen. Jeg er ikke noe helsestudio-menneske, men jeg elsker å «røye», som vi kaller det å rydde skog og mark. Det har vi gjort på Koster, og det er også nyttig.

– Etter hvert som årene gikk, gikk det litt sport i å klare enda en sending, sier Dorthe, som ledet «God kveld Norge» i hele 25 år. FOTO: Espen Solli
– Etter hvert som årene gikk, gikk det litt sport i å klare enda en sending, sier Dorthe, som ledet «God kveld Norge» i hele 25 år. FOTO: Espen Solli Vis mer

Telefonen ringer. Det er datteren Marthe, som snart skal plukke henne opp. De skal kjøre til hytta sammen.

– Ta med noen sånne ørepropper da, sånne rosa med sånn rufs utapå, sånn silikongreier med sånn rufs utapå. Fint, ok, ha det, sier Dorthe inn i telefonen før hun ­vender tilbake til kaffeslabberaset.

– Ungene dine er ungene dine hele livet, og det er ganske fascinerende når du ser at de går forbi deg i form av kompetanse, ler hun og hentyder til de rosa proppene med rufs på.

Når berømmelsen avtar

Men hva skjer med Dorthe nå, da? Greit, hun lager flotte strikkebøker med fjonge gensere som er skikkelig, skikkelig fine, men vil vi se noe mer til henne som programleder? Og hva mener hun egentlig selv om at en æra er over?

Jeg trodde at jeg skulle bli veldig lei meg da jeg var ferdig i «God Kveld Norge», at jeg skulle kjenne på en sorg. Men det har jeg ikke gjort. Og det tror jeg er fordi jeg har vært med på hele prosessen. Den retningen det tok, er jeg ikke lenger interessert i å være med på, forteller hun.

Og hun er ikke helt ferdig i TV 2, for de driver og drodler med ideer om hva hun skal finne på videre. ­Kanalen har i hvert fall ytret at de ønsker å ha med Dorthe videre, noe hun synes er rørende, for det sier henne at hun har vært viktig for dem.

– Jeg har vært et fast ansikt for TV 2, og vi har en ­dialog om hva som skjer videre. Men jeg har ikke noe mer å bevise. Jeg har for lengst funnet ut at det å være en offentlig person ikke er det viktigste i livet mitt, sier programlederen.

– Har det noen gang vært det?

– Nei, virkelig ikke. Det har vært en nødvendighet til en viss grad, og jeg har nytt godt av det på mange måter.

Hun tro også at berømmelsen vil forsvinne nå når hun ikke er til stede hver lørdag lenger. Men det er hun ikke så bekymret for. Hun har jo en forretning hun selv har bygget opp, der hun strikker alle genserne til kolleksjonene selv. Men hun legger vekt på at det jobbes mot at det i større grad er merket og ikke hun som er viktig.

– Jeg er stolt av det vi har klart å bygge opp. Datteren min, Marthe, tenker mye på hvordan vi skal nå ut til de unge strikkerne. Vi ønsker at Skappel skal være en paraply for alle strikkerne som sitter alene på tuene sine. Og vi ønsker å bidra til å bevare strikkekulturen, sier hun og fortsetter:

– Jeg må innrømme at et av høydepunktene jeg har hatt de siste årene, var da Norsk Folkemuseum på Bygdøy ville ha Skappelgenseren og vår historie som en permanent del av utstillingen. For før oss hadde det vært dødt siden 80-tallet på strikkefronten. Jeg er veldig opptatt av at de gamle håndverkstradisjonene blir holdt i hevd, men ikke nødvendigvis slik det alltid har vært.

Da korona kom og det ble vanskelig med forsendelser fra andre land, gikk det opp for henne at vi sitter på en super ressurs i eget land, for hvor tar all den norske ulla veien?

– Det er derfor denne boken er viktig, for vi tok tilbake en ressurs vi har. Vi lager hele vårt univers i norsk ull i forskjellige kvaliteter, så den boken er viktig for meg og vår utvikling, avslutter Dorthe.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer