Dysmorfofobi

Johanna var sykelig opptatt av utseendet

I over 15 år gikk Johanna Hisbro rundt og synes hun var stygg. En diagnose hun aldri hadde hørt om endret alt.

DYSMORFOFOBI: I 15 år gikk Johanna rundt og følte seg så stygg at det styrte hele livet hennes. FOTO: Lasse Edwartz
DYSMORFOFOBI: I 15 år gikk Johanna rundt og følte seg så stygg at det styrte hele livet hennes. FOTO: Lasse Edwartz Vis mer
Publisert

Johanna Hisbro vokste opp som løvetannbarn, og i ungdomstida førte den vanskelige barndommen til et ganske voldsomt opprør mot foreldrene. Som 16-åring var hun mer borte enn hjemme, og vennegjengen ble det faste holdepunktet i livet hennes. Men et knallhardt og ganske tøft ytre, skjulte en usikker og sårbar tenåring.

- Jeg har alltid vært en følsom type, og som yngre søkte jeg hele tiden bekreftelse og sammenlignet meg med andre, forteller Johanna.

- En ubetenksom kommentar fra en kompis var alt som skulle til for å trigge en utseendefiksering, som jeg slet med i mange år. Han slengte ut en kommentar om at ansiktet mitt så ut som jeg konstant gikk og spyttet snus i motvind.

Og selv om kommentaren kanskje ikke var like vondt ment som det kunne virke, førte den til at Johanna følte seg stygg og ekkel. Og hvis kameraten hennes gikk rundt og tenkte slike ting om henne, ja, da måtte jo alle andre også gjøre det? Hun begynte å stirre kritisk på seg i speilet og lete etter flere feil, og det neste hun fikk oppheng på var dunene hun hadde på overleppen.

Hva er et løvetannbarn?

«Løvetannbarn» er blitt et fagbegrep på barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold. (Kilde: NRK)

Hun utviklet etter hvert et strengt regime med ting hun måtte gjøre for å skjule «barten», blant annet voksing, sminke, dekke munnen med hånden når hun pratet eller lo, og hun kunne aldri sitte i motlys for da syntes fjonene på overleppen bedre.

Hele tilværelsen kretset plutselig rundt den innbilte tanken om hun var stygg, og livet handlet om å utvikle ulike strategier som gjorde at folk skulle slippe å bli utsatt for utseendet hennes, noe som tok nesten all tid og energi for Johanna.

Etter hvert ble det nesten umulig for henne å bevege seg ute blant folk.

Bare en tur på butikken ble slitsomt, da hun hele tiden følte at folk stirret på henne med avsky. Hun utviklet også en voldsom beslutningsvegring, uansett hvor stor eller liten beslutning det var snakk om.

Aha-opplevelse

Da Johanna ble 20 år ble hun mamma for første gang, og dermed våknet et ønske om å gi barnet den best tenkelige oppveksten og være en best mulig mamma.

Hun begynte å studere for å bli landmåler, og fikk veldig gode resultater hele veien. Men under overflaten lå hele tiden tanken om at hun var stygg og murret og begrenset livet hennes.

- Jeg klarte ikke å finne meg til rette i min egen kropp, og måtte til slutt søke profesjonell hjelp, forteller Johanna.

- Jeg ble først diagnostisert med en litt diffus spiseforstyrrelse og ble satt på antidepressiva, men det hjalp ikke i det hele tatt. Så ble jeg utredet for ADHD, men det var det heller ikke.

Johanna sukker dypt.

Som 30-åring hadde hun blitt tobarnsmamma, og begynte å bli sliten av angsten og tvangstankene og alle begrensningene de førte med seg. Men hun nektet å gi opp. Det måtte finnes en måte å leve bedre på.

- I ettertid kan jeg se jeg at mange av angstlidelsene mine kan ha vært arvelige. Men oppdriften og ønsket om å skape et bedre liv, det var mitt eget. Og jeg er så takknemlig for at jeg klarte å finne den styrken. Men veien var lang, og Johannas oppfatning av egen kropp og eget utseende var fremdeles preget av tvangstankene. I en samtale med en sosionom tok Johanna med bilder av det hun anså som pene jenter og forklarte til sosionomen: «Om jeg bare hadde sett sånn ut hadde livet mitt vært perfekt».

YOGA: Johanna har begynt med yoga, og lærer det også bort til barn, for å gi dem mental styrke hun selv kunne trengt som liten. FOTO: Lasse Edwartz
YOGA: Johanna har begynt med yoga, og lærer det også bort til barn, for å gi dem mental styrke hun selv kunne trengt som liten. FOTO: Lasse Edwartz Vis mer

Sosionomen bare ristet på hodet og spurte om Johanna noen gang hadde hørt om BDD eller dysmorfofobi.

- Jeg hadde aldri hørt om det, forteller Johanna, men da jeg begynte å lese meg opp på hva det egentlig betød, var det som om alle brikkene plutselig falt på plass. Endelig fikk jeg en forståelse for hva det egentlig var jeg led av, og det var en helt enorm lettelse for meg!

- Som mamma til to jenter er det siste i verden jeg vil at noen av dem noen gang skal behøve å oppleve det samme som jeg har gjort. Og særlig i dag hvor så mye skjer i sosiale medier, og vi hele tiden utsettes for og påvirkes av helt umulige skjønnhetsidealer, som presenteres for oss som den nye «normalen», fortsetter Johanna engasjert.

Etter aha-opplevelsen hos sosionomen begynte Johanna i samtaleterapi.

- Det var en ordentlig aha-opplevelse meg å oppdage hvor mye som hang sammen. Hvordan kroppen og hjernen påvirkes av hverandre, hvordan tankene, følelsene og oppførselen henger så tett sammen. Og først når jeg fikk et bevisst forhold til sammenhengen mellom ting, ble jeg i stand til å ta ordentlig tak i problemene. Konkret handlet det for meg om å slutte å være i konstant forsvarsmodus mot egen psyke. Det var for eksempel en stor seier meg å kunne gå usminket på butikken og stille meg i kø i kassen uten å få panikkangst. Plutselig hadde jeg verktøy som hjalp meg å håndtere tvangstankene mine.

Hva er dysmorfofobi?

  • Dysmorfofobi er en betegnelse på en personlig opplevelse av at en eller flere kroppsdeler har et utseende som er defekt eller stygt.
  • For andre vil det som er opplevd som defekt eller stygt ved eget utseende, ikke være synlig eller spesielt merkbart. Bekymringene er ofte knyttet til et eller flere utseendemessige trekk (for eksempel ansikt, nese, bryst, kjønnsorganer).
  • Opplevelsen gir opphav til betydelig bekymring, fortvilelse eller angst, og kan føre til begrensninger i hverdagslivet.
  • Dysmorfofobi kan være assosiert med depresjon eller sosial angst. Plastisk kirurgisk behandling gir sjelden bedring, mens mye tyder på at kognitiv atferdsterapi kan være effektiv behandling.

Kilde: SML.no

Nytt tilbakeslag

Til tross for at angsten fremdeles lå latent i Johanna, tok den ikke på langt nær så mye plass lenger. Livet kjentes bra og Johanna hadde kontroll på både psyken og hverdagslivet. Hun holdt forelesninger om BDD-diagnosen og hvordan hun levde med den, og skrev saker om sine opplevelser, til hjelp og støtte for andre med samme diagnose.

Det så ut som livet endelig skulle smile. Men på forsommeren 2019 oppdaget hun en kul i armhulen. Og det skulle vise seg å være verst tenkelige nyheter for Johanna. To svulster, trippel negative og aggressive. Den gode nyheten var at legene var positive på hennes vegne, såfremt medisinen virket. Men for Johanna ble tilbakeslaget tungt.

- Jeg kjente på en voldsom dødsangst og lå i fosterstilling og gråt i tre uker. Legene hadde sagt at jeg hadde gode prognoser dersom medisinene virket. men hva om de IKKE virket? Da kom jeg jo til å dø! Ironien er at jeg alltid har levd med en viss dødsangst, men da trusselen om døden plutselig var reell, kjente jeg virkelig hvor sterkt jeg ønsket å leve, forteller Johanna.

- Jeg ble helt fortvilet når jeg tenkte på hvor stor del av livet mitt jeg har brukt på å gå rundt å hate i mitt eget utseende, i stedet for å være takknemlig over det livet jeg faktisk har fått. Men den tøffe oppveksten har om ikke annet gitt meg en oppdrift og en fightervilje, og den fikk jeg virkelig bruk for nå. Og jeg hadde tross alt fått en kreftform som hele åtte av ti overlever. Og jeg bestemte meg for å bli en av dem! Jeg bestemte meg for å kvitte meg med offerrollen og bli en overlever i stedet!

Og det gikk bra med Johanna. Medisinen virket, og hun ble frisk. Men selvsagt ligger frykten på lur. For at sykdommen skal komme tilbake. Men Johanna har fått et holistisk syn på livet, og mener tankens kraft er sterk, både på godt og vondt.

- Jeg har opplevd på kroppen hvordan tanker kan påvirke deg, både de negative og de positive.

Jeg klarte jo kun med tankekraft å overbevise meg selv om at jeg var så stygg at jeg ikke kunne vise meg ute blant folk. På samme måte klarte jeg å bruke positive tanker til å dra meg opp av det svarte hullet kreftdiagnosen dyttet meg ned i, og ta opp kampen, forteller hun.

Dette er Johanna:

Navn: Johanna Hisbro

Alder: 38 år.

Familien: To døtre på 17 og sju år, en sønn på fem og mannen Stefan, 42 år.

Bor: I Uddevalla.

Gjør: Jobber som landmåler og yogalærer for barn og ungdom.

Kjenner på dyp takknemlighet

Johanna er nå overbevist om at det har vært en mening med alt som har skjedd i livet hennes, og at det har gjort at hun har lært av det og vokst som menneske.

- Alle må kjempe sine kamper i løpet av et liv, og erfaringene vi tar med oss gjør at vi lærer mer på veien. Og det var visst meningen at livet mitt skulle lære meg veldig mye, sier Johanna med en liten latter. - Men jeg prøver å tenke at når en dør lukkes, åpnes en annen. Jeg er et mye lykkeligere menneske i dag, og selv om jeg har måtte gå gjennom en del ting jeg selvsagt gjerne skulle vært foruten, prøver jeg å tenke at de tross alt har bidratt til å gjøre meg til den personen jeg er i dag.

Småting som kanskje andre kan irritere seg over, biter ikke lenger på Johanna.

- Jeg kjenner på en dyp takknemlighet for hver dag jeg får våkne frisk. Jeg kan til og med glede meg over å høre på barna mine småkrangle, for det å få være til stede å se dem vokse opp er en gave i seg selv. For et år siden var ikke det en selvfølge.

Tiden er dyrebar for Johanna, og hun prøver å ikke bruke den på ting eller mennesker som ikke tilfører noe positivt i livet hennes.

- Jeg fokuserer på det som gjør at jeg føler meg bra, og har blant annet begynt med yoga.

Jeg lærer også bort yoga til barn, for å gi dem noen mentale verktøyer til å håndtere vanskelige ting. Verktøy jeg kunne trengt i min egen oppvekst. Jeg drømmer at yoga tas i bruk i alle skoler, sier hun.

Johanna blir fremdeles preget når hun snakker om hvor vondt det var å hate sitt eget utseende på den måten hun gjorde. Og hun forteller at hun skulle ønske hun visste den gangen det hun vet i dag. Da hadde hun sluppet å bruke så mye av livet på å føle seg stygg og verdiløs.

- Livet er fort kort til å ha det fælt. Jeg er et levende bevis på at du kan få tildelt dårlige kort, men klare å snu det til noe bra, avslutter hun.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer