Friluftsliv

Johanne bestemte seg for et mannefritt år - og netter alene i skogen

- Jeg følte meg som Lars Monsen, nå kunne livet komme med hva som helst.

PSYKOLOG MED SOVEPOSE: Psykolog Johanne Refseth har på finurlig vis klart å kombinere sine to store lidenskaper - psykologi og friluftsliv. FOTO: Privat
PSYKOLOG MED SOVEPOSE: Psykolog Johanne Refseth har på finurlig vis klart å kombinere sine to store lidenskaper - psykologi og friluftsliv. FOTO: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

– Da jeg først begynte å overnatte ute i naturen ville jeg bare bevise for meg selv at jeg kunne klare det, men etter hvert handlet det om så mye mer enn friluftsliv. Det handlet om å være selvstendig og tørre gjøre ting jeg tidligere ikke trodde jeg ville få til, forteller Johanne Refseth (38).

Mange kjenner henne fra Instagram hvor hun som «Psykolog med sovepose» har fått over 48.000 følgere, og nå har hun gitt ut bok med samme navn.

Med utgangspunkt i sine egne historier fra utallige turer i skog og mark, forteller hun lettfattelig om hvordan følelser påvirker oss og hva som skjer om vi unngår dem.

Hadde angst for å sove i sovepose

Ifølge Johanne er nemlig det å komme i kontakt med sine egne følelser, en god måte å få god mental helse. Noe hun selv fikk erfare da hun for noen år tilbake gikk gjennom et vanskelig samlivsbrudd. Midt i sorgen over bruddet oppdaget hun at noe av det hun savnet aller mest, var turene de hadde hatt sammen.

– Selv om jeg virkelig ikke likte å sove i telt, jeg hadde angst og fikk klaustrofobi av å ligge i sovepose, var jeg på veldig mange fine dagsturer med eksen. Da det ble slutt mellom oss ble det tydelig for meg at jeg savnet ham, men også friluftslivet.

– Jeg er en pudding og tenkte først at friluftsliv var noe jeg ikke kunne klare alene og at jeg derfor måtte finne meg en ny kjæreste. Men så gikk det en faen i meg, det kunne da ikke være så vanskelig? Det er så lett å utsette ting man har lyst til å gjøre, fordi man venter på at noen vil være med. I stedet bør man forsøke å komme til et punkt i livet hvor man ikke er avhengig av andre. Det skal jo ikke være slik at min lykke er andres ansvar, sier hun.

Mål om å overnatte alene ute

Selv om hun hadde vært på mange turer tidligere, følte hun seg ikke klar for å dra rett ut i marka. Først måtte hun lære seg mye av det grunnleggende.

Hun så YouTube-videoer, leste Lars Monsens «Håndbok i friluftsliv» og det hun kom over av nyttig informasjon i diverse forum.

– I starten kunne jeg ingenting, jeg visste for eksempel ikke hvordan man tente en primus. Det står ikke noe sted, det er slikt du bare skal kunne. Jeg er flink akademisk, men praktisk har jeg alltid vært ganske klønete og hadde lite selvtillit på slike ting. Hvis man ikke er vokst opp med en gymlærer-pappa, kan man bli litt motløs. Til slutt spurte jeg en kollega som viste meg hvordan jeg skulle gjøre det og da var det egentlig ganske lett, sier hun med et smil.

Den største mentale barrieren for Johanne var å skulle overnatte alene ute. Det tok derfor noen uker fra hun bestemte seg for å dra på overnattingstur, til hun faktisk klarte å gjennomføre det.

– Mange helger hadde jeg pakket sekken og var klar til å dra, men fant på unnskyldninger som at det var spådd en liten regnbyge den ene dagen eller at jeg kanskje ikke hadde nok mat. Etter tre helger hvor jeg ble hjemme til tross for at jeg hadde alt pakket og klart, turte jeg endelig.

– Jeg var allikevel ganske redd, spesielt da det ble kveld og det var helt svart ute. Jeg tente bål for å få lys, men det har du jo bare akkurat rundt deg - bak deg er det et enda mer skremmende mørke. Mestringsfølelsen jeg fikk etter å ha klart å sove ute alene og etter å ha vært så redd, var prisløs. Jeg følte meg som Lars Monsen og tenkte at nå kunne livet komme med hva som helst. Jeg hadde tross alt klart meg alene en hel natt i Nordmarka!

OVERNATTER GJERNE UTE: Før hun fikk barn, hadde Johanne minst 50 overnattingsturer alene i marka. FOTO: Privat
OVERNATTER GJERNE UTE: Før hun fikk barn, hadde Johanne minst 50 overnattingsturer alene i marka. FOTO: Privat Vis mer

Mange undertrykker følelsene sine

Noe av det hun brenner aller mest for, er å gjøre psykologi lettere tilgjengelig for folk flest. I boken skriver hun om destruktive mønstre, i sine milde former, som mange av oss lever med uten at det nødvendigvis gjør at vi ikke får til jobb, skole og familie.

Favorittemnet er følelser, noe hun ofte skriver om på Instagram, og som ifølge Johanne er det folk flest sliter mest med.

Hun forklarer at følelser fungerer som et kompass. Gjør vi for eksempel noe som får oss til å bli glade, forteller det oss at vi bør fortsette i samme retning. Men dersom man er oppvokst i et miljø hvor det ikke snakkes så mye om følelser, kan kroppen begynne å undertrykke følelsene. Det som da kan skje er at du ikke merker følelser i kroppen, i stedet merker du kanskje muskelspenning, problemer med magen eller problemer med å tenke og sanse.

Resultatet kan bli at du i stedet for å kjenne gode følelser når du er forelska, kjenner deg anspent. Da fungerer ikke følelsene lenger som et lett forståelig kompass som sier at dette er bra, i stedet er det bare ubehag.

Det neste som skjer er at vi kan begynne å unngå følelsene. For eksempel ved å slå opp med drømmemannen fordi du tror den anspentheten betyr at noe er feil.

– Alt dette er ikke en diagnose, men normalpsykologi vi alle kan kjenne oss igjen i. Mange jeg snakker med i terapirommet sier «jeg skulle ønske jeg visste dette før». Det slo meg derfor at hvis psykologi hadde vært lettere tilgjengelig for folk flest, var det ikke sikkert ventelistene hos psykologene hadde vært så uendelig lange som de faktisk er, sier hun.

– Mange jeg snakker med føler at de er så unormale, men det er så mange som har det slik - inkludert meg selv!

Ikke vant til å være alene

Etter de første turene i marka ble Johanne bitt av basillen og dro på overnattingsturer så snart hun hadde sjansen. Det skulle allikevel ta et års tid før hun kunne sove alene ute, uten å være redd.

Johanne forteller at en av årsakene til at turene i marka ga henne så stor mestringsfølelse, var at hun tidligere lot andre lede vei. Hun var heller ikke særlig vant til å være alene, da hun alltid hadde vært seriemonogam med lite opphold mellom hvert forhold.

– Jeg er også oppvokst med tre eldre brødre. De hadde alltid så mange gode ideer, og jeg diltet etter. Jeg innså etter hvert at jeg var vant til å la andre bestemme hva vi skulle gjøre i ferien, hvor vi skulle bo og hvordan vi skulle ha det hjemme. Det gikk jo bra, men samtidig tok jeg ikke stilling til hva jeg egentlig hadde lyst til selv.

– Da jeg ble singel ble jeg først veldig lei meg, men jeg bestemte meg også for at det var på tide å finne ut hva jeg selv ville. Jeg tenkte at jeg skulle gjøre alt det jeg ville gjøre, så kunne jeg heller finne en kjæreste ved siden av.

PÅ TUR MED DATTEREN: I en hektisk hverdag trenger Johanne pusterommene aleneturene i skogen gir, men en gang iblant tar hun også med seg datteren Emma. FOTO: Privat
PÅ TUR MED DATTEREN: I en hektisk hverdag trenger Johanne pusterommene aleneturene i skogen gir, men en gang iblant tar hun også med seg datteren Emma. FOTO: Privat Vis mer

Skulle ha et mannefritt år

Johanne bestemte seg for å ha et «mannefritt år», noe hun nesten klarte. Ti måneder inn traff hun nemlig Markus som hun er forlovet med og sammen har de datteren Emma (3).

Men selv om hun nå har familie, elsker hun fortsatt å dra på turer helt alene.

– Jeg er mye på tur med venninner, noe jeg synes er veldig hyggelig, men aleneturene gir en annen tilstedeværelse. Når jeg er alene føler jeg at jeg kommer mer i kontakt med meg selv og min egen historie, de tingene vi prøver å jobbe med i en terapi. Jeg har også med meg datteren min på tur, men hun legger seg tidlig slik at jeg får nok tid for meg selv.

– Før jeg fikk barn hadde jeg minst 50 utenetter i året, nå ligger det et sted mellom 30 og 50. Mannen min er med på turer av og til, men han er en «innemann». Datteren min sier ofte at vi jentene skal dra på tur, mens pappa skal være hjemme og slappe av. Jeg tror ikke hun vet at menn drar på tur, hun er jo bare vant til å se meg og venninnene mine, ler Johanne.

– Men føler du deg ikke ensom på alle disse turene alene i marka?

– Jo, men nå har jeg fått meg hund. Når jeg er helt alene, blir jeg litt koko i hodet. Jeg blir ikke lenger redd, men kjenner at det er hyggelig å ha hunden min Alma med meg. Hun er min firbente sjelevenn. Når vi har vært et par dager på tur sammen, er det skummelt hvor mye jeg snakker med henne, smiler hun.

– Terapi handler om å hjelpe folk tilbake til de følelsene de har, og den prosessen har jeg også bruk for. Det handler om å finne rom i livet hvor jeg kommer i bedre kontakt med meg selv.

– I dag er livet mitt travelt, med jobben og datteren min, og jeg har ikke de samme mulighetene til å kjenne på hvordan jeg har det som jeg hadde tidligere. Å være ute i naturen er derfor så fint, fordi den gir oss veldig naturlig de små pusterommene vi trenger for å kjenne innover og være i kontakt med oss selv.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer