Togulykke

-John-André er alltid med oss

En usikret jernbaneovergang, en 16-åring i egne tanker. Fem år er gått siden Britt Monica mistet sønnen John-André. – Jeg har aldri vært bitter, ikke sint engang, sier hun.

-John-André er alltid med oss
Publisert
Sist oppdatert

– Alle sier det er så meningsløst. Men jeg tenker at det er en mening med alt. Og kanskje var det meningen at jeg skulle gå gjennom dette, sier Britt Monica Kjenstad (46).

OMSORGSFULL: – John André var veldig familiekjær og omsorgsfull, forteller søsteren og moren. Her er han fotografert i sjuende klasse.
OMSORGSFULL: – John André var veldig familiekjær og omsorgsfull, forteller søsteren og moren. Her er han fotografert i sjuende klasse. Vis mer

Les også: Elin ble frisk av MS

Det nærmer seg femårsdagen for ulykken da hun tar imot oss hjemme på Gjøvik sammen med datteren Edel Victoria Holøyen (17). Britt Monica byr på kaffe og påsmurte rundstykker. På veggen i det romslige spisekjøkkenet henger tre gitarer, én av dem har navnet «John» risset inn. I stua henger flere konfirmasjonsbilder av en ung mann i litt for stor dress. Ikke på ett av dem er han alvorlig.

– John-André var en sprudlebasse, smiler Britt Monica.

Mor og datter forteller om en gutt som kunne finne på å utfordre kameratene til duell om hvem som klarte å sitte lengst i fryseboksen, og som fikk kompisene til å filme mens han klatret opp på en statue i sentrum. En ivrig gitarist som sverget til pønkmusikk, men som også godtok danseband. En ung mann som i en alder av 16 år betrodde kjæresten sin at om de en dag gifter seg og får barn, så vil han – uansett hvor høyt han elsker henne – elske barna høyere.

Han er storebroren som erklærer at den som bråker med den fire år yngre lillesøsteren får med ham å bestille, og som alltid har døren åpen for henne når hun ikke får sove om kvelden.

– Vi hadde jo våre krangler. Men jeg kunne snakke med ham om alt. Han var min beste venn, sier Edel Victoria.

GODGUTT: – Har var så gossin som liten, sier Britt Monica om sin eneste sønn.
GODGUTT: – Har var så gossin som liten, sier Britt Monica om sin eneste sønn. Vis mer

Les også: – Jeg gir ikke opp håpet

Ting tar tid
Han er på vei til jobb, den juli­dagen for fem år siden. Mens moren og søsteren er på ferie hos familie i Trøndelag, har 16 ½ år gamle John-André Holøyen valgt å bli hjemme for å jobbe. Vil spare penger for å kunne besøke kjæresten i Nord-Norge. Han jobber som telefonselger, og har bestemt seg for å knuse alle salgsrekorder.

Han har musikk på øret og blikket festet på telefonen sin da han krysser togskinnen nedenfor Kaspergården, like utenfor Gjøvik sentrum. Hører ikke togfløyten som skjærer gjennom luften i tre desperate støt. Da toget treffer ham, blir han kastet flere meter framover, og dør momentant.

– Jeg har i ettertid lurt på hvordan det gikk med føreren av toget, sier Britt Monica.

«Stopp. Se og lytt etter tog» står det på skiltet ved jernbaneovergangen. Fem år etter ulykken er en undergang på trappene, men det er usikkert når den vil stå klar. Mens vi er der, ser vi to små gutter sykle over jernbanesporet på vei hjem fra skolen.

– Ting tar tid, sier Britt Monica nøkternt.

Fire uker etter ulykken sto hun fram i VG og krevde at alle usikrede jernbaneoverganger måtte sikres. Men hun har bestemt seg for ikke å tilbringe resten av livet med å tenke «hva hvis».

– Politimannen som ringte og fortalte om ulykken, var helt fantastisk. Erfaren, og veldig flink til å følge oss opp etterpå. Han sa en gang at han forsto om jeg følte for å kaste stein etter toget. Men jeg har aldri følt sånn. Har aldri vært bitter. Ikke sint engang, sier Britt Monica.

TØYSEKOPP: – Han elsket å tøyse og tulle med oss, sier Britt Monica. Her fotografert sammen med sønnen på konfirmasjonsdagen.
TØYSEKOPP: – Han elsket å tøyse og tulle med oss, sier Britt Monica. Her fotografert sammen med sønnen på konfirmasjonsdagen. Vis mer

Les også: Kjærlighetsbarnet

Sjokk for vennene
Selv er hun på besøk hos en venninne i Trøndelag sammen med datteren da telefonen kommer. Det hun får høre, treffer henne som en fysisk smerte. «Er han død?» spør hun, men da hun ser reaksjonen til 12 år gamle Edel Victoria ved siden av seg, forstår hun at hun må være sterk. Like etterpå setter hun seg i bilen og kjører den lange turen sørover.

– Du må bare holde deg oppe når noen trenger deg, sier Britt Monica.

Den første sommeren fylles huset hennes av John-Andrés venner. De kommer for å prate, gråte og mimre.

– Når unge mennesker mister noen de er glad i, er det et stort sjokk. Den første tiden var jeg mest opptatt av at de skulle ha det bra, sier Britt Monica.

– Det er det andre året som er verst. Det er da det virkelig går opp for deg, og savnet treffer med full styrke.

Vil bli fostermor
For ulykken har hatt sin pris. Smertene i kroppen tapper henne for energi. Selv tror hun det er fibromyalgi, men hun har ikke fått noen endelig diagnose.

– Jeg jobbet til for to år siden, men da sa kroppen stopp, forteller hun.

Omplasseringshunden Dina svinser lykkelig mellom beina hennes. Nå ønsker Britt Monica også å ta imot barn som trenger et nytt hjem.

– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke vil bruke livet mitt på å fokusere på ulykken. I stedet ønsker jeg å vie det til barn som sliter. Å miste sine biologiske foreldre er en sorg, og jeg vet hva sorg er. Tror det kan være en styrke når man skal ta imot barn med en slik bagasje, sier Britt Monica.

Da John-André døde, var hun skilt fra barnas pappa, og den eldste datteren Linda Marie hadde flyttet hjemmefra. Men et halvt år etter ulykken møtte hun Johan Kjenstad, som skulle bli den nye mannen i hennes liv. I januar tok de to et kurs for å bli fosterforeldre. Nå venter de på å få tildelt et fosterbarn.

– Da jeg møtte Britt Monica, var jeg enslig og uten egne barn. Nå har jeg fått to stedøtre, og tenker at det å få fosterbarn er en fin måte å få «egne» barn på, samtidig som man hjelper noen som trenger det, sier Johan på telefon.

– Det er veldig spennende. Jeg tror jeg gleder meg like mye som mamma og Johan, sier Edel ­Victoria.

PÅ BESØK: – Vi sier vi skal besøke John-André, sier Britt Monica. Sammen med datteren er hun ofte på graven.
PÅ BESØK: – Vi sier vi skal besøke John-André, sier Britt Monica. Sammen med datteren er hun ofte på graven. Vis mer

Les også: – Niels har gitt liv til fem andre

Ikke borte
Skriving har vært viktig terapi, både for mor og datter.

– Det første året etter ulykken snakket jeg lite. Visste vel egentlig ikke hva jeg følte. Men det hjalp å skrive, sier Edel Victoria.

Britt Monica har skrevet utallige brev til sønnen. Og de to besøker ofte graven sammen.

– Vi sier ikke at vi skal på graven, vi er på besøk hos John-André, sier Britt Monica.

En motorbåt tøffer langsomt over Mjøsa, og togfløyten skjærer gjennom stillheten. John-Andrés grav ligger i grønne omgivelser mellom vannkanten og jernbanelinjen. Over steinen henger et kjede med et kors og en rustikk sølvring, et minne fra to kamerater. Blant blomster og gravlys ligger fortsatt brev fra vennene hans, til og med en cd med favorittmusikken.

Det betyr mye for Britt Monica at John-Andrés venner fortsetter å oppsøke graven og komme på besøk til henne.

– Det er den største skrekken, at han skal bli glemt, sier hun og forteller at kameratene hans ønsket å bære kisten i begravelsen.

– En av dem var bekymret for at han skulle snuble og miste kisten. «Om det skulle skje, synes du ikke du hører John-André le?» sa jeg da, smiler Britt Monica, og fortsetter:

– Jeg tror nesten vi lo mer enn vi gråt den første tiden. Humor er kjempeviktig. Det er forløsende, og en måte å komme gjennom det vanskelige på.

Fortsatt er latter og smil viktig terapi.

– Jeg pleier å spøke med at når den jernbaneundergangen en gang kommer, skal jeg henge opp en plakat. «John-Andrés undergang» skal det stå på den, smiler Britt Monica, og fortsetter:

– Jeg mener man må snakke i hjel, ikke tie i hjel. Skjønner ikke hvorfor døden skal være tabu. Det eneste som er sikkert her i livet, er jo at vi alle skal dø. Og så tenker jeg jo ikke at man blir borte.

BURSDAGSLYS: På John-Andrés bursdag i desember lyser det alltid ved graven. Da setter Britt Monica ut like mange lys som år han ville fylt.
BURSDAGSLYS: På John-Andrés bursdag i desember lyser det alltid ved graven. Da setter Britt Monica ut like mange lys som år han ville fylt. Vis mer

Les også: – Jeg vil ikke bruke resten av livet på å være redd

Symbolsk hjerte
På John-Andrés bursdag i desember skinner alltid et hjerte på graven. Britt Monica stter ut samme antall lys som år han ville fylt, i hjerteformasjon.

– En ettermiddag et par år etter at han døde, hadde jeg en tung stund. Kjente på savnet. «Hvis du er her, John-André, send meg et tegn,» sa jeg ut i luften. Et par dager etter tikket det inn en MMS fra telefonen til Edel Victoria, med bilde av lysene på graven fra bursdagen hans. Under sto bare «Her». Men Victoria hadde ikke rørt telefonen sin den dagen, forteller Britt Monica, og fortsetter:

– Det var sikkert bare en forsinkelse fra Telenor. Men jeg velger å tenke på det som et tegn fra ham. Hjertet har alltid vært et symbol oss imellom. Ser jeg et hjerte, vet jeg at John-André er der.

-John-André er alltid med oss

Les også: – Storesøster er min reddende engel

 

 


 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer