Diabetes:

Jonas (8 md.) begynte plutselig å kaste opp og hyperventilere

– Frem til 10. januar 2018 var Jonas i våre øyne helt frisk. Vi ante ikke at han skulle bli dødssyk, sier mamma Hanne.

PLUTSELIG SYK: – Nå må vi være kjappe, vi tror Jonas har diabetes og må gi insulin intravenøst, sa en lege etter å ha målt blodsukkeret hans. FOTO: Privat
PLUTSELIG SYK: – Nå må vi være kjappe, vi tror Jonas har diabetes og må gi insulin intravenøst, sa en lege etter å ha målt blodsukkeret hans. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Det er mange som flagger på bursdagen til Jonas, som kom til verden 8. mai 2017. Storebror Emil (7) var stolt, mamma Hanne Fremo Malvik (33) og pappa David Sommervold Folde (34) var overlykkelige for nok en frisk og sunn sønn. Jonas utviklet seg fint, og Hanne koste seg i mammapermisjonen.

– Med en storebror i barnehagen, er det klart Jonas fikk noen virusinfeksjoner av og til, men aldri så alvorlig at det bekymret oss, sier David.

– Frem til 10. januar 2018 var Jonas i våre øyne helt frisk. Vi ante ikke at han skulle bli dødssyk noen timer senere, legger Hanne til.

Kastet opp og pustet rart

Hanne la merke til at Jonas virket litt utilpass og i dårlig form den januarmorgenen. Hun bestemte seg for en morgentur og plasserte den åtte måneder gamle babyen i vogna. Jonas likte vanligvis trilleturer, og Hanne reagerte på at han sutret. Hun ga ham en klemmepose med smoothie, som gutten slukte. Men survingen ga seg ikke. Hanne tenkte at han sikkert var mer sulten, og ga babyen en klemmepose med grøt. Den forsvant like fort. Jonas sovnet på tilbakeveien, men våknet etter kort tid.

– Da vi kom hjem og jeg løftet Jonas ut av vogna, kastet han opp. Jeg lurte på om han kunne ha fått omgangssyke, sier Hanne.

På stellebordet kastet han igjen opp. Nå oppdaget Hanne også at Jonas pustet rart. Innimellom den normale pusten, var det som om gutten hyperventilerte. Da Hanne ikke fikk skikkelig kontakt med ham, ble hun engstelig.

– Mamma kom tilfeldig innom akkurat da, jeg ba henne ta Jonas. Selv ringte jeg 113.

LETTELSE: Da foreldrene fikk se Jonas smile igjen, var det med stor lettelse. FOTO: Privat
LETTELSE: Da foreldrene fikk se Jonas smile igjen, var det med stor lettelse. FOTO: Privat Vis mer

Usikker diagnose

– Er han blå?

Spurte de i telefonen.

– Nei, han er ikke blå, svarte Hanne og forklarte hvor syk Jonas var. Hun hadde aldri ringt nødnummeret før, men nå trengte de hjelp. Kvinnen Hanne snakket med mente det ikke var akutt, og ba Hanne kontakte fastlegen. Hun nevnte også mulig omgangssyke.

Hanne ringte straks til legekontoret, klokka var 12 og Jonas fikk time klokka 14. Både mor og sønn hvilte en time før de kjørte til fastlegen. Der kom de til en vikar, som var usikker på diagnosen, men som skjønte alvoret da Jonas begynte med den unaturlige pustemåten. Kunne han ha fått oppkast i lungene?

– Legen kontaktet barneavdelingen på St. Olavs hospital og ba meg kjøre rett dit, minnes Hanne, som var glad moren var med.

Da David fikk en telefon fra svigermoren om at han måtte komme rett til sykehuset, ble han forskrekket, men ikke egentlig redd. Alt hadde jo vært bra da han gikk om morgenen.

Det ble mormor som var sammen med storebror Emil resten av den dagen. Hanne og David satt på akutten mens Jonas lå slapp i en seng.

– Ingen visste om Jonas hadde noe smittsomt, derfor ble vi isolert. Jeg registrerte at sykepleierne jobbet fort, det gikk stadig folk ut og inn og mange prøver ble tatt, sier Hanne og forteller at hun gikk inn i en tilstand der hun ikke klarte å forholde seg til virkeligheten. Kunne ikke noen bare fikse babyen hennes?

– Først da Jonas skulle våkne, men bare klynka med øynene lukket, gikk det opp for meg at han var dødssyk, sier Hanne. FOTO: Privat
– Først da Jonas skulle våkne, men bare klynka med øynene lukket, gikk det opp for meg at han var dødssyk, sier Hanne. FOTO: Privat Vis mer

Skulle Jonas dø?

Tidlig samme kveld kom en sykepleier inn med et blodsukkerapparat. Jonas ble stukket i fingeren. «High» sto det på apparatet, som sykepleieren mente måtte være ødelagt. Hun hentet et nytt, som viste samme resultat.

– Nå må vi være kjappe, vi tror Jonas har diabetes og må gi insulin intravenøst, sa en lege.

– Jeg husker at bestefar hadde diabetes type 2, men jeg visste ikke noe om sykdommen. Ikke ante jeg forskjellen på type 1 og type 2 heller, forteller Hanne.

Foreldrene satt maktesløse ved siden av mens et stort team jobbet med sønnen. De hadde flyttet til barneintensiven. Da Jonas ble lagt i narkose, slik at legene lettere skulle få gjort det nødvendige, fikk ikke Hanne og David være sammen med ham lenger. De følte seg imidlertid trygge på at babyen var i de beste hender, og følte seg godt ivaretatt på alle måter.

– Først da Jonas skulle våkne, men bare klynka med øynene lukket, gikk det opp for meg at han var dødssyk, sier Hanne og må tørke øynene.

Minnet om de to døgnene Jonas kjempet sitt livs kamp sitter hardt i.

– Han var så liten og måtte ha veldig lave doser med insulin, kroppen hans jobbet på høygir, forteller David, som satt ved senga hele tiden. Hanne måtte bevege seg. Hun prøvde å hvile litt i senga de hadde fått, men det var umulig å sove. Da Hanne desperat spurte en lege om når Jonas ville bli bedre, så han alvorlig på henne og sa:

– Det vet vi ikke.

– Men han blir bra? Hanne hikstet frem spørsmålet.

– Det kan vi ikke love, men vi gjør så godt vi kan.

Dagen etter kom en psykolog og snakket med Hanne og David.

Jonas lever i dag godt og aktivt med sykdommen og podden på armen som gir ham insulin. FOTO: Privat
Jonas lever i dag godt og aktivt med sykdommen og podden på armen som gir ham insulin. FOTO: Privat Vis mer

Snudde etter to døgn

For Hanne var det ekstra sårt å være så full av melk at hun måtte pumpe seg, når hun visste at sønnen helt sikkert var sulten, men bare kunne få intravenøs næring. Etter to døgn kunne legene med sikkerhet fastslå at diagnosen var diabetes type 1, og at Jonas responderte på insulin. Familien ble flyttet til barneavdelingen etter fem døgn, der bodde de til 7. februar.

– Å se Jonas smile igjen var stort, sier David.

– Og da jeg endelig fikk holde ham og amme igjen, ga jeg ham sikkert alt for mye melk, sier Hanne og smiler.

Begge skryter av den gode oppfølgingen de fikk hele veien. Det er sjelden barn under ett år får diabetes, så personalet hadde ingen rutine å lene seg på.

Nå ble det lange sykehusdager med opplæring i diabetesutstyr. Hanne og David syntes det var overveldende å ta alt innover seg, læringskurven var bratt. David hadde pleiepenger i flere måneder og besteforeldre og andre nære tok seg mye av Emil. Det var stor stas da han fikk bo på sykehuset sammen med lillebror, mamma og pappa i helgene.

– Det var godt å komme hjem, men samtidig ekstremt krevende. Hanne og jeg er heldigvis et velfungerende team, som jobbet på skift med Jonas. Vi var helt uerfarne, og det tok ufattelig lang tid å få kontroll på reguleringen av blodsukkeret, forteller David.

– Da jeg skulle begynne å være litt alene med Jonas, var det kjempeskummelt. Tryggheten var at vi hadde åpen retur til sykehuset. De var heller aldri lenger enn en telefon unna hvis vi hadde spørsmål, legger Hanne til.

Å spise planlagt og jevnlig er viktig for Jonas som har diebetes 1. FOTO: Privat
Å spise planlagt og jevnlig er viktig for Jonas som har diebetes 1. FOTO: Privat Vis mer

En aktiv barnefamilie

Diabetesutstyr er under stadig utvikling. Jonas har nå en OmniPod insulinpumpe som festes på overarmen. Insulin kan gis på seks meters avstand.

– Dette er spesielt viktig i barnehagen, sier David.

– Jonas har assistent og observeres hele tiden, han er aldri alene. Men nå slipper assistenten å avbryte leken, enten det er ute eller inne, for å gi Jonas en dose insulin.

Hanne legger til at personalet i barnehagen er fantastiske. Foreldrene føler seg helt trygge når de går på jobb, og er ubeskrivelig takknemlige for tilretteleggingen i barnehagen. Emil og Jonas har fått lillesøster Ella (1,5) som også går i barnehage.

Med begge foreldre i full jobb, en skolegutt og to barnehagebarn, er det full fart i familien Fremo-Sommervold. De gjør alt en barnefamilie vanligvis gjør, men må i tillegg passe på å ha med seg ekstra diabetesutstyr og ladere, i tilfelle noe skulle gå i stykker. De setter stor pris på all hjelp og støtte de har fått og får fra familie og nære venner. Selv om det virket vanskelig i starten, har flere lært seg opp på diabetes, slik at Hanne og David kan slappe litt mer av. De er aller mest opptatt av at Jonas ikke skal føle seg annerledes fordi han har diabetes.

– Ved å være åpne og ufarliggjøre situasjonen, håper vi at Jonas skal få oppfylt alle sine drømmer og at han aldri opplever stigmatisering og beskjed om begrensninger fordi han har diabetes. Så lenge det er mulig, vil vi sørge for økt kunnskap blant folk rundt oss, sier Hanne.

– Vi må få skryte litt av hvor flink Jonas er til å takle sykdommen. Han opplever både ubehag, smerte, kløe og sår, men klager aldri. Jonas er en livsglad og aktiv fireåring med livet foran seg, sier David stolt, og legger til at når Jonas går i t-skjorte og noen spør hva han har armen, forklarer han ganske enkelt:

– Det er podden min, det er der jeg får insulin.

Stort mer er det ikke å si om den saken.

Med begge foreldre i full jobb, en skolegutt og to barnehagebarn, er det full fart i familien Fremo-Sommervold. De gjør alt en barnefamilie vanligvis gjør. FOTO: Privat
Med begge foreldre i full jobb, en skolegutt og to barnehagebarn, er det full fart i familien Fremo-Sommervold. De gjør alt en barnefamilie vanligvis gjør. FOTO: Privat Vis mer

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer