Adopsjon og røtter:

- Jorunn bar meg gjennom livets første måneder

Kristine var på jakt etter sin biologiske far. Men størst ble gjensynet med Jorunn - regnskapsføreren på barnehjemmet som bar henne da hun gråt.

GJENFORENING: Tre måneder hadde de to sammen på barnehjemmet. Først da de møttes tredve år senere, forstod de hva de hadde betydd for hverandre. FOTO: Astrid Waller
GJENFORENING: Tre måneder hadde de to sammen på barnehjemmet. Først da de møttes tredve år senere, forstod de hva de hadde betydd for hverandre. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

De ser ut som mor og datter, der de sitter tett sammen, men de er ikke det. De møttes på barnehjemmet Solgry i Drøbak i 1979. Der jobbet Jorunn Bakken (74) som nyutdannet regnskapsfører. Og dit kom Kristine Lund Almås (41), bare noen dager gammel, etter å ha blitt hentet av barnevernet på fødestua.

Det var ikke Jorunns ansvar å passe på barna, men Kristine hadde vansker med å holde på maten, og gråt og gråt. Og Jorunn, som selv hadde to små barn hjemme, er av det slaget som ikke helt klarer å la være å bry seg.

Da Kristine ble hentet av sine nye adoptivforeldre, tre måneder gammel, var Jorunn blant de voksne som hadde vært tettest på henne. Som tok henne på fanget da hun gråt, som sang for henne og stelte henne.

«Nurket mitt» hadde hun kalt henne. Nå stod hun bak gardinen på kontoret, og så det lille barnet forsvinne ut av livet sitt. Først tredve år senere møttes de igjen - og forstod hva de betydde for hverandre. Den forunderlige dagen i 2010, da Kristine jaktet på sin biologiske far i regi av programmet Sporløs på TV2 - og helt overraskende fant Jorunn.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Bitene som plutselig falt på plass

- Det var den rare følelsen av å finne noe du ikke visste at du lette etter, sier Kristine tenksomt, og fortsetter:

- Jeg husker tv-teamet ville avtale neste innspillingsdag … men jeg kjente egentlig at jeg var ferdig med å lete.

Kan relasjoner man har tidlig i livet, ha betydning for senere liv? Det er Kristine som stiller spørsmålet i sin egen podcast, Kateketpodden. Det er i en episode der, hun og Jorunn deler historien de to har sammen - og besvarer spørsmålet.

- Jeg er overbevist om at livet kan endres selv når du er veldig liten, mener Kristine.

- Jeg vet ikke hvordan man kan prege et lite barn på tre måneder, men et eller annet har skjedd mellom oss to, sier Jorunn. Kristine ler.

- Ja, du må ha hvisket mye rart i dette øret. Det var nemlig mye som falt på plass da Kristine fant dama hun ikke visste at hun lette etter. Ofte har hun lurt på hvorfor hun, som vokste opp med adoptivforeldre som aldri gikk i kirken, ble trygg av bønn. Og hvorfor følte hun seg dratt mot Drøbak, og arbeid med barn, unge og musikk?

At hun skulle utdanne seg til kateket og jobbe i kirken, blant annet med konfirmasjonsundervisning, lå liksom aldri helt i kortene da hun vokste opp. Da hun møtte Jorunn igjen, ga alt plutselig mening. Sammen deler de ikke bare en sterk kristentro, men også yrkeslivet med barn og unge.

Noen år etter at Kristine forlot Solgry, utdannet Jorunn seg til barnevernspedagog og ble styrer for barnehjemmet. Hun har en stor interesse for musikk, og har jobbet frivillig med diakonalt arbeid i kirken i mange år - blant annet med konfirmasjonsundervisning.

- Følelsen er at Jorunn aldri forlot meg. Jeg tror hun alltid var med meg i underbevisstheten, sier Kristine.

LIVETS VEI: Om det var møtet med Kristine som gjorde at Jorunn utdannet seg til barnevernspedagog og senere ble styrer for barnehjemmet Solgry? Hvem vet. FOTO: Astrid Waller
LIVETS VEI: Om det var møtet med Kristine som gjorde at Jorunn utdannet seg til barnevernspedagog og senere ble styrer for barnehjemmet Solgry? Hvem vet. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tenkte ofte på henne

På samme måte har også Jorunn hatt med seg Kristine. For en som selv var mamma til to små den gangen, gjorde det et uutslettelig inntrykk å møte et så lite barn, i en så sårbar situasjon. Selv om hun var tett på Kristine som baby, var det ikke i hennes rolle den gangen, å få være med på å ta farvel da hun ble hentet av sine nye foreldre. Aldri glemmer hun den dagen hun så sitt lille nurk bli hentet av sine nye foreldre.

- Jeg stod bak en gardin, og så henne kjøre avgårde. Da hun ble adoptert bort, gjorde det veldig inntrykk på meg. Jeg tenkte på henne ofte, og bad til Gud om at hun hadde det godt.

- Var det vanlig at du steppet inn med barna innimellom?

- Nei, det var ikke det, svarer Jorunn kontant og samtidig litt forundret.

- Det var bare med Kristine det ble sånn. Hun sender Kristine et varmt blikk.

- Du er alltid med meg i mine tanker og bønner. Det har du vært fra du var to uker gammel.

- Jeg tenker at det har båret meg fram. Jeg trodde ingen hadde gjort det, sier Kristine.

Til konfirmantene hun underviser, forteller Jorunn ofte historien om de to, og siterer gjerne den danske filosofen og teologen Ejler Løgstrup: «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender.»

- Møter med mennesker kan prege deg for alltid - så vær varsom med hvordan du møter andre, sier Jorunn.

Ransaket skuffer og skap

Kristine kom til det hun kaller verdens beste foreldre, som ga henne en trygg og god oppvekst. De var helt åpne om at hun var adoptert, fortalte så mange ganger om den uendelig store dagen da de ble hennes foreldre - men snakket aldri om tiden før hun ble deres datter.

- De var nok veldig redde for å miste meg. De hadde kjempet så hardt for å få meg.

Da Kristine kom i tenårene, kjente hun på en økende følelse av annerledeshet. Hun ransaket skuffer og skap på jakt etter papirer eller andre spor som kunne føre henne videre, fortelle henne mer om hvem hun var og hva hun kom fra.

Hvem hadde tatt vare på henne den aller første tiden hun levde? Hadde hun hatt det bra?

Først da adoptivfaren var døende av kreft, og det viktigste måtte sies høyt, fortalte han at papirene de hadde fått med seg fra barnehjemmet var brent. Kristine var 21 år den gangen. Hun mistet en kjær pappa. Men året etter, i 2001, fant hun sin biologiske mor, halvsøster og to halvbrødre.

- Da var det mange puslespillbrikker som falt på plass, forteller Kristine.

FELLES: Foruten å dele kristentro, har Kristine og Jorunn også mange felles erfaringer fra arbeidslivet med barn og ungdom. FOTO: Astrid Waller
FELLES: Foruten å dele kristentro, har Kristine og Jorunn også mange felles erfaringer fra arbeidslivet med barn og ungdom. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ble som gelé

Bare én brikke manglet - hennes biologiske far. Det var ham hun var på jakt etter i 2010, da hun helt uventet fant Jorunn - som hun ikke ante at hun lette etter. Det hører med til historien at de to snakket sammen på telefon to år før de møttes på barnehjemmet - det var bare det at Jorunn er ytterst profesjonell.

Kristine ser lattermild på Jorunn.

- Den samtalen tror jeg du bare har fortrengt?

Jorunn forstod nemlig raskt hvem det var i andre enden den gangen, men fikk seg ikke til å si at de to allerede kjente hverandre, var først og fremst opptatt av å overholde taushetsplikten. Kristine hadde derfor ingen anelse om hun nå snakket med dama som hadde trøstet henne da hun gråt de første tre månedene av sitt liv.

Eller om hun hadde det likevel?

- Da jeg hørte stemmen hennes, ble jeg nesten som gele, forteller Kristine.

«Jeg kan ikke finne noen dokumentasjon på deg» opplyste Jorunn saklig, mens Kristine prøvde å holde samtalen så lenge som mulig, uten helt å forstå hvorfor. Tilbake ved sengen der hun pleide å sove

«Det er ingenting å hente på barnehjemmet» erklærte Kristine overfor «Sporløs»-teamet da innspillingen av tv-programmet startet to år senere. De insisterte likevel på å dra dit. Da de kontaktet Jorunn for å høre om hun ville delta, var hun i tvil, men lysten til å se igjen Kristine, trumfet usikkerheten.

I telefonen hadde hun klart å være profesjonell. Men da hun åpnet ytterdøren, og stod ansikt til ansikt med sitt lille nurk, raste tankene og følelsene i henne.

- Jeg hadde jo i minne et lite barn, og foran meg sto en flott ung dame. Jeg visste ingenting om henne, og hadde så mange spørsmål. Hvordan hadde livet hennes artet seg? Hadde hun hatt det godt? Ville vi finne tonen sammen? Det var en tsunami av følelser.

Utad holdt Jorunn likevel fasaden. Omgitt av kameraer og mange fremmede, hadde hun et behov for å holde en viss kontroll på følelsene. Litt forsiktig fortalte hun til Kristine, at hun husket henne godt, hadde tenkt mye på henne - men sa aldri noe om at hun var blant dem som hadde vært aller tettest på henne.

Visste det umiddelbart

Også Kristine kjempet med å holde kontroll på følelsene. «Vi på barnehjemmet …» sa Jorunn. Men helt fra hun åpnet døra og sa hei, visste Kristine med hele seg at de to hadde en sterk forbindelse.

- Jeg skjønte det med en gang. Det er ikke “vi”, det er du, tenkte jeg.

Det var dét som eksploderte på det lille rommet.

- Hvordan skjønte du det?

- Jeg tror det handler mye om stemme. Jeg kan være sprekksjuk og Jorunn kan ringe meg … hun roer meg ned bare ved at jeg hører stemmen hennes.

«Neida, det går fint, vi fortsetter», forsikret Kristine filmteamet, som ikke kunne kunne unngå å legge merke til at det ble så underlig stille mellom dem, og spurte om det var behov for en pause. Hun hadde på forhånd varslet kamerafolkene om at de måtte gi henne litt tid om det ble heftige følelser. Men da de skulle filme inne på det lille rommet der sengen til Kristine hadde pleid å stå, ble det for mye.

- Da ble det veldig visuelt.

Uten at hun hadde sagt noe, trakk kamerafolkene seg ut av rommet og lot dem få litt tid for seg selv. Sammen ble de to stående igjen inne på rommet der Jorunn så mange ganger hadde lagt henne ned og sunget for henne. Og kanskje stod de slik de hadde stått over tredve år tidligere, den gangen Jorunn bar Kristine.

- Vi sa ikke så mye. Vi sto bare stille, så forsiktig på hverandre, og pustet litt ut sammen, sier Kristine.

Fant faren

Så hvem vet hvordan vi holder hverandres liv i våre hender? Kort tid etter fant Kristine sin biologiske far. Han var preget av sykdom i de få årene de fikk sammen. Hun er glad for at hun fortsatte reisen og fant ham. Samtidig var det kanskje også slik, at han trengte henne mer enn hun trengte ham.

Med Jorunn var det annerledes. Det var som om de alltid hadde kjent hverandre. Etter at de møttes igjen, har de beholdt den nære kontakten. Ikke at de møtes så ofte, men på store dager, som da Kristine ble vigslet som kateket, og i konfirmasjonen til de to eldste barna. Da Jorunn fylte 70 år, var Kristine selvsagt tilstede, og sang deres felles favorittsalme. I hverdagen følger de hverandre på sosiale medier, også på snapchat, der glimt fra hverdagen ofte deles.

Når de snakker sammen, kan den ene si en setning og den andre fullføre den. Forbløffende ofte har de også vært på de samme stedene.

- Det er nesten skremmende av og til, hvordan våre veier har krysset hverandre så mange ganger. Om jeg forteller til Jorunn at jeg har vært et sted, kan du være sikker på at hun allerede har vært der.

Så var det alle disse bitene, som kanskje ikke er så viktige når du vet, men som kan fylle mye når du ikke vet. Som den brune babybagen Kristine så mange ganger hadde sett på bildene som ble tatt av henne da hun for første gang kom til sitt nye hjem hos adoptivforeldrene. Den kunne Jorunn fortelle at hadde fulgt med henne også da hun kom til barnehjemmet.

«Hun er ikke vant med så mye nærkontakt», hadde adoptivforeldrene fått beskjed om fra adopsjonsbyrået. Men foreldrene erfarte at lille Kristine ble krakilsk om hun ble lagt ned alene i sengen. Det ga mening nå.

- Jeg hadde jo blitt båret rundt av Jorunn. Nå vet jeg at jeg har blitt tatt godt vare på hele livet.

Både Kristines adoptivforeldre og biologiske foreldre, er nå gått bort. Kristine nøler ikke med å kalle Jorunn et av de viktigste menneskene i livet sitt.

- Hun er det nærmeste jeg kommer en mor. Jorunn forstår meg uten at jeg trenger å forklare så mye. Jeg har en sliten helse og er mye ut og inn av sykehus. Jorunn forstår akkurat hvor mye hun kan blande seg inn. Hun spør ikke om hvordan det går, for det er det verste jeg vet, men spør “hva sier legen i dag?”

- Så kjefter hun på meg litt innimellom, og det er også helt gull. Jeg kjefter på henne også, som oftest om at hun må bremse litt opp. Hun er en duracellkanin som helst skulle ha vært fire steder samtidig.

Jorunn ler og fortsetter.

-Det betyr enormt mye at Kristine er en del av livet mitt. Jeg er så stolt over henne. Over utdanningen og jobben hun har valgt, og måten hun utfører den på.

-Det er sånn inni meg at du er nurket mitt. Du var så liten, vi var så bekymret for deg, du klarte ikke å beholde maten. Du var Nurket da du dro også …

Kristine smiler.

- Jeg er nok det enda.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer