LENE WOLD: Æresdrap er en gammel kulturell praksis som har lite med Islam å gjøre, mener Lene Wold, som møtte en pappa som har drept sin egen datter.  Foto: Astrid Waller
LENE WOLD: Æresdrap er en gammel kulturell praksis som har lite med Islam å gjøre, mener Lene Wold, som møtte en pappa som har drept sin egen datter. Foto: Astrid Waller
Lene Wold

Journalist Lene Wold dro til Jordan og møtte en av pappaene som har drept sin egen datter

I to år lette hun etter den brutale faren. Mannen hun møtte var en pappa helt uten anger.

Bilturen denne sommernatten i 2012 tok henne bort fra hovedveien, og innover der det bare var sand, stein og svart himmel, de siste milene med et skjerf over øynene slik at hun ikke skulle kunne finne veien tilbake. Der, dypt inne i ørkenen Wadi Rum, møtte Lene den jordanske kvinnen Amina, som hadde en historie å fortelle. Snart fem år etter har turen resultert i boka «Ære være mine døtre», en fars fortelling om å drepe sitt barn. 

– Da Amina tok av seg niqaben og jeg så ansiktet hennes, hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte følge denne historien, forteller Lene, snart fem år etter, på et lite bakeri i Oslo.

Amina har egentlig et annet navn. For å beskytte kildene i boka har Lene Wold endret navn og andre detaljer som kan identifisere dem. (Psst: Namra Saleem brenner for at alle skal kunne leve som de vil)

Det hele startet med en billig flybillett til chartermålet Aqaba i Jordan sommeren 2012. Som nyutdannet journalist hadde Lene Wold en kort periode jobbet for den britiske avisen The Independent i Libanon, men forlot landet da 40 utlendinger ble kidnappet i 2011. Hun lovet seg selv at hun ville fortsette å dokumentere brudd på menneskerettighetene, og tenkte at Jordan ville gi henne god tilgang til Midtøsten. Hun ville også bevise at hun, som ung hvit kvinne, kunne jobbe som frilansjournalist i denne delen av verden. 

Allerede en av de første kveldene i havnebyen ved Aqaba-bukten opplevde hun det hun var blitt advart mot: En mann fulgte etter henne til hotellet og brøt opp den skrøpelige døren til rommet hennes. Like før han skulle angripe, kom en annen mann til og tok ham med seg. Med et blødende kutt i hodet innså Lene Wold at om hun hadde blitt voldtatt den kvelden, ville hun ikke hatt noen rettigheter. 

– Som turist ville jeg nok ha fått bistand, men en jordansk kvinne kunne bli dømt for å ha sex utenfor ekteskapet. Familien hennes kunne ta livet av henne for å rette opp familiens tapte ære, myndighetene kunne fengsle henne for å beskytte henne mot familien.

Kvinner står i fare for å bli drept av familien sin

Lene Wold gikk gjennom rettsdokumenter og nyhetsarkiver, og mener at hun har dokumentert at 139 kvinner i Jordan ble drept av familien sin mellom 1995 og 2014. Årsakene kunne være voldtekt og umoralsk oppførsel, men også at jenta hadde brukt sminke eller kommet for sent hjem. Samtidig kan kvinner som står i fare for å bli drept av familien sin, bli satt i fengsel uten lov og dom. 

I møte med urettferdighet har man alltid et valg. Man kan lukke øynene og ikke gjøre noe. Eller man kan agere

– Etter hendelsen på hotellrommet ble jeg mer forsiktig, men også mer engasjert. Jeg var blitt kalt alt fra uredd til dumdristig. Og så skjedde det som ikke skulle skje. De som sa at jeg var naiv, hadde på et vis rett. Den arabiske kulturen som er så utrolig beskyttende, og vokter så godt rundt kvinnene – hvordan kan den samtidig være så nådeløs? Jeg var skuffet og sint. I møte med urettferdighet har man alltid et valg. Man kan lukke øynene og ikke gjøre noe. Eller man kan agere. 

Gjennom lokale kontakter fikk Lene Wold høre om Amina, og sammen med en sjåfør og en tolk bega hun seg inn i ørkenen for å finne henne. 

«Hun setter seg ned ved siden av meg og trekker pusten dypt. Bøyer hodet og tar forsiktig av seg niqaben. Først legger jeg merke til det tykke, svarte håret som er knyttet bakover i en stram knute. Så ser jeg bevisene på en historie jeg ennå ikke er blitt fortalt. Over hele ansiktet går dype arr på kryss og tvers. Et av de groveste kuttene går over nesen og kinnet, skjærer rett gjennom det ene øyet som mangler fokus. Deler av haken er borte. Huden er rødblusset, og halsen blåsvart etter det som tydelig er et skuddsår. 

«Hvem gjorde dette mot deg?» spør jeg. 

«Baba», sier hun og tar tak i hånden min og legger den mot ansiktet sitt. «Familien min.»

ØRKENVANDRING: I Jordan gikk Lene Wold flere dager i ørkenen sammen med en lokal beduin som tolk. Her fra oldtidsbyen Petra. For å beskytte seg selv sa Lene Wold at hun hadde mann og barn hjemme i Norge. Til tolken fortalte hun også at hun var gravid i fjerde måned. Foto: Privat
ØRKENVANDRING: I Jordan gikk Lene Wold flere dager i ørkenen sammen med en lokal beduin som tolk. Her fra oldtidsbyen Petra. For å beskytte seg selv sa Lene Wold at hun hadde mann og barn hjemme i Norge. Til tolken fortalte hun også at hun var gravid i fjerde måned. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Deeyah Khan (38) er Årets stemme

- Hvis jeg hadde blitt drept, hadde drapet vært min skyld

Historien Amina fortalte, handlet om en lykkelig oppvekst med mor, far, søster og bror i et hus i utkanten av hovedstaden Amman. Faren elsket morgenkaffen sin, og å sitte under fikentreet i hagen. Hun fortalte om familiefesten de hadde på 16-årsdagen hennes, og om fetteren Shahid, som hun var så forelsket i. Faren Rahman hadde vokst opp i et samfunn med eldgamle tradisjoner i ørkenen, men hadde valgt et mer moderne liv i byen. Da Amina så at storesøsteren Aisha kysset venninnen sin, og at de faktisk hadde et forhold, valgte hun å fortelle det til moren. Skammen var total.

For å gjenopprette familiens ære endte det med at Rahman skjøt Aisha og forsøkte å drepe Amina, som han mente var medskyldig. Han selv gikk fri, mens Amina satt i fengsel i 13 år. 

«Hvis jeg hadde gått fri, ville familien min ha drept meg. Hvis jeg hadde blitt drept, hadde drapet vært min skyld, fordi jeg hadde framprovosert det. Myndighetene i Jordan har rett til å holde kvinner i fengsel for å forebygge kriminalitet. Slik er det jordanske rettssamfunnet», fortalte Amina videre. 

Da Lene Wold traff Amina i Wadi Rum-ørkenen den sommernatten for snart fem år siden, levde hun i skjul sammen med sin betydelig eldre ektemann. 

– Jeg så aldri Amina igjen etter møtet, men jeg var fast bestemt på å finne faren. Jeg måtte finne ut av hvorfor han gjorde det, sier Wold. 

Hun lette etter ham i to år, ga nesten opp. Brukte det hun hadde av kontakter. Så en dag kom meldingen om at han var villig til å møte henne. Det var i januar 2014. Hun hadde sagt at hun gjerne ville snakke med ham om æresbegrepet fordi han var en klok og respektert mann, men unnlot å nevne at hun hadde møtt datteren som overlevde. Selv hadde hun på seg giftering, og sa at hun hadde mann og barn hjemme i Norge. Møtene med Rahman foregikk på kafeer i Amman. Han røkte vannpipe, fortalte om sitt liv og en kultur der ære og skam er sentrale begreper. Kun ved å ta livet av den som har påført familien skam, kunne man få æren og samfunnsposisjonen tilbake. 

Samtidig sa han at han ville kappet av meg hendene mine om jeg hadde et forhold til en kvinne

– Jeg kunne ikke være nøytral i møtet med en mann som sto så langt fra mitt moralske kompass. Men vi kunne sitte og snakke om hverdagen som om ingenting var skjedd, le av helt vanlig ting. Han fortalte at det var samfunnet som hadde tvunget ham til å begå disse handlingene, og satte seg selv i en offerposisjon. Samtidig sa han at han ville kappet av meg hendene mine om jeg hadde et forhold til en kvinne, forteller Wold, som selv er lesbisk, noe hun ikke fortalte. 

Hjemme i Oslo satt samboeren hennes og måtte takle sms-er som kunne lyde omtrent slik: «Jeg reiser inn i ørkenen. Hvis du ikke hører fra meg innen i morgen klokken 9.00, må du kontakte ambassaden.» I Hamar bor foreldrene, som siden hun reiste til India første gang, har måttet takle at yngstebarnet reiser og jobber i potensielt farlige områder. En to ukers reise til India da hun var 19 og gikk på folkehøgskole, satte i gang det hele. Lene forteller at urettferdigheten hun hadde vært vitne til, gjorde henne søvnløs. Utviklingsstudier førte henne tilbake til India, videre til Tanzania, og Kambodsja, der hun bodde hos en familie i slummen. 

– Jeg bestemte meg for å bli journalist for å kunne sette fokus på urettferdigheten. Driven min er å ikke la myndighetene få dekke over det de driver med.

Men tiden i Jordan ble tøff. 

– Det er et land med store motsetninger. Jeg har både moderne og svært tradisjonelle venner i Jordan. En venninne av meg er skeiv og engasjerer seg anonymt. Familien hennes er tradisjonell, og faren ville ha fått hjerteinfarkt om han hadde fått vite at hun var lesbisk. Hun må vente til han er død før hun kan være åpen om det.

BRUKTE HIJAB: Lene Wold brukte alltid hijab på jobb i Jordan. Dette bildet er fra 2012, da hun så vidt var i gang med å nøste opp historien. Foto: Privat
BRUKTE HIJAB: Lene Wold brukte alltid hijab på jobb i Jordan. Dette bildet er fra 2012, da hun så vidt var i gang med å nøste opp historien. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Derfor bruker ikke muslimske dronning Rania av Jordan hijab

- Jeg var sikker på at han ville komme til å voldta meg

Å reise rundt i landet, spørre og grave, krangle med myndighetene om visum var ikke ufarlig. Hun hadde opplevd ubehagelige episoder før. I India måtte hun blant annet sparke bort nærgående menn fra setet på bussen. I Jordan hadde Lene alltid med pepperspray i lomma, og historien om at hun var gift og hadde barn brukte hun ofte for å beskytte seg når ting ble farlig. Til noen sa hun også at hun var gravid. På den siste reisen i Jordan gikk hun dagevis i ørkenen sammen med en beduin som tolk for å snakke med de lokale. 

– Jeg fortalte ham at jeg var gravid i fjerde måned. Han var en fantastisk fin fyr, som passet på meg. Men om kvelden når vi satt ved bålet utenfor hulen vi sov i, sa han at han var glad for at jeg var gravid, for hvis ikke hadde han sannsynligvis drukket, og kanskje oppført seg ufint mot meg, forteller Lene. 

Hun beskriver også en merkelig relasjon til sikkerhetsmyndighetene og politiet. Blant annet et slags vennskap med en ansatt hos politiet som ville sjekke hvem hun var og hva hun egentlig gjorde i landet. På en biltur med ham opplevde hun at for hvert spørsmål hun svarte unnvikende på, kjørte han lenger og lenger ut på landet. Da de hadde gått ut av bilen ved et utkikkspunkt, blåste hijaben hennes av. I stedet for å dra tilbake til byen kjørte mannen i helt feil retning, og det begynte å bli mørkt. 

Jeg så for meg at han ville drepe meg og dumpe meg inne på industriområdet

– Vi stoppet ved et industriområde med store porter, og han sa at han ville vise meg noe. Jeg var sikker på at han ville komme til å voldta meg, og visste jo at peppersprayen ikke ville hjelpe meg i det hele tatt. Jeg så for meg at han ville drepe meg og dumpe meg inne på industriområdet. «Du er ikke redd for å være her alene med meg, da», sa han. «Du som er en troende muslim, vil vel ikke gjøre meg noe», svarte jeg. Da ble han stille og sa at det var best vi kom oss tilbake til byen. 

Det blir en stund til neste bok. Lene Wold er blitt møtt med kritikk og trusler. 

– Den andre turen til Jordan ble en kjempetøff erfaring. På et tidspunkt opplevde jeg at jeg ikke kom noen vei. Det var vondt også å møte motstand fra menneskerettighetsorganisasjoner og journalister som ikke stolte på en hvit, vestlig journalist. Da hadde jeg ikke lenger noen å være på lag med. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle kunne skrive denne boka. Jeg var sint og engasjert, ville ikke gi opp. Jo mer det kostet, desto viktigere ble det for meg å følge det opp.

I løpet av to år hadde hun sju møter med faren til Amina. Hun klarte også å komme seg inn i fengselet i Aqaba, der hun mener at flere kvinner har sittet innelåst. Da Lene på det siste møtet med Rahman fortalte ham at hun hadde truffet datteren hans, ble han sint og ville trekke seg. Hun vurderte likevel kvinnenes historie som så viktig at hun gikk videre mot hans vilje. Lene Wold håper boka vil kunne bidra i kampen mot kvinnediskriminering i Jordan. 

Men hvorfor ville Amina egentlig fortelle historien sin den natten i Wadi Rum? 

– Jeg tror hun i likhet med meg er forbannet på systemet. Det med søsteren og faren er så vondt, men det at uretten ble snudd mot henne og at hun skulle sitte i fengsel i så mange år, var ikke til å bære.

Til info: Navnene på personene fra Jordan i denne reportasjen er endret.

Til forsiden