Brystkreft

Judit (42) fikk kreft for andre gang

- Ungene mine var ennå ikke voksne, jeg ville så intenst få oppleve mer av deres liv.

KREFTSYK: Judit har alltid likt mosjon og løping har fungert som stor motivasjon mens hun har vært syk.  Foto: Haakon Nordvik
KREFTSYK: Judit har alltid likt mosjon og løping har fungert som stor motivasjon mens hun har vært syk. Foto: Haakon Nordvik Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Helt siden hun var liten, har Judit Seim Røksund (42) elsket å se hjembygda si Bømlo slik, ovenfra og ned, med svette i pannen, fjelluft i lungene og en lett gjenkjennelige godfølelse som brer seg i hele kroppen. Mestringsfølelse blandet med pur turglede. Siggjo, 475 moh. Et fjell, en gammel venn, og en seier, hver gang. Ikke minst i dag. De bratte stiene hun selv har vært med på å tråkke til, da hun gikk her med faren fast hver uke, fra hun kan huske, til hun ble så stor at fjelltur med fatter’n ble flaut. Stiene som hun igjen fant tilbake til da hun ble voksen og lette etter treningsformen, etter tre barnefødsler og et hektisk småbarnsliv.
Som ble hennes faste treningsøkt, opptil to ganger i uka. 

Men akkurat denne dagen er ikke Siggjo bare en målsetting, det er en milepæl. Det er skjedd så mye siden sist. Hvor skal hun begynne?

En uke før vi gjorde dette intervjuet, da Judit hadde sin siste cellegiftkur på Haukeland? Eller uka etter at hun fornøyd hadde løpt i mål under KK-mila i fjor, da hun helt plutselig hadde våknet opp med vold­somme magesmerter, ble hasteoperert, og det ble funnet en stor ondartet svulst? Eller året før, da hun fikk rygg, nakke og bryst knust da hun syklet på en buss?

LES OGSÅ: Jeanine var lykkelig gravid. Så fikk hun brystkreft

Eller skal vi helt tilbake til 2010 da hun fant kulen i brystet? – Jeg har aldri sett på meg selv som sterk, men jeg er nok det, forteller Judit, mild i stemmen og på klokkeren bømlodialekt.  

– Det må være noe i meg som gjør at jeg takler dette og kommer meg gjennom det – gang på gang.

Hun har tenkt «hvorfor meg?» flere ganger enn de fleste. Den første gangen var hun 36 år gammel, trebarnsmor til Elisabeth, Aleksander og Thomas, den gang bare 5, 9 og 12 år gamle. Hun hadde sittet bak rattet på vei hjem fra mammografien på sykehuset i Hauge­sund og grått. Hele veien til Bømlo. Alene med tankene, på vei hjem og inn i en boble der alt skulle bli satt på vent, mens livet fortsatte på utsiden. Hun hadde ikke fått svaret på prøvene. Men de hadde umidd­el­bart tatt biopsi, hun visste jo hva det betød. Men samtidig mens hun satt der og tenkte «hvorfor meg», bet hun tennene sammen og bestemte seg for at dette skulle hun klare.

– Jeg er veldig realistisk, og kanskje tar jeg sorgene på forskudd. I to uker gikk jeg rundt i et vakuum, alt du gjør, er å vente på den beskjeden. 

Kulen var som hun fryktet, ondartet. Prognosene var gode, men hun måtte fjerne hele brystet. Så kom måneder med cellegift­kurer og strålebehandlinger. 

– Når du havner i den situasjonen, har du jo ikke noe valg. Jeg hadde tre små barn, forklarer Judit, som har evnen til å tenke rasjonelt og holde humøret oppe, også når livskrisene oppstår.

STORE PLANER: Husbyggeplanene var lagt da Judit ble syk. Prosjektet ble et velkomment friminutt for Judit og Reinert.  Foto: Haakon Nordvik
STORE PLANER: Husbyggeplanene var lagt da Judit ble syk. Prosjektet ble et velkomment friminutt for Judit og Reinert. Foto: Haakon Nordvik Vis mer

LES OGSÅ: Mistet mor, mormor og tre tanter i arvelig kreft. Så finner hun en kul i brystet

Liker å konkurrere med seg selv

Et halvt år etter den siste strålingen var hun tilbake i lærerjobben på barneskolen og tenkte at endelig var det over. Måtte hun ha fått sin aller siste cellegift. Livet gikk seg til igjen. Formen kom tilbake. Siggjo ble en del av treningshverdagen.

– Jeg har alltid likt å trene. Det er avkobling for meg å være ute og bruke kroppen. Det var deilig kjenne at den begynte å virke igjen.   

Motivasjonen hadde vært der hele tiden, også når hun var for syk til å trene. Nå kom målene. 

– Jeg er ingen ironwoman, til det er jeg ikke standhaftig nok, ler Judit. – Jeg er heller ikke noe konkurranse­menneske, men jeg liker å konkurrere med meg selv. Prøve nye ting.

I 2013 bestemte Judit seg for å sykle Nordsjørittet. Sykkelturen til og fra jobb langs den svingete Bømloveien ble til daglige treningsøkter. Hun husker bare at hun så baksiden av bussen. Det fantes ingen buss­lommer på denne strekningen, og nå hadde den stoppet like foran henne. Hun hadde kanskje vært i sine egne tanker, ikke sett at bussen hadde passert, og det eneste hun rakk å tenke, var «dette går ikke bra». Så smalt hun rett inn i den. Det neste hun husker, er at hun våknet opp i grøfta, med en busslast mennesker rundt seg. Så ble hun fraktet med ambulanse til Stord, senere med luftambulanse til Bergen. Ryggen var knust. Skruer og muttere ble operert inn. Heller ikke dette kunne stagge hennes vilje­styrke 
og treningslyst. Etter en lang reha­bili­tering fikk hun beskjed om at hun ikke kunne sykle igjen. Men hun kunne fremdeles trene aktivt – og hun kunne løpe. Året etter, i 2014, deltok hun både i halvmaraton og KK-mila. 

– Blir man ikke forsiktig etter slike fysiske smeller?  

– Jeg er nødt til å gjøre det jeg har lyst til, svarer Judit. – Jeg kan ikke la det hemme meg.

Under KK-mila 2015 var formen stigende, hun kjente seg sterk, det var ingen tegn til det som skulle komme. Hun hadde kanskje vært litt uggen i magen? Men hvem slår full alarm fordi magen er i ulage? Løpet var hun strålende fornøyd med. Noen dager senere, bare timer før alt skulle snus på hodet igjen, hadde hun vært både på Siggjo og på styrketrening.  

LES OGSÅ: Kreften ga meg et nytt syn på livet

Magesmertene hun våkent opp med, var akutte. Få timer senere kjørte mannen Reinert henne til sykehuset på Stord. Det viste seg at hun hadde store indre blødninger i magen. Hun fikk sjokk da hun senere skulle få vite at legene hadde operert ut en svulst på nesten 20 centimeter. Det skulle ta flere uker før hun skulle få endelig bekreftelse på at svulsten var ondartet, at hun hadde fått kreft igjen, bløtvevs-sarkom, en sjelden kreftsykdom og en hissig type. 

Denne gangen gikk Judit rett i kjelleren. Det var bekmørkt. Det var ikke slik at hun følte seg sterkere, bedre rustet, fordi hun hadde vært igjennom det før, tvert om. Fordi hun visste så altfor godt hva hun gikk til, hvordan cellegiften som hun for fem år siden hadde sverget hun aldri mer skulle ha, brøt ned kroppen. Denne gangen var ikke prognosene like gode. Fem uker etter operasjonen hadde svulsten vokst tilbake. Det skulle senere vise seg at krefttypen ikke responderte på cellegift.

– Jeg var nedbrutt. Tok det mye hardere denne gangen. Jeg hadde ikke lyst til å se folk.

Hun visste at alle ville henne det beste, men det siste hun trengte, var å høre trøstende ord. 

Hvordan kommer man seg opp igjen? Når ulykken rammer tredje gang? Når sykdommen røsker tak i den samme herjede kroppen? Hvor finner man mot? To uker senere dukker det opp et livstegn fra Judit på Facebook. En tegneserietegning av super­kvinnen, med teksten: «I am superwoman. Yes I am.» Judit var tilbake. 

– Jeg kunne jo ikke gi opp med en gang. Jeg ville oppleve mer, jeg var 42 år, ungene mine var ennå ikke voksne – jeg ville så intenst få oppleve mer av deres liv. 

Hun hadde så mye å leve for, så mange planer. Hun og mannen Reinert hadde tegnet drømmehuset, som skulle ligge i perfekte linjer i landskapet, ut mot havet. De kunne jo ikke skrinlegge alt. 

– Jeg husker jeg sa til Reinert: «Uansett hva som skjer, skal det huset bygges!» 

Det føltes dessuten befriende å kunne skifte fokus, dykke ned i den krevende prosessen steg for steg, alle detaljene fra planleggings­fase til byggefase. 
Og så begynte hun å bake.

– Jeg er blitt veldig glad i å bake, forteller hun, litt overrasket over hvor mye terapi det ligger i å elte deig. Og det beste av alt, ved å bake fikk hun bekreftet at hun fremdeles, til tross for at hun var syk, ikke bare kunne ta imot, men også gi, bidra positivt og glede andre.

– Det var så kjekt når ungene kom hjem. Å se hvor glade de ble når de så at jeg hadde bakt. Eller å overraske en venninne med å sende henne et nybakt brød med hjem når hun kom på besøk.

FØR SYKDOMMEN: Reinert og Judit på tur før sykdommen. – Han har vært en klippe, sier Judit. Foto: Haakon Nordvik
FØR SYKDOMMEN: Reinert og Judit på tur før sykdommen. – Han har vært en klippe, sier Judit. Foto: Haakon Nordvik Vis mer

LES OGSÅ: Anette gjorde alt for ikke å se syk ut

Har valgt å være åpen

Det som også holdt henne oppe, var mannen Reinert. Stødig som et fjell. Da den dårlige beskjeden om at kreften ikke responderte på cellegiften kom før jul i fjor, og familien var i unntakstilstand, sto han der som en klippe i kaoset.

LES OGSÅ: Kreften har gitt meg mulighet til å redde liv

– Han var hele tiden støttende og mer optimistisk enn meg. Han ga i alle fall aldri uttrykk for at han tenkte noe annet enn at det skulle gå bra.

Samtidig forberedte Judit og familien seg på at det ikke var sikkert at det gjorde det. Men heldigvis fantes det håp. Hypertermi. En kunstig varmebehandling der temperaturen i svulstvevet blir økt for å forsterke effekten av cellegiften. Det var hennes siste alternativ.  

– Vi valgte å være åpne overfor barna, for­klare prognosene, betrygge dem om at vi skal prøve så godt vi kan, men det er en hissig kreft­type, og det kan hende at det ikke går bra. 
Judit var likevel veldig bevisst på at livet skulle være så normalt som mulig, at sykdommen ikke skulle oppta alle samtalene ved middagsbordet. At humoren skulle bevares. At tenåringsguttene skulle komme seg ut, ha det gøy, ta med venner hjem og ikke mure seg inne fordi mamma var syk.

Det ble tøffe måneder, hypertermi er hardt for kroppen. Judit fikk 16 behandlinger kombinert med 11 cellegiftkurer, avsluttet med stråling. I slutten av mai ga skanningen henne svaret hun nesten ikke hadde tort håpe på. Kreften vistes ikke lenger på bildene. 

- Jeg er klar over at det kanskje ikke er over ennå, at kreften kan komme tilbake. Men uansett har jeg vunnet tid.

– Det føltes som et mirakel. En enorm lettelse! Jeg er klar over at det kanskje ikke er over ennå, at kreften kan komme tilbake. Men uansett har jeg vunnet tid. Og nå vet jeg også at det finnes behandling som kan hjelpe. 

Hun tør også håpe at denne gangen har hun ligget tilkoblet det tikkende cellegiftapparatet for siste gang. En ny scanningkontroll i slutten av juli vil forhåpentligvis gi henne den samme bekreftelsen. Da skal hun melde seg på KK-mila. Selv om det føles langt dit. Hun har aldri kjent seg så utmattet. 

– Jeg hviler mye, men det er som å ligge til lading med en defekt lader. 

Men bare tanken på en topptur gir henne energi, og hun vet at det hun virkelig har lyst til, det er det verdt å slite for. Som å stå der oppe, 475 meter over havet, og bare puste. For Judit er blitt enda mer bevisst på sine prioriteringer.  

– Det er sant som alle sier, at følelsene forsterkes. Du får et annet perspektiv på livet. Man tror jo at man skal få et langt liv og dø gammel. Men man blir isteden svært takknemlig for hver dag. Livet er et usikkert prosjekt. Men det virker litt sikrere nå. 

Denne reportasjen er også publisert i KK nr. 28.

LES OGSÅ: Her kan du melde deg på KK-mila 2016

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer