– Dette trodde jeg aldri jeg ville komme til å si, men hadde det vært hus til salgs her, ville jeg ha kjøpt det og bodd her hele året, sier Julie Luneborg (39).
– Jeg har reist verden rundt, men har aldri opplevd slik ro som jeg får her. Jeg har heller ikke opplevd noe så eksotisk. En unik kombinasjon.
Elin (47) var alltid opptatt, alltid på vei - så brast boblen
Den fjerde vinteren på øya
Julie er hjemme på Myken da hun snakker med KK per telefon. Hun nærmest bobler over av entusiasme over øya, men prøver heller ikke å skjule utfordringene hun har møtt. Myken er et gammelt fiskevær, 32 km ute i havet nord på Helgelandskysten. Julie ler når hun forteller at de er en gjeng søringer som har klort seg fast her. Hun er den sist ankomne og den desidert yngste.
– Vi er på mange måter ulike, men vi deler også interesser. Det passer absolutt ikke for alle å leve slik vi gjør. For de fleste av oss er det tilfeldigheter som har ført oss til øya. Vi har valgt å bli, og bor her helt frivillig, sier Julie.
– Hadde noen blitt plassert her mot sin vilje, ville nok øya oppleves som et fengsel.
Julie innrømmer at den første tiden føltes ekstrem på flere måter. Absolutt alt var annerledes enn det byjenta var vant til; mørket, havet og vinden, ja alle de mektige naturkreftene. Samt det bittelille samfunnet, isolasjonen og det å være avhengig av en båt som stadig ble innstilt på grunn av uvær.
– Den første vinteren var jeg mer opptatt av min egen lille reise enn av øya. Og da en nabo spurte om jeg ikke ville flytte hit på ordentlig, mente jeg at jeg var altfor ung til å slå meg ned på et så avsidesliggende sted, sier Julie og ler.
– Men dette er altså min fjerde vinter på denne øya, som jeg har blitt så glad i.
Første Norgesferie som voksen
Vi lurer selvsagt på hvordan hun, som tidligere markedssjef og sjefsredaktør for Vagabond, havnet akkurat der, og Julie forteller.
– Jeg reiste mye både i jobbsammenheng og privat. Men jeg hadde aldri vært interessert i å feriere i Norge. Hvorfor skulle jeg det, når jeg heller kunne dra til Paris eller Venezia?
Sommeren 2019 bestemte imidlertid Julie seg for å gi Norgesferien en sjanse. Hun bestemte seg for å gå all inn, og utføre reisen på samme måte som om hun skulle vært fire uker på for eksempel New Zealand. Julie la ingen detaljerte planer, men hadde hele tiden «to-do» lista i bakhodet. Etter å ha opplevd steder som Vestlandet, Hardangervidda og Finse, ville vagabonden lenger nord. Hun havnet i Træna kommune, der hun ble fascinert av alle øyene.
– Jeg hadde hørt litt om Myken, som har verdens første arktiske whiskydestilleri, og bestemte meg for å dra dit. Øya er virkelig et sommerferieparadis. Jeg fikk bare én overnatting på «Myken seng og suppe», som er et B&B-etablissement med campingvogner inni den nedlagte skolens gymsal. Neste natt var fullbooket, sier Julie.
– Natten etter fikk jeg leie et hus. Dette var i slutten av juli, og det var lyst hele døgnet. Da solen kom inn over sundet, og jeg satt på verandaen, kjente jeg en utrolig deilig ro fylle meg. Jeg sov til klokka halv ett neste dag, noe som var helt uvanlig for meg.
Sjokkerte vennene
Julie fulgte planen og dro fra Myken dagen etter. Men en bit av hjertet hennes ble igjen der. Før hun reiste videre med Hurtigruta, ble Julie medlem av en Facebook-gruppe på øya. Vel hjemme i Oslo, hadde hun ikke noe spesielt på blokka. Da hun leste et innlegg i FB-gruppa, ble hun tent med en gang.
– Innlegget var skrevet på en slik måte at det traff meg midt i hjertet. Det var noen som ville leie ut huset sitt fra oktober til april. Leietakeren skulle få lov være bidragsyter i det lille øysamfunnet, sier Julie.
– Jeg visste at om jeg gikk for dette, ville det være mitt aller sprøeste reiseprosjekt. Jeg var flinkere til å navigere mellom buss og tog i India, enn å navigere i krapp sjø. For det gikk ikke alltid en båt, det var jeg klar over.
Julie ler godt da hun forteller at hun en liten uke senere skulle i middagsparty med venner. Og for å lage litt ekstra stemning, valgte hun å fortelle at hun skulle flytte til Myken. Reaksjonene uteble ikke, mange var sjokkerte og det ble mye liv rundt middagsbordet.
– Da ordene var sagt var også bestemmelsen tatt, og jeg sendte melding tilbake til huseieren på Myken, forteller Julie.
Vilt og vakkert
Hun pakket det mest nødvendige, tok fly til Bodø, båt i tre timer til Rødøy og en enda mindre båt rett ut i havgapet et par timer. Sjøsprøyten sto, det var bekmørkt, og Julie håpet skipperen ville finne Myken. Hun visste at neste øy ville være Grønland. Julie var eneste passasjer og tankene svirret. Hva hadde hun gjort nå?
– Det sto noen mennesker på kaia da jeg gikk i land klokka 20:45 1. oktober 2019, sier Julie.
– De lurte nok på hvem denne Oslo-damen, som skulle bo her hele vinteren, var.
Julie har beholdt leiligheten i Oslo, og tanken var å tilbringe kun én vintersesong på Myken.
Men også høsten 2020, dro Julie nordover. Da hadde hun med seg den fire måneder gamle valpen Winston. For hunden er Myken et paradis, der hun kan løpe løs på knauser og heier, og alle kjenner henne. Det er ingen beitedyr på øya, bare noen hunder og katter.
– Etter den første vinteren, begynte jeg å delta i lokalsamfunnet, først da følte jeg meg virkelig hjemme. Nå handler det om relasjoner mellom oss som bor her. Det er en selvfølge å hjelpe hverandre, og som den yngste, vil jeg gjerne bistå litt ekstra, sier Julie.
– Dessverre er jeg ingen typisk handywoman, men jeg har måttet lære hvordan saker og ting skal sikres når vinden kommer med orkan i kastene.
Julie forteller om en vill og vakker natur, som fascinerer alle som kommer på besøk, enten det er for en langhelg eller en måned. Hverdagsrytmen er behagelig, alt går langsommere på øya, og venninner som har besøkt Julie over flere uker, snakker om skikkelig detox. Det er ikke mye snø på Myken, heller ikke skikkelig kaldt, og vannet fryser ikke. Julie har imidlertid aldri kjent så heftig vind, og forteller at 16 døgn er det meste hun har opplevd uten båtforbindelse. Det medførte ingen dramatikk; Myken handel er vant til ekstremvær og har et velutstyrt lager.
– Den eneste gangen jeg har kjent litt på isolasjonen, var da jeg fikk bo i fyret tre uker i strekk. Skulle jeg ha noe, måtte jeg be noen komme med båt, sier Julie.
– Det var heftig storm, og jeg måtte ha Winston i stramt bånd, så hun ikke blåse av fyret. Det var et interessant prosjekt, men jeg ønsker definitivt ikke å bo slik. Nå deler jeg året i to, og bor stort sett i Oslo i sommerhalvåret. Da bor eierne selv i huset jeg leier, og det hender jeg tar meg en tur til Myken da også.
- Stort sett på alle toppene ligger det døde mennesker
Daglig kontakt og omsorg
De 12 innbyggerne i lokalmiljøet tar godt vare på hverandre. Myken handel fungerer også som en kafé, og holder åpent to timer, klokka 13:00-15:00, hver dag. Der møtes folk til en hyggelig prat om løst og fast, det er nesten obligatorisk fremmøte. Uteblir noen mer enn én dag, kommer naboer på døra for å høre om alt er i orden. Trenger noen legehjelp, er legebåt eller ambulansehelikopter snart på plass.
– I begynnelsen var det uvant å ikke låse døra, men det gjør ingen her. Folk kommer gjerne rett inn, får en kopp kaffe og skravler litt, sier Julie.
– Dette er noe jeg setter stor pris på. I byen har det nærmest blitt sånn at man må sende melding på forhånd, og for all del ikke komme uanmeldt til noen.
Det hender at Julie savner venner og miljøet i Oslo. Hun tror imidlertid ikke hun ville sett så mange oftere der, enn hun gjør nå. Mange er i småbarnsfasen i livet, og/eller er opptatt av jobb og karriere. Julie føler hun har et rikere sosialt liv på Myken enn i Oslo. Boformen på øya har gitt henne en ny dimensjon i livet.
Jobber digitalt
– Jeg tror det er viktig å ha en sikkerhetsventil, slik at man kan oppsøke storbylivet, hvis man trenger variasjon fra det bittelille miljøet. En tur til Bodø kan være nok. Der kan vi møte yrende folkeliv, biler og stress, og setter desto mer pris på å slippe det når vi kommer tilbake, sier Julie.
– På Myken har vi én vei, den er 700 meter lang, og vi har ingen biler.
Julie jobber som frilansjournalist, og er takknemlig for at det nå er mulig å jobbe digitalt. Hun forteller om disiplin, om å strukturere dagen på en annen måte enn før.
– Her er vi ekstremt opptatt av å få med oss lyset så lenge solen er oppe, og det går også litt tid på Myken handel hver dag. Derfor jobber jeg mest om morgenen og kvelden, forklarer Julie.
Dette synes hun er greit, for det blir tidlig mørkt store deler av året. De andre på øya er enten pensjonister eller de jobber i destilleriet.
Det er fremdeles noen av Julies nære som synes det er galskap å bo på et så avsidesliggende og værutsatt sted. For Julie føles det helt riktig å bo akkurat her. Hun ønsker venner og familie velkommen på besøk, men godtar at det ikke frister alle.
– Hvordan livet mitt blir videre, vet jeg ikke. Jeg håper å få kjøpt et hus her. Går ikke det, vil jeg i hvert fall glede meg over all tiden jeg får tilbringe på Myken. Oppholdene her gjør meg rik på erfaringer, opplevelser og relasjoner til andre, og jeg er utrolig takknemlig for denne muligheten, avslutter Julie.
