KARINA HOLLEKIM: Karina var internasjonalt kjent som basehopper og en av verdens beste frikjørere på ski. Etter fallskjermulykken måtte hun skape seg et nytt liv. Foto: Foto: Berit Roald/NTBScanpix
KARINA HOLLEKIM: Karina var internasjonalt kjent som basehopper og en av verdens beste frikjørere på ski. Etter fallskjermulykken måtte hun skape seg et nytt liv. Foto: Foto: Berit Roald/NTBScanpix
Karina Hollekim:

Karina (39) knuste underkroppen i fallskjermulykke: - I stedet for å fokusere på smerten, tvang jeg meg til å tenke positivt

Hun var en internasjonalt kjent basehopper - hvordan ville livet bli uten adrenalinkickene?

Ulykken skjedde 20. august 2006. Det er verdenscup i paragliding i Sveits, og Karina skal basehoppe i pausene. Det er flere tusen publikummere til stede. Sammen med en vennegjeng skal Karina hoppe fra et fly. Og selv om Karina kjenner på presset for å levere, er det øyeblikk som dette som gjorde det verdt det.

I FRITT FALL: Bare måneder før fallskjermulykken i 2006 basehoppet Karina i Kuala Lumpur. Hun elsket frihetsfølelsen slike hopp ga henne. Foto: EPA
I FRITT FALL: Bare måneder før fallskjermulykken i 2006 basehoppet Karina i Kuala Lumpur. Hun elsket frihetsfølelsen slike hopp ga henne. Foto: EPA Vis mer

Karina er sistemann ut av flyet. Hun møter venninnen i farten. De smiler til hverandre. Ting kunne ikke ha vært bedre. Under dem hører Karina publikum som klapper. I samme øyeblikk innser Karina at noe er galt. Hun begynner å spinne ukontrollert og klarer ikke å stoppe det. «Nå dør jeg», tenker Karina før hun treffer en kampestein i 100 km i timen.

LES OGSÅ: Camillas mann falt i døden på fjellet

Et liv med adrelaninkick

– Ti år er lang tid. Det føles som om ulykken skjedde i et annet liv, sier Karina Hollekim (40) fra Oslo.

Hun levde det hun syntes var drømmelivet i mange år. Å være basehopper ga henne frihet. Mye av grunnen til at hun begynte med ekstreme aktiviteter var at hun kompenserte for en indre uro. – Jeg hadde en frykt for å ikke passe inn.

Derfor søkte hun seg til aktiviteter som gjorde henne glad: Frikjøring og basehopp.

– Sett i ettertid, var det nok en flukt, men jeg elsket det!

Karinas oppvekst spilte også inn på valget av aktiviteter. Da hun var 4 år, ble moren hjerneskadd etter en bilulykke, og kom på et pleiehjem. Faren hennes, som hun i dag beskriver som hennes alt, var en tøffing. Han inkluderte henne i sin verden, og hans livsstil ble Karinas.

– Pappa elsker naturen og spenning, akkurat som meg, forteller hun.

LES OGSÅ: Bor og sover utendørs

Fylt av tomhet og frykt

Da Karina kom til seg selv etter det dramatiske fallet, visste hun ikke om hun var levende eller død. Men da hun fikk øye på beina sine, som lå i en forvridd stilling ved siden av henne, og kjente den intense smerten som gjennomboret henne, skjønte hun at hun fortsatt var i live.

OMFATTENDE OPERASJON: Karina måtte opereres over 20 ganger etter fallskjermulykken. I høyrebeinet har hun fått erstattet lårbeinet med en 12 cm lang jernskinne. Foto: Foto: Privat
OMFATTENDE OPERASJON: Karina måtte opereres over 20 ganger etter fallskjermulykken. I høyrebeinet har hun fått erstattet lårbeinet med en 12 cm lang jernskinne. Foto: Foto: Privat Vis mer

To dager senere våknet hun på sykehuset. Begge beina var knust. Legen fortalte Karina at hun aldri ville gå igjen.

– Det var det verste han kunne ha sagt til meg. Jeg ble helt stum.

«Hvem er jeg nå», tenkte Karina, som følte at hun hadde mistet identiteten sin. Kunne hun dra hjem til leiligheten i 5. etasje uten heis? Ville hun få et normalt liv? Kom vennene til å bli hos henne? Kunne hun få barn?

– Jeg ble fylt av en tomhet og frykt, sier hun.

Hjemme i Norge går hun gjennom operasjon etter operasjon. 12 cm av lårbeinet hennes må fjernes da det oppdages at det er råttent. Hun får beskjed om at beinet kanskje må amputeres.

– Jeg ble operert over 20 ganger. Nervesmertene var de aller verste. Ikke engang sterke smertestillende kunne døyve de smertene.

LES OGSÅ: Syv smerter du ikke bør ignorere

Veide bare 45 kilo

I dag husker ikke lenger Karina sine vondeste øyeblikk.

– Det jeg ser tilbake på, og er stolt av, er at jeg har klart å reise meg og gå videre.

Hun fullroser det norske helsevesenet for behandlingen og omsorgen hun fikk.

– Jeg følte meg sett og hørt. Det var sykepleiere som tok med middagsrester hjemmefra for at jeg skulle få i meg mat.

Frykten for ikke å kunne gå igjen ble borte da hun kom tilbake til Norge.

– Det var ikke det at norske leger var så mye mer positive, men de tok ikke fra meg håpet.

Julen 2006 kom Karina til Catosenteret for første gang, men ble sendt tilbake til sykehuset på grunn av komplikasjoner.

– Da jeg kom tilbake dit på nyåret, var jeg bare en skygge av meg selv. Jeg veide 45 kilo og lå for det meste.

LES OGSÅ: Derfor blir vi deprimerte

Utfordret seg selv

Etter hvert begynte Karina å utfordre seg selv. Hun bestemte seg for å sitte oppe ved hvert måltid. Og selv om hun kun klarte det i maks ti minutter og det tok alt av krefter, så var det en seier.

– Jeg var langt nede da jeg først kom til Catosenteret. Ville livet i rullestol bli mitt liv for alltid? Det hadde jeg ikke kjent på før jeg kom dit.

For Karina ble det en aha-opplevelse å innse at hun var «en av de syke».

OPPTRENING ETTER ULYKKEN: Karina tilbrakte mange måneder på Catosenteret. – Jeg var kjempemotivert og trente i timevis hver dag, sier hun om rehabiliteringen. Foto: Aftenposten
OPPTRENING ETTER ULYKKEN: Karina tilbrakte mange måneder på Catosenteret. – Jeg var kjempemotivert og trente i timevis hver dag, sier hun om rehabiliteringen. Foto: Aftenposten Vis mer

Nå handlet det ikke lenger bare om å overleve. Nå handlet det om å stake ut veien videre.

– Jeg motiverte meg selv med positivt selvsnakk, og jeg fikk god støtte fra alle rundt meg. Uten dem hadde det aldri gått. De dagene jeg var i ferd med å gi opp, var det tanken på alle jeg kom til å skuffe, som holdt meg oppe.

Når tungsinnet kom, var Karina tøff mot seg selv.

– I stedet for å fokusere på smerten og alt jeg gikk glipp av, så tvang jeg meg selv til å tenke positivt.

LES OGSÅ: Slik kan du tenke deg lykkeligere

Tankene påvirker kroppen

Flere ganger om dagen oppsøkte Karina et bestemt speil. Mantraet hennes var å si til seg selv at hun var sterk og tøff.

– Det er utrolig hvordan tankene våre påvirker kroppen vår. Å si disse ordene gang på gang gjorde meg til slutt sterk. Det du fokuserer på, blir virkeligheten din.

Da Karina skulle prøve å gå for første gang, nesten ett år etter ulykken, ville hun ut.

– Jeg ba dem åpne døren og slippe meg ut. Jeg ville se verden utenfor. Det ble ikke lange turen, men jeg gikk igjen!

En sykepleier som hadde observert hendelsen, trodde nesten ikke sine egne øyne.

– Hun ga meg en klem og sa at det hadde hun aldri trodd hun kom til å se.

Etter dette forsto Karina at hun ville komme tilbake, at hun ville klare å komme seg videre. Hun hadde krysset en barriere.

– Jeg var kjempemotivert og trente 6–8 timer hver dag. Det var dårlige dager underveis, men fordi jeg hadde noe å kjempe for og visste at det kom bedre dager, lot jeg dem passere. Mine seire, ikke nederlagene, fikk dominere.

LES OGSÅ: Inger Stenstrøm (54) om MS-sykdommen: - Det er en sorg

Fortsatt friluftsjente

Karina forsto at det å være basehopper ikke lenger var realistisk, men hun ville ikke gi opp friluftslivet.

– Naturen vil alltid være viktig for meg. Den er en del av hvem jeg er. Derfor skulle ikke handikappet mitt begrense meg fra å være ute i naturen, sier Karina, som fire år etter ulykken sto på ski igjen.

ALLTID SKIJENTE: Et av Karinas store mål var å stå på ski igjen. Her er hun, for første gang etter ulykken, tilbake på ski i Hemsedal i 2010. Foto: Aftenposten
ALLTID SKIJENTE: Et av Karinas store mål var å stå på ski igjen. Her er hun, for første gang etter ulykken, tilbake på ski i Hemsedal i 2010. Foto: Aftenposten Vis mer

Hun vil være en deltaker og ikke tilskuer til eget liv.

– Jeg vil ha frihet til å velge. Det har jeg i dag. Det er mye jeg ikke kan, men det handler om fokus. Jeg er takknemlig for at jeg fungerer så godt som jeg gjør.

LES OGSÅ: Jeg fokuserer på det som gir glede

Møtte kjærligheten

For seks år siden møtte Karina samboeren Benjamin Jensen (41). Han er en mann som får henne til å føle seg spesiell.

– Selvbildet var ikke spesielt høyt etter at deler av kroppen min var ødelagt. Men Benjamin brydde seg ikke om merker eller arr. Han meg, sier Karina og beskriver sin kjære: – Han er en gledesspreder som får meg til å le. Rommet lyser opp når han kommer inn i det.

På gulvet rundt Karina leker sønnene Liam (3) og Dennis (2).

– Jeg var lenge usikker på om jeg var skikket som mor fordi jeg har vært altfor opptatt med å realisere egne drømmer. Men det er viktig å ha noe i livet som er viktigere enn deg selv. Nå er barna i høysetet.

MØTTE KJÆRIGHETEN ETTER ULYKKEN: – Selvbildet var ikke spesielt høyt etter at deler av kroppen min var ødelagt. Men Benjamin brydde seg ikke om merker eller arr, sier Karina om sin kjære. Sammen har de sønnene sønnene Liam (2) og Dennis (1). Foto: Foto: Berit Roald/NTBScanpix
MØTTE KJÆRIGHETEN ETTER ULYKKEN: – Selvbildet var ikke spesielt høyt etter at deler av kroppen min var ødelagt. Men Benjamin brydde seg ikke om merker eller arr, sier Karina om sin kjære. Sammen har de sønnene sønnene Liam (2) og Dennis (1). Foto: Foto: Berit Roald/NTBScanpix Vis mer

I 2007 tok en kurs- og konferansearrangør kontakt med Karina for å høre om hun ville fortelle sin historie på et arrangement for 1500 mennesker. Karina sa ja uten å tenke
seg om.

Frykten kom etter at hun hadde lagt på. Hva hadde hun sagt ja til?

– Jeg hadde jo aldri snakket foran en forsamling på den måten før.

Men da hun først gjennomførte, ble det en sterk opplevelse.

– Jeg har aldri følt meg mer naken eller sårbar, men jeg holdt foredraget fra rullestolen og fikk stående applaus, forteller hun.

Flere av tilhørerne kom bort til henne etter foredraget, og sa at de hadde blitt inspirert til å ta tak i eget liv. De kunne ikke bare gi opp – ikke etter å ha hørt henne fortelle sin historie.

– Slike tilbakemeldinger gjør historien verdt å dele. Jeg kan bruke det jeg har opplevd til noe som er større enn meg selv. På den måten har det vært positivt å falle ned fra himmelen.

LES OGSÅ: Hannes ferieforelskelse var den store kjærligheten

Er mer tilfreds i dag

Etter sitt første foredrag har Karina tatt både coachutdannelse og fått seg jobb som
mentaltrener hos motivasjonseksperten Erik Bertrand Larssen. Hun holder foredrag, har kurs og en-til-en-samtaler.

GA ALDRI OPP: Det var ikke enkelt å komme seg videre etter den forferdelige ulykken, men viljestyrken hjalp Karina til å ta grep. Foto: Foto: Berit Roald/NTBScanpix
GA ALDRI OPP: Det var ikke enkelt å komme seg videre etter den forferdelige ulykken, men viljestyrken hjalp Karina til å ta grep. Foto: Foto: Berit Roald/NTBScanpix Vis mer

I 2012 ga hun ut boken «Den vidunderlige følelsen av frykt», og i 2013 ble det vist en dokumentar på TV 2 om livet til Karina etter ulykken. Dokumentaren, «Vilje av stål», vant også prestisjepris på London Film Festival samme år.

Nå brenner Karina for å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv.

– Alle mennesker har de egenskapene vi trenger for å oppnå drømmene våre. Det handler om bevisstgjøring. Min drøm nå handler om å bidra til at andre får positive reiser i sine liv. Min største seier i dag er å se andre lykkes og få være med på veien.

Hvis Karina hadde hatt mulighet til å fortsette med basehopping, vet hun ikke hva som ville skjedd.

– Hvis jeg hadde fortsatt det gamle livet, er det ikke sikkert jeg ville ha vært i live engang. Jeg kjenner mange basehoppere som ikke er her lenger. Det er et tankekors.

Å få livet snudd på hodet og måtte stake seg ut en ny kurs, har lært Karina å ta bedre vare på øyeblikkene.

– Jeg har blitt mer tilfreds med meg selv. Det har vært godt å bli voksen og mer bevisst.

LES OGSÅ: Livet kan snus på hodet i løpet av sekunder

LES OGSÅ: Marthe (25) ble alvorlig syk av sjeldent virus

Her er Karinas råd til de som sliter:

  • Skift fokus: Våkner du med en «dårlig» dag? Husk: Ingen våkner med en dårlig dag. Vi våkner med følelser, og de kan prege dagen vår, men følelser kan styres. Derfor: Skift fokus og tenk over tre ting du gleder deg til den dagen. Hvis du bare finner én ting å glede deg over, er det nok. Da har du allerede satt i gang en prosess i hjernen.
  • Ta styringen: Se for deg at du har en havn med båter. Forbi denne havnen renner det en elv hvor det kjører båter med både negative og positive tanker. Hvilke båter inviterer du inn i din havn? Sånn er det med livet også, hvilke tanker gir du plass og rom, og hvilke velger du bort. Ta styringen.
  • Visualiser: Se for deg ønsket resultat og lev deg inn i det når du forbereder deg til noe. Visualiser gjerne. Føl, smak og lukt.

Til info: Denne reportasjen har også vært på trykk i Allers nr. 13/2016

Til forsiden