Det er en fin dag på landeveien utenfor Bergen. Karoline Krüger, snart 50, har vind i håret og gjør noe av det hun liker aller best: kjører Vespa. 50-kubikkeren hun har kjøpt brukt, holder jevn fart, og opp av ryggsekken stikker tuten av tre champagneflasker som datteren skal ha med på en fest. Kanskje er det noe med helhetsinntrykket? Plutselig står snuten i veikanten og vinker henne inn. Lovens lange arm drar ikke kjensel på artisten som sang Norge inn til femteplass i Grand Prix i Dublin i 1988 med «For vår jord», og som siden har vært en av landets mest folkekjære artister. I hvert fall gir de ikke uttrykk for det. Den alvorlige minen røper at noe er galt, og Karoline Krüger skjønner umiddelbart hva: Scooteren hennes er chippet. Fartssperren på 45 km/t er opphevet. Nå vanker bot, tre prikker i sertifikatet og avskiltning på stedet.

– Jeg måtte jo sette Vespaen fra meg i veikanten, ta hjelmen under armen og gå the walk of shame hjem, forteller Karoline Krüger (50) med en latter.

– Etterpå måtte jeg bakse den på henger opp til trafikkstasjonen og vise at den var tilbakestilt. Det var et styr og godt gammeldags pinlig alt sammen, og det endte med at jeg solgte mopeden på Finn.

Hele Norges Karoline Krüger har solgt mye på Finn. Mang en kveldstime må mannen hennes, artist Sigvart Dagsland, gå til døren i eneboligen deres i Bergen og levere ut bluser eller kjoler som kona har solgt. Og mang en kjøper har nok stusset over å stå ansikt til ansikt med enten Sigvart eller Karoline.

– Det gir meg av en eller annen grunn stor glede å få inn noen hundrelapper her og der. Men såkjøper jeg meg gjerne noe tilbake for det dobbelte! sier Karoline.

Hun er nyss ankommet hovedstaden fra Bergen, på første reise siden korona. For hennes del har isolasjonen sammenfalt med en sykmelding, som skulle vise seg å bli et slags hell i uhell.

– Jeg skulle jo spille Florence i «Chess» på Folketeateret. Jeg fylte 50 samme dag som premieren, den 13. februar, men to dager før brakk jeg hofta.

Ordene blir hengende litt, etterfulgt av et smil. Rollen var tross alt den største av i alt seks hovedroller, tidligere spilt av legendariske Elaine Page på West End.

– En storpremiere med hovedrolle i en stor musikal har alltid vært på min imaginære topp-tre-liste, og så kommer dette. Jeg bare gikk litt hardt i en trapp, og plutselig sang det i alle nervebaner.

Hun gestikulerer med en underliggende mykhet som leder tanken til yoga. Forteller hvordan hun dro seg rundt på ett bein gjennom de siste prøvene, styrket i troen på at dette skulle gå bra. Men snart bar det inn til CT-skanning, der legen umiddelbart ba henne sette seg.

– Den dagen du innser at du ikke kan spille og hofta er brukket, er en kjip dag. Jeg grein og bannet og kastet ting som ikke ødela inventaret. Men jeg har ikke tro på å bli værende i det, og prøver å skille mellom det jeg kan gjøre noe med og det jeg ikke kan gjøre noe med. På et tidspunkt i en sånn prosess blir man jo litt: «Er det kroppen som sier fra?» Men en brukket lårhals kan jeg bare ikke ta på meg.

Hun flipper håndflatene avvergende opp:

– I rest my case.

– Det var lårhalsen, altså?

Karoline humrer. Vet hva vi tenker.

– Ja. Lårhalsbrudd er jo noe som skjer når du er 87. Men 50 er det nye 80!

– Og siden har du mumlet diagnose litt beskjemmet?

– Nei! Ha-ha. Da gjelder det å gå høyt ut. Til alle: «Jeg har lårhalsbrudd!»

– Det er klart at når du får kreft, så vinker du jo til døden

Karoline Krüger har utseendet til en frontfigur, men etter eget sigende «bakkvinnens legning». Hun har en rekke teater- og musikalroller på cv-en, og enda flere regioppdrag og egne oppsetninger. Da hofta røyk, var det ikke første gang hun opplevde det hun kaller «en kiropraktorknekk», der livet sjøl kommer inn og justerer kursen. Siden hun slo igjennom i Grand Prix som 18-åring, hadde hun gitt ut plate og blitt kjendis i Frankrike. Hun hadde i flere år stalket Sigvart Dagsland fra bakerste alt-rad i koret, med briller og tannregulering, og håpet at det en dag skulle bli dem. Siden hadde hun giftet seg med nettopp Sigvart, fått døtrene Sophie og Emma med fire års mellomrom, og vært i et jevnt jobbsig.

Så kom 2009. Karoline var i sitt siste 30-år, og plutselig gikk hun tom.

– Jeg følte at jeg spant i det samme sporet. Jeg hadde ikke retning, og så ikke de lyse utgangene. Lysten var blitt borte. Jeg følte at alt jeg gjorde på scenen, bare var en replika av noe jeg hadde gjort før, forteller Karoline.

– Dere er jo begge artister. Kunne dere snakke om det hjemme?

– Sigvart og jeg er åndsfrender. En sånn tematikk kan likevel være utfordrende, fordi man av og til er på ulikt sted. Men han er en klok fyr og så jo at noe var i veien. Jeg visste at jeg måtte forandre på noe. Som en av venninnene mine sier når liver går en imot: «Skift leilighet eller klipp håret.» Jeg begynte på dramapedagogikk.

Snart satt Karoline på skolebenken med tjue 20-åringer som ikke ante hvem hun var, og som stilte oppfriskende prinsipielle spørsmål som gjennom årene hadde sluknet litt i henne selv. «Hvorfor gjør vi dette? Hva vil vi?»

– I tre uker hadde jeg fysisk vondt i skuldrene av å være fremmed i et nytt miljø. Parallelt hadde jeg en rolle på Den Nasjonale Scene, for første gang i et stykke helt uten sang.

Karoline demonstrerer hvordan hun raste gjennom replikkene.

– Ellers har jo sangen legitimert mitt nærvær på scenen, og jeg var vilt nervøs. Jeg tror jeg tenkte at om jeg bare sier linjene mine skikkelig fort, er det ingen som merker at jeg har vært der. Ha-ha. Regissøren sa: «Kjempefint, men kan vi ta det litt saktere?» Halvveis i den perioden fikk jeg kreft, og det snudde jo alt. Nå tenkte jeg: «Takk og lov for at jeg faktisk får lov til å avlevere replikker!» Det var som å begynne på nytt, og kroppen bare falt på plass. Jeg hadde vært dekket av krakelert leire, og nå ramlet bitene liksom av i store flak, og jeg kunne puste.

Diagnosen var ondartet svulst i endetarmen. Bare de aller nærmeste visste om det, fram til Karoline selv skrev om det i Bergens Tidende. På spørsmål om hva slags tanker hun gjorde seg da hun ble syk, demonstrerer Karoline et sakte vink, som om hun hilser til den svartkledde på stranden i Bergmans «Det syvende innseglet»:

– Det er klart at når du får kreft, så vinker du jo til døden på den andre siden.

– I begynnelsen visste vi ikke om det gikk bra

Det leder oss til 2018. Karoline og undertegnede journalist hadde akkurat møttes til intervju. Temaet var den nye tiden, når barna er blitt store og på vei ut av redet. Karoline hadde fortalt om fiskepinnemiddager for fire, der latter og moro med døtrene var blitt erstattet med en tosomhet der hun og Sigvart kjente litt på ekkoet mellom veggene. «Livet er i ferd med å gå i en annen retning» var tittelen, med bilde av en smilende Karoline.

Like etter slo nyheten ned om at Sigvart Dagsland og bandet hans hadde vært i en frontkollisjon, og at han var hardt skadet, på vei i ambulanse til Ullevål. Karoline var hjemme i Bergen da hun fikk beskjeden.

– Vi fulgte avisoppdateringene hjemmefra. Heldigvis hadde jeg snakket med Sigvart i telefonen. De satte telefonen til øret hans i ambulansen. Jeg hørte jo at han var dopet, men hadde jeg ikke snakket med ham, ville jeg nok hatt større angst. Men først da vi kom på Ullevål, skjønte vi at det virkelig var alvorlig.

Karoline beskriver den merkelig situasjonen da hun kom inn på sykehuset, etter å ha reist fra Bergen i hui og hast.

– Det første jeg så da jeg kom inn, var Narvesen, der de hyggelig nok hadde valgt å sette tre KK-blad i bredden. Tre blader med meg i shinet glamour-versjon. Samtidig lå Sigvart på intensiven en etasje opp, med kroppen knust og kritisk skadet. «Livet er i ferd med å gå i en annen retning» sto det i bladet. Det var en veldig merkelig følelse.

Hun beskriver teknikkene som hjalp henne i tiden som kom:

– I begynnelsen visste vi ikke om det gikk bra, det skjønte vi ikke før senere. Karoline Krüger

– Da gjelder det å se kort fram og langt tilbake. Å være tilfreds over de små skrittene, og ikke bli utmattet over tanken på de store. Huske på hvordan tilstanden var to uker tilbake, og se framover fra dag til dag. Dele det opp i små enheter. Som pårørende har du jo jobben med å stå på beina.

Sigvart var på rehabilitering i to måneder og kom hjem i helgene. Karoline roser hvordan han krummet nakken og gjøv løs på disiplinert egentrening.

– Jeg er så imponert over den mannen. Fra det øyeblikket han lå der med kroppen så ødelagt, gjentok han: «Jeg skal opp og stå igjen.» Men jeg er ikke overrasket. Sigvart har meditert masse og er veldig bevisst på hva han bruker kreftene på.

Selv gikk Karoline over i det hun kaller mestringsmodus, og trekker på smilebåndet over logistikken da hun hentet Sigvart hver fredag. Gjensynsglede kan ta mange former.

– Jeg hentet inn alt fra kne-knekkemaskiner til rullestol og alt han trengte på rehabiliteringssenteret. En fredag jeg holdt jeg på å stable alt inn i bilen, kom Sigvart med et forslag til hvordan jeg kunne stable annerledes.

Karoline demonstrerer en lynende grimase og en vertikal pekefinger i hans retning:

– «Du!» sa jeg. «Du er syk! Jeg stabler!»

Hun skryter av traumeteamet for de praktiske rådene som fikk dem gjennom alle fasene, og sier hun «kaster blomster etter Haukeland sykehus og Ullevål».

– Jeg har fått enorm respekt for følgesvennene til kronisk syke. Man er nødt til å finne en balanse i å ivareta seg selv, hvis ikke slites man ned til grunnfjellet. Når den ene er pleietrengende i et halvt år, forskyver det dynamikken i forholdet, og som pårørende må du finne det rommet der du kan veive med armen og si: «Nå er det for mye.» Vi snakket om det, og det at jeg ble sliten, betyr ikke at jeg klaget over ham for det som skjedde. Sigvart bar jo uten tvil den største byrden!

– Han visste at pappa ville finne ham først

– Hver kveld jeg la meg, tenkte jeg: «I morgen blir en bedre dag.»

Karoline Krüger er velsignet med det hun kaller «gullfiskminne». Filosofien hennes er like enkel som den er vanskelig: Ikke å bli værende i smerte hun ikke kan gjøre noe med, og ikke å bekymre seg over det hun ikke vet om blir noe av. Det fikk hun god bruk for da hofta røyk før drømmepremieren.

– Jeg tenkte: «Ok, så brakk jeg hofta. Men det var en god dag. Og i morgen blir en enda bedre dag.»

Også når hun voktet over Sigvart ved sykesenga, fikk hun god nytte av innstillingen:

– Hver kveld jeg la meg, tenkte jeg: «I morgen blir en bedre dag.» Det er selvsagt smertefullt å se en du er glad i, ha det vondt over så lang tid, og det er en sorg at jentene måtte oppleve dette. Men det er som det er. Jeg gråter for ingenting av mye, men sjelden over de store hendelsene. På et eller annet sted i livet ditt vil det alltid være uro som må ordnes. Det er en del av livet. Når mennesker har tunge stunder, er det ikke ditt ansvar å løfte dem opp. Vi har lett for å tro det. Du kan si: «Jeg skjønner at det er tungt», men man må ikke tro at man skal løse noe for noen. Det eneste man kan si, er at det som skjer, det skjer med oss. Men vi går alene på denne veien, og de viktigste slagene må vi ta alene.

- Jeg liker å gå i kirken, men religionen skal ikke fortelle oss hvordan vi skal leve

Pappa var lektor i musikk på høyskolen, og mamma øvingslærer på barneskolen. I julen reiste Karoline og pappa rundt og spilte og sang på juleavslutninger, og fikk betalt i juleskinker. Hun takker mamma for å ha lært henne «begeistringens kunst», med sin gode latter som når til bakerste rad. Selv har Karoline studert kunsthistorie, historie, religionsvitenskap og dramapedagogikk.

– Jeg hører mye på podkaster, gjerne med buddhistisk tankegods, og jeg tror på å trene sinnet og emosjonelle muskler, sier Karoline.

Noen religiøs eller filosofisk merkelapp har hun ikke behov for.

– Jo eldre jeg blir, desto mer tror jeg at det er noe sterkt og gåtefullt utenfor oss selv. Jeg liker å gå i kirken. Det er et sted der det anerkjennes at det finnes noe gåtefullt. Men religionen skal ikke fortelle oss hvordan vi skal leve. Det har vi fornuften til. Hun legger til:

– Men jeg liker når det skjer noe rart. Ja, jeg vet at hjernen leter etter mønstre og forklaringer, men jeg liker å kunne stoppe opp og si: «Var ikke den tilfeldigheten der altfor utrolig?» Jeg liker at hverdagen magisk åpner seg.

I hofta til Karoline sitter en skrue som har gjort henne to cm lengre – på den ene siden. Fortsatt er hun den lengste av jentene i familien, men legen har spådd at hun vil synke til fordums 172. Hun tror på å gi døtrene lave skuldre, men innrømmer at hun er temperamentsfull og mang en gang har sagt unnskyld til døtrene for de gangene det kokte over da de var små. I dag er eldstedatteren på 22 akkurat blitt samboer, og Karoline mener de lever litt som en italiensk familie, og går ut og inn hos hverandre.

– Noe nytt inntreffer når du plutselig møter deg selv i barnas historier om deg. De kan si: «Mamma, du er sånn og sånn», og fortellingen deres om meg som mor stemmer overhodet ikke alltid med den fortellingen jeg har om meg selv. Og da begynner jeg å tenke på min egen fortelling om min egen mor. Stemmer den?

Hun trekker på smilebåndet:

– Men når døtrene dine sier: «Alltid gjør du sånn, mamma», da må man lytte. For de kjenner deg og har sett kroppsspråket ditt og hørt skiftningene i stemmen din helt fra de var små. Det er gull.

– Hva om far i huset hiver seg på og sier: «Ja, akkurat sånn er du»? Selv synes jeg ikke den er helt lett …

– Ha-ha. Det må han aldri gjøre!

«Chess» skulle gått til jul. Karolines reserve Sanne Kvitnes steppet inn og rakk tre uker på scenen før korona kom og alt ble satt på vent. Hvordan var det for Karoline å måtte se topp-tre-drømmen fra sidelinjen da lårhalsen røyk?

– Premierens vesen er å leve i en fantastisk boble, og nederlaget var stort der og da. Men så kom korona og satte alt i perspektiv. Da er sykmeldt faktisk ikke det dummeste man kan være.

Hun låner Ingrid Bjørnovs ord og beskriver korona som en «Eviglang bypåske, med et hint av Svartedauden». Hun forteller at mange artister har kunnet omdisponere tiden til å skrive nytt, men for de store produksjonen er det verre. «Chess» skulle jo hatt 1500 personer i salen seks kvelder i uken. Men når samfunnet etter hvert kommer tilbake til normalen, gleder hun seg til å spille Florence.

– Å, ja! Jeg skal fryde meg. Man er nødt til å skille mellom alvorlige livshendelser og de litt uheldige svingningene på veiene. Det var dårlig timing, men når passer det å brekke lårhalsen?

Det tar oss tilbake til landeveien. Til der vi begynte. Til en strandet Vespa, og den som venter på deg i enden av din walk of shame.

– Jeg blir så lykkelig av å kjøre scooter. Da er jeg på vei, samtidig som jeg er i ro, sier Karoline og forteller om gaven fra Sigvart. Om omtanken bak. At han vet hva det gjør med henne å kjenne vinden i håret.

– Da jeg fylte 50, hadde Sigvart kjøpt en ny Vespa til meg, med 125 kubikk. Han syntes vel synd på meg for det som skjedde med den forrige.

Karoline smiler. Av blikket å bedømme er hun allerede ute på veiene. Kanskje med en champagnetut stikkende opp av sekken, på vei for å feire livet.

– Sykkelen er midnattsblå og en ulv i fåreklær. Den har utseende til en liten Vespa, men kraften til en stor motorsykkel.

Else om å bli tante: Holder på å sprekke!