Kristine Gølin Haddal (49) er mor til tre. Jentene Margrete (21) og Sigrid (18), og eldstesønnen Karsten (26). Etter å ha tatt OL-gull, to VM-gull, flere EM-gull og blitt verdensrekordholder i 400-meter hekk fra OL i Tokyo, er Karsten Warholm et navn folk langt utover Norges landegrenser kjenner til.
Men denne artikkelen skal ikke handle om han. Den skal handle om kvinnen bak – hun som kombinerer morsrollen med å få logistikken i sønnens hverdag til å gå opp. Som manager har hun nok å holde fingrene i.
KK møter Kristine på en idyllisk kafé som gir følelsen av å være på landet – midt i Frognerparken i Oslo. Solen skinner gjennom det fargerike løvet på trærne denne dagen.
Treningsekspert: - Passer særlig for alle som sliter med å holde treningsrutiner over tid
Engasjerte som foreldre
Kristine har i mange år vært engasjert i Dimna IL i Ulsteinvik. Hun var selv en ivrig friidrettsutøver til langt inn i ungdomsårene. Hun ler idet hun forteller det – for nivået hun var på, kan ikke sammenlignes med sønnens, påpeker friidrettsmammaen.
Med sin egen bakgrunn, ble det naturlig for henne å stille opp da ungene ønsket å drive med friidrett.
Idretten har stått sentralt i familien, og Kristine og mannen Mikal har vært tydelige på at ungene skal få styre selv hva de ønsker å drive med, og så legger de som foreldre til rette for det. Vil barna noe, og vil de det sterkt nok, skal Kristine og Mikal være der for ungene.
– Det ligger helt naturlig for oss. Vi er veldig avslappet som foreldre, men er veldig engasjerte når ungene vil noe.
De har alltid stilt opp på dugnader. For Kristine ble det naturlig å være til stede på friidrettsarenaen, mens Mikal var til stede på fotballbanen – blant annet som trener.
Trude knakk løpekoden: - Jeg ble en bedre mor av det
Tilrettela for et normalt liv
49-åringen Kristine jobbet fulltid innen personal da hun samtidig satt i styret for Dimna og etter hvert også med markedsansvar og logistikk for sønnen.
Etter at Karsten ble U18-verdensmester i 2013 tok Kristine ansvar for det administrative, slik at sønnen skulle leve et så normalt liv som mulig. Det sosiale har hele veien har vært viktig for Karsten.
Etter noen hektiske år på jobbfronten, trakk trebarnsmoren seg ut av klubben. Jobbmessig skulle det vise seg å være et godt valg da Karsten ble verdensmester samme år – i 2017 – noe som bidro til økt arbeidsmengde. I 2018 tok hun et års permisjon fra fulltidsjobben for å ha fullt fokus i jobben som manager for Karsten.
– Jeg har ikke angret, for da fikk jeg konsentrert meg fullt og helt om én jobb. Dette er en jobb som går langt utover 100 prosent i perioder, med noen perioder som er litt roligere som hvor jeg kan få puste litt mellom slagene, sier hun og legger til at hun til slutt valgte å si opp sin faste stilling til fordel for managerrollen.
Karsten selv og teamet rundt har vært opptatt av at han ikke skal stå på startstreken kun for å tilfredsstille samarbeidspartnere. De ønsket samarbeidspartnere som var på et nivå som tillot at det unge talentet fortsatt kunne kose seg med idretten.
Det har vært viktig for Kristine at sønnen løper fordi han selv er motivert for det.
Hvert år arrangeres innendørsstevnet Karsten Warholm Invitational i Ulsteinvik. Kristine er prosjektleder og finner stor glede i å skape noe i hjembygda, samt å ta internasjonal friidrett til Ulsteinvik. Både klubben og frivillige er med på å skape et fellesskap og engasjement for å gjennomføre stevnet.
– Hadde noen sagt til meg for 10–15 år siden at jeg skulle jobbe som manager for Karsten, hadde jeg lurt på om de var helt sprøyte gale, ler 49-åringen.
Da Leif kom på banen
Da Karsten i 2015 valgte å flytte til Oslo, var det Leif Olav Alnes (65) som tok over jobben som trener. Kristine tok kontakt med Ståle Jan, som i den perioden jobbet som utviklingsasnvarlig i Friidrettsforbundet. Hun slo på tråden og sa at Karsten trengte en trener i Oslo. Og slik kom Leif inn i bildet.
– Jeg tror ingen av oss tenkte på det tidspunktet at det skulle bli så stort som det faktisk har blitt, sier hun til KK.
Leif vurderte å pensjonere seg etter rundt 40 år som trener, minnes hun, men han gikk med på å møte Karsten likevel. Det var full klaff. Både Karsten og Leif ønsket at Kristine skulle være med videre og fortsette med det ansvaret hun har hatt. Og slik ble det.
Heiagjeng på hjemmebane
Mens Kristine har jobbet tett på sønnen hele veien, har mannen hennes vært en god støttespiller. Han driver eget firma som elektroingeniør, og ordner mye praktisk på hjemmebane. De ønsker å ha et helt vanlig familieliv, for det er ingenting som er bedre enn å komme hjem til normalitet.
Kristine er den som jobber tettest på Karsten, men hele familien er engasjert i Karstens karriere på en eller annen måte.
En tradisjon som består, er at hele familien reiser og ser på alle mesterskapsstevner. Da er de sammen som familie. Det startet med U18-VM i Ukraina i 2013. Kristines reisevante far sa at dette skulle hele familien være med på, og uten protester dro hele gjengen – en fantastisk reise, ifølge 49-åringen.
Kristine og mannen setter pris på at familien trives sammen, og de har alltid vært opptatt av å være et hjem hvor alle skal være velkomne.
– Vi synes det er veldig kjekt å bli kjent med de som ungene våre liker å omgås. Å ha den ungdommelige friskheten i hus er viktig, sier hun med et varmt smil.
Forholdet til Karsten
Det å kombinere en profesjonell rolle hvor hun til tider må være tydelig og ærlig i tilbakemeldingene, med det å være en omsorgsfull og engasjert mamma, kan høres utfordrende ut. Men for Karsten og Kristine har det alltid vært høy takhøyde med et åpent og ærlig forhold.
Kristine har vært den som av og til har stoppet opp for å evaluere om det er forsvarlig å fortsette å kombinere de to sentrale rollene i livet til eldstesønnen. Utfallet blir alltid det samme; Karsten ønsker de rammene hun setter.
- Jeg liker den vide stillingsbeskrivelsen, med den variasjonen og kompleksiteten jobben innebærer.
Med de samme verdiene til grunn, er de enige om hvilke samarbeidspartnere som er viktig å ha med. Hun er likevel bevisst på å skille mellom jobb og det å være mor. En managerrolle går hun inn og ut av, men mor vil hun alltid være.
Trebarnsmoren får det til å høres lett ut – og ifølge henne selv er det naturlig. Hun tror at Karsten tør å være mer ærlig med henne enn om det hadde vært en tilfeldig manager.
– Jeg kjenner han så godt og han kjenner meg så godt, og det gjør at han slipper å lure på om jeg ønsker å fremme hans interesser og det som er viktig for han.
Karstens mormor er også med på laget – ikke bare i heiagjengen. Hun tar seg av alt det økonomiske for barnebarnet. Hun har drevet med regnskap i hele sitt yrkesaktive liv.
At flere av menneskene som jobber tett på Karsten er hans nærmeste familie, som utelukkende ønsker det beste for han, gjør det lett å stole på dem. Kristine forstår likevel at det ikke er for alle.
– Jeg er nok litt sånn sammenskrudd at jeg ikke legger alle følelsene mine i det, da hadde det ikke gått, mener hun.
Løpemamma Tone Eva Ingebrigtsen: - Det er mange tøffe dager. Jeg kan gå i kjelleren selv av og til
Intenst etter gullet i 2017
Overgangen til da Karsten ble kjent utover Norges landegrenser, var voldsom. De første døgnene etter han ble verdensmester i 2017, var ifølge moren en «ut av deg selv»-opplevelse. Det var intenst. Leif og Kristine hadde brukt mye tid på å snakke om de ulike utfallene. De var forberedt, og de styrte hele tiden ut ifra deres verdier og hvem de er som personer.
Hun fikk en bratt læringskurve.
– Det var min første opplevelse med at alle ville ha en bit av han, og det har ikke stoppet etter det.
Til tross for at hun har gjort mesteparten selv, har hun hatt gode sparringpartnere rundt seg som har hjulpet med å navigere i riktig retning og som gjør at hun trives godt i jobben.
Etterspørslene fra samarbeidspartnere og medier har vært mange hele veien, men det viktigste for henne er at sønnen har en kalender som er til å leve med. Balansen mellomt trening og restitusjon er viktig.
– Det er ikke snakk om noen korte treningsøkter. Det er relativt lite tid på å gjøre andre ting, så jeg må lage en god logistikk og sette sammen en kalender som ikke bare er trening.
Aksel Lund Svindal om mors død: - Pappa var en bauta
Stigende graf
Karstens karriere har bare gått én vei. Til tross for at han havnet på en andreplass i Diamond League-stevnet i 2018, var likevel tiden hans forbedret.
Karsten har hatt sine småting av skader, men han har ikke opplevd at det har satt han ut av spill – før i år. En skade er trist uansett - for Kristine vet hvor mye tid som har blitt lagt ned i treningen. Karsten stilte likevel på startstreken i EM og tok gull, men det var ingen selvfølge ut ifra forutsetningene, forteller moren.
Å deppe over en skade ligger ikke til team Warholms natur. Det er noe en må regne med i løpet av karrieren og tilpasse treningen etter.
– Vi er flinke til å snu bordet. Man må få lov til å ha noen dager som er tunge, men vi kan ikke være der lenge. Da kommer min jobb med logistikk inn, det å endre på reise for å få han fortest mulig hjem og legge om for at ting skal gå sømløst, forklarer hun.
Derfor bør du løpe med stigning på tredemølla
«Vi»
Karsten sier konsekvent «vi vant», eller arbeidet «vi» har lagt ned før et gull, der mange utøvere naturlig nok sier «jeg», noe medier har påpekt flere ganger.
Men for familien Haddal-Warholm er det en naturlig tankegang at Karsten aldri hadde blitt verdensmester uten treneren Leif, og resten av teamet rundt.
– Det er noe med å ikke bare se seg selv, men også andre rundt seg som gjør en jobb. Det oppvekstmiljøet vi har fokusert på som foreldre, der har det vært mer et «vi» enn «meg, meg, meg». Jeg tror det ligger litt i ryggmargen hans.
– Synes du det er fint?
– Ja, jeg reagerer ikke på det, for det er naturlig og det skal være sånn.
Løpefrue Liva Ingebrigtsen: - Cirka et kvarter etter at jeg fødte, dro Henrik på trening
Mor til tre
Høsten 2018 måtte Kristine ta en avveiing som et resultat av veldig mye arbeid. Mye av tiden var viet til Karsten. Hun ønsket å være like mye til stede for døtrene som for sønnen.
Da hun tok valget om å slutte i fulltidsjobben, kunne hun bruke dagtid på å jobbe med han - og hadde større frihet ellers. Til tross for at det også ble noen kvelder og helger, tok det ikke samme plassen i livet hennes som det gjorde da hun hadde flere jobber å sjonglere.
Det er viktig for henne å skille mellom jobb og det å være mor.
– Det er det samme som å ha en jobb som tar bort alt fokus hjemmefra, så må du ta et oppgjør med deg selv. Alle tre er like viktige og alle tre skal føle at vi har vært en støtte for det de ønsker i sitt liv, sier hun.
Samtidig er alt det de opplever sammen gjennom Karsten, også viktig for dem som familie.
Hele familien har ikke mulighet til å være med på alle stevner, men mesterskapene drar de for å se sammen. Da er søstrene Margrete og Sigrid med.
– De får være med på en del av det livet broren har. Og jeg tror det er viktig at vi har de opplevelsene sammen som en familie.
Det mest utfordrende de siste fem årene har vært å vurdere hva som skal prioriteres samtidig som sønnen får restituert og trent det han skal. Kristine har ofte følt at tiden ikke strekker til. Hun må vurdere forespørsler og invitasjoner. Hun takker nei til mye, og hadde hun ikke klart det, hadde han ikke klart å holde posisjonen sin, tror hun.
– Når han har tatt medalje i et mesterskap eller tar en verdensrekord, blir det for meg en bekreftelse på at jeg har gjort min del av jobben bra, sier hun og legger til at sønnen alltid har siste ordet i hva som skal prioriteres. Men han har ikke kapasitet til å vurdere alle henvendelsene selv.
- Jeg kan være tydelig og si nei til saker som kan oppta tiden hans. Da kan det være snakk om hundredeler som er avgjørende for om han vinner neste løp eller ikke. Jeg kan nok oppleves som streng, sier hun. Og så lenge det ikke går på bekostning av familierelasjonen eller hvem Karsten er, går det bra.
- At vi er den samme familien, det er det viktigste.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK
