Denne artikkelen ble først publisert i januar 2021.

Allerede som 12-åring begynte Katrine Karlsen Kleven (30) å ruse seg. Hun har vokst opp i et hjem med rus, og så fort hun fant nøklene til medisinskapet hjemme, begynte hun å eksperimentere med piller. Hun visste ikke hva pillene inneholdt, men hun så hvordan det påvirket voksne rundt henne.

- Barnevernet kom på besøk husker jeg, men de så at det var rent hos oss, at vi hadde mat og klær, så ingenting ble gjort etter det besøket.

Katrine husker tilbake til alle gangene hun gikk fra skolen, og kom hjem til låst dør.

- Jeg kunne sitte utenfor døren i mange timer. Flere av naboene som bodde i samme blokk så at jeg satt der, men de gjorde ikke noe, minnes hun.

Bodde i tre ulike fosterhjem

Etter mye om og men ble Katrine hentet av barnevernet som 13-14-åring. På den tiden bodde hun hos moren sin, og dette var en beslutning som mor var enig i. Katrine ble fortalt at hun skulle flytte vekk for en liten periode.

- Jeg fikk én time på meg til å pakke det viktigste. Mamma ga meg et gullhjerte, som jeg gikk med hver dag i 12 år. Et smykke for at jeg ikke skulle glemme mammaen min – et bevis på hennes kjærlighet til meg, selv om hun ikke alltid hadde tatt de riktige valgene.

På denne tiden hadde Katrine begynt med kriminelle handlinger. Hun var sikker på at hun ble tatt bort fordi hun hadde gjort så mye galt.

- Jeg husker den bilturen som ekstremt lang, og jeg har aldri grått så mye før. Jeg kom frem til en familie jeg ikke kjente. Alt jeg ønsker var å komme hjem til mamma, og jeg prøver å overtale henne.

Det første hjemmet var midlertidig frem til barnevernet fant et bedre egnet hjem. Det andre hjemmet ble heller ikke full klaff, så Katrine ble flyttet til et tredje hjem.

- Det var et stabilt hjem. Endelig følte jeg tilhørighet.

Fosterforeldrene prøvde å hjelpe Katrine med skolearbeidet, men hun var ikke særlig motivert.

- Jeg drakk alkohol i smug, og lærte ikke å lese og skrive ordentlig før jeg gikk i 10. klasse. Jeg var i en fase hvor jeg var veldig nysgjerrig, og alt som var ulovlig var spennende. Det begynte med piller, før jeg prøvde hasj og amfetamin.

Ble avhengig av heroin

Når man ser Katrine i dag, er det vanskelig å se at hun har holdt på med tunge rusmidler i 12 år. Det blonde håret rekker nesten ned til hoftene. Hun har et vennlig smil.

Selv om hun forteller at hun er nervøs når vi møtes, snakker hun åpent og ærlig om fortiden med rus.

- Jeg begynte på videregående, men droppet ut etter kort tid. På den tiden var jeg blitt avhengig av heroin.

Katrine husker godt første gang hun tok heroin. Hun satt sammen med en mann hun trodde var snill, og han forklarte hvor godt det var å ta heroin.

- Jeg ble overtalt, og han satte mitt første skudd i armen. Jeg glemmer det aldri. Fra den dagen ville jeg ha heroin hver dag – følelsen jeg fikk, var som å være i paradis. Jeg havnet i en boble hvor alle vonde tanker og tidligere opplevelser forsvant.

Heroinavhengigheten holdt på å ta livet av Katrine.

- Jeg har tatt mange overdoser, og en gang stoppet hjertet mitt, fordi kroppen ikke tålte mer. Jeg er utrolig heldig som fortsatt lever.

I 2014 opplevde Katrine å miste sin store kjærlighet, som hadde vært hennes trygghet gjennom flere år med rus. Han døde av en overdose.

- Den hendelsen har preget livet mitt mye.

Tigget på gata

Katrine sitter ved spisebordet. Stua er full av babyutstyr, og veggene er dekorert med bilder av familien på tre. På gulvet er det en nysgjerrig, liten katt som romsterer rundt, og hopper opp på spisebordet av og til, før han blir plukket ned av Katrine. Lite minner om hverdagen 29-åringen levde for kun noen få år siden, da hun tigget etter penger på gata i Oslo.

- I dag kan jeg nesten ikke forstå at jeg har sittet på gata i Oslo og tigget. Nå har jeg et hjem med alt jeg trenger. Det er veldig rart å tenke på.

Enkelte dager fikk ikke Katrine en eneste krone. Andre dager var hun heldig, og kunne tjene opptil 1000 kroner. I førjulstiden var folk ekstra hyggelige og gavmilde.

- Jeg husker spesielt at eldre damer kom bort til meg, og ønsket å hjelpe. Flere sa at de syntes synd på meg. De mente at jeg var for ung til å sitte på gata og tigge. Jeg satte stor pris på dem som viste at de brydde seg.

Katrine forklarer at alt handlet om penger til rus.

- Jeg var flau og skamfull, og følte at alle så ned på meg. Å tigge etter penger er en helt forferdelig følelse. Når jeg ser andre tiggere får jeg vondt i magen. Jeg ønsker så gjerne å hjelpe, men jeg får ikke gjort annet enn å gi dem litt penger i koppen.

Mange innleggelser

Etter hvert fikk Katrine en kommunal bolig, noe som var til stor hjelp. Da hadde hun tak over hodet, men rusen var fortsatt en like stor del av livet.

- Alle vennene mine ruset seg også – det var hverdagen vår. Men når du har ruset deg i mange år har ikke rusen samme effekt, uansett hvor mye du tar. Man jager alltid etter den samme følelsen som kom da man satte den første sprøyta. Men den kommer aldri tilbake.

Katrine har vært innlagt utallige ganger. Hun ønsket så gjerne å bli rusfri, men så fort hun kom ut av behandling, var det rett tilbake der hun kom fra.

En av de siste gangene hun var innlagt, så hun tilfeldigvis en tidligere bekjent på Facebook. Kristian, som faktisk var naboen hennes da de var små.

- Han hadde sendt meg en venneforespørsel for lenge siden, som jeg ikke hadde sett. Jeg sendte en melding, og lurte på hva han drev med for tiden. Så var praten i gang.

Da Katrine var ferdig med avrusning, var planen å holde seg nykter. Men hun sprakk.

- Kristian og jeg fortsatte å holde kontakten, men til tider var han den mest masete personen jeg visste om.

Ga aldri opp

Katrine var interessert i Kristian, men rusen var altoppslukende. Det hendte at de avtalte å møtes på kjøpesenteret i nærheten av Katrine, men det var ikke alltid hun dukket opp. Ofte satt han der i timevis.

Innimellom kom securitas-vaktene bort og spurte hvorfor han bare satt der og ventet. «Jeg skal på date» svarte han.

Som regel endte det med at han tok siste tog hjem igjen.

- Han ga aldri opp, og gjorde virkelig alt han kunne for å hjelpe meg. Noe jeg er veldig glad for i dag, for hadde ikke han hengt over meg som en hauk, tror jeg ikke at jeg hadde vært her i dag.

Kristian forteller at da Katrine tok kontakt med ham, var hun ikke slik han husket henne fra da de var små.

- For å være ærlig kjente jeg henne nesten ikke igjen. Hun var så tynn og frynsete i kantene, om jeg kan si det sånn. Hun skvatt til hvis jeg tok på henne uten at hun så det komme. Men hun var fortsatt den snille, søte Katrine. Jeg bestemte meg for å hjelpe henne, hvis jeg hadde det som måtte til.

Det krevde mye tålmodighet, og håp. Kristian sendte melding til Katrine hver morgen og kveld. De kunne snakke sammen på telefonen i åtte timer i strekk. Noen ganger kunne han ringe bortimot 30 ganger før han fikk svar.

- Jeg gjorde det jeg kunne hele tiden, selv om menneskene rundt Katrine gjorde det vanskelig, sier Kristian.

- Hvorfor ga du aldri opp?

- Jeg så en sterk person langt der inne, bak alle problemene. Om vi kunne vinne over problemene sammen, tenkte jeg at hun ville klare seg. Jeg bestemte meg for å gi en hjelpende hånd, dra henne opp av stupet hun hang utenfor, og aldri slippe taket. Jeg lar ingen dytte henne utfor stupet igjen heller. Jeg vet at jeg var masete, men hadde jeg ikke gjort det, vet jeg ikke hvem eller hvor Katrine hadde vært i dag.

- Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri hadde begynt med rus

Prøvde å slutte

- Kristian visste om rusproblemene mine, og jeg prøvde å slutte fordi jeg likte ham veldig godt. Han viste meg en verden ingen gutter hadde vist meg før – han tok meg med på danskebåten og på pizzadate. Dette til tross for at jeg såret ham gang på gang.

Hver gang de var sammen, prøvde Katrine å holde seg unna rusmidler.

- Han så nok hvor sliten jeg var – til tider klarte jeg knapt å holde meg våken. På den tiden veide jeg kun 34 kilo.

For å få mer tid med Katrine, flyttet Kristian til samme by, i et kollektiv. De overnattet hos hverandre ofte. Alle rundt henne så hvor bra han var. «Skjerp deg Katrine. Se hva du har, og se hvilken fremtid du kan få» ble hun fortalt. Og hun visste det godt selv.

- Jeg var lei av overdoser, innleggelser, behandlinger og soning på grunn av handlinger jeg hadde gjort mens jeg var ruset. Da jeg ble introdusert for en verden uten rus, som faktisk var veldig fin, ønsket jeg virkelig å bli nykter. Jeg fant ut at det var mulig å ha det bra, uten rus.

Slutten på rusmisbruket

Da paret flyttet sammen, bestemte Katrine seg for å kutte ut rusen for godt. Nøyaktig 10. desember 2016. Siden den gang, har hun ikke rørt rusmidler.

Og så ble hun gravid, tre måneder senere.

- Jeg ble sjokkert … jeg trodde ikke at jeg kunne bli gravid.

Katrine smiler når hun tenker tilbake på øyeblikket hun fant ut at hun skulle bli mamma.

- Jeg har alltid tenkt at dersom jeg ble gravid, skulle jeg slutte med rusmidler.

Katrine begynte å ta urinprøver fast, noe hun har gjort i flere år. Hun fikk god oppfølging fra rushelsetjenesten.

- Alt snudde da jeg ble gravid. Jeg ville aldri ha funnet på å ruse meg så lenge jeg hadde en baby i magen. Det var så stort. Jeg har alltid drømt om å ha en stor familie, sier hun med et smil.

Endte i dramatikk

Svangerskapet viste seg å bli utfordrende, da Katrine blødde ganske mye hver måned. Legene fant ingen årsak, så hun fortsatt som normalt. I sjette måned fikk hun kraftige magesmerter.

- Kristian ringte til fødeavdelingen på Ullevål, og forklarte at jeg hadde sterke magesmerter. Jeg hadde et voldsomt press i magen. Vi ble fortalt at vi måtte ta buss eller taxi. Ettersom det kom så brått på, hadde vi ikke penger til taxi, da det var ganske langt unna sykehuset, og jeg hadde ikke sjans til å komme meg på bussen på grunn av de sterke smertene.

På det tidspunktet skjønte ikke Katrine at hun var i ferd med å føde.

Fødeavdelingen ble ringt flere ganger, men paret opplevde å ikke bli tatt seriøst.

- De mente at det ikke var alvorlig nok. Jeg føler at jeg ble nedprioritert på bakgrunn av journalen min, sier Katrine.

Etter flere timer mer sterke smerter, fødte Katrine hjemme i sin egen seng.

- Han var dødfødt, sier hun, og blir stille.

Vet ikke årsak

Katrine ble undersøkt på sykehuset etter dødfødselen. Hun hevder at legene mistenkte at hun hadde brukt rusmidler i løpet av svangerskapet, men prøvene viste at det ikke stemte.

- Det var veldig tøft å ikke bli trodd. I ettertid har sykehuset beklaget seg. Det er utrolig vondt å tenke på at sønnen vår kunne ha vært i live i dag, dersom vi hadde blitt kjørt til sykehuset.

KK har spurt om sykehuset kan uttale seg om saken. På generelt grunnlag sier de følgende:

- Når pasienter henvender seg til Fødeavdelingen vil personalet ta rede på situasjonen eller problemet, slik at pasienten får rett hjelp til rett tid. Når det gjelder bruk av ambulanse gjøres det en vurdering basert på pasientens tilstand og hastegrad, sier fungerende avdelingsleder for fødeavdelingen ved Oslo universitetssykehus, Aase Devold Pay, og legger til:

- Dersom en pasient føler seg «mindre verdt», er det beklagelig. Enhver kvinne møtes med respekt.

Legene har ikke funnet ut hva som gikk galt under svangerskapet. Senere skulle det vise seg å bli kun én av flere mislykkede graviditeter. Hele seks ganger etter at sønnen ble født, har Katrine blitt gravid. Hver gang har hun spontanabortert. Kristian har også blitt undersøkt, men de finner ingen feil hos han.

- Jeg knakk sammen da jeg skjønte hva drikkingen gjorde med datteren min

- Hvordan har du klart å gå igjennom alt dette?

Katrine tenker seg om.

- Jeg vet ikke selv. Jeg har slitt mye med angst og depresjon – det har vært en enormt stor psykisk påkjenning, og jeg har vært nødt til å jobbe mye med meg selv. Heldigvis har Kristian og folk rundt meg vært en stor støtte.

Mirakelet

Åttende gang Katrine ble gravid bestemte hun seg for å ta det helt med ro. Hun passet på å slappe av, spise nok, sove mye og unngå stress. Denne gangen kom det ingen blødninger.

23. mars 2020 skjedde mirakelet – Angelica ble født.

- Angelica er en frisk, liten jente. Det var helt fantastisk å få henne – jeg ville aldri ha byttet ut mammalivet med noe annet i verden. Nå har jeg noe som betyr så utrolig mye mer enn rus.

Katrine har også en hyggelig nyhet å dele. Hun er gravid – igjen. For niende gang. Når KK møter henne rett før jul er hun gravid i uke 14, og frem til nå har svangerskapet vært som sist.

- Jeg er selvfølgelig redd for å spontanabortere, og jeg klarer nok ikke å slappe av før jeg nærmer meg syvende måned. Jeg håper virkelig at det går bra, sier hun med et forsiktig smil.

Ønsker å hjelpe andre

Katrine har ikke kontakt med pappaen sin i dag, men hun har fått god kontakt med moren sin igjen. De snakker sammen på telefon hver dag, og besøker hverandre jevnlig.

- Hun stiller opp, gjør så godt hun kan, og tar de riktige valgene – noe jeg er veldig glad for.

Før Angelica ble født jobbet Katrine litt på en kafé, men på grunn av flere spontanaborter måtte hun slutte.

- Drømmen er å jobbe med personer som sliter med rus. På en måte er jeg glad for livet jeg har levd, for det har gjort meg til den personen jeg er i dag. Jeg er stolt over meg selv, sier hun, og tilføyer:

- Jeg velger å være åpen om bakgrunnen min fordi jeg håper noen kan kjenne seg igjen, og at jeg kan hjelpe folk som sliter med det samme jeg har gjort. Om jeg bare hjelper én person, blir jeg veldig glad.

Rusmidler og graviditet

- I aktiv rus kan man oppleve spontanaborter, men om man har ruset seg tidligere og så blitt nykter, er ikke det nødvendigvis årsaken til en spontanabort. Da vil det være nødvendig å utrede for å kunne utelukke andre potensielle årsaker, sier Marte Jettestad.

Jettestad er gynekolog ved Aleris i Bergen, og ved kvinneklinikken i Bergen. Hun har jobbet med kvinnesykdommer og fødselshjelp i mange år, i tillegg til å ha mye erfaring innen rusmedisin.

- Tungt rusmisbruk sliter på kroppen, og sammenlignet med andre vil denne gruppen ha kortere forventet levealder. Man kan forvente at den fysiologiske alderen er høyere dersom man har ruset seg i mange år. Likevel ville jeg ikke ha lagt all skyld på rusen dersom man har problemer med å bli gravid, eller opplever spontanabort, sier Jettestad.

Jettestad forklarer at det ikke nødvendigvis er rusmiddelet i seg selv som er mest skadelig for kroppen med tanke på muligheter for å bli gravid, men livsstilen som følger med.

- Noen får endokarditt på grunn av urene sprøyter, eller hepatitt på grunn av urene sprøyter eller sexpartnere. Mange har et dårlig kosthold, sover lite og stresser mye. Noen kvinner kommer også i tidlig overgangsalder på grunn av rusmisbruk.

Tror ikke de kan bli gravide

Jettestad forklarer at det er en del av disse kvinnene som opplever å bli gravid selv om de ikke trodde det var mulig.

- For enkelte uteblir menstruasjonen, noe som kan føre til at de dropper prevensjon, fordi de ikke tror at det er mulig å bli gravid. Så kan det komme en periode med mindre eller ingen rus, og da kan man få første eggløsning før menstruasjonen kommer.

Dersom man er nykter og forsøker å bli gravid, uten å lykkes, er det viktig å tenke at det ikke nødvendigvis er en selv det er noe feil med, sier Jettestad.

- Vi er kanskje for dårlige til å utrede menn. Kvinner har en tendens til å skylde på seg selv og tenke at de er problemet, men det kan være mange mulige årsaker.

Om man har klart å avstå fra rus i en periode, og er klar for å stifte en familie og få barn, er det én ting som er minst like viktig som at kroppen er klar: Å være forberedt psykisk.

- Det er viktig at man har psykisk avstand fra rus; mange kan være rusfri, men likevel ha rusatferd. Derfor kan det være viktig å legge opp et behandlingsløp så tidlig som mulig, slik at kvinnen får god oppfølging gjennom hele svangerskapet.

Slik går det i dag

Da KK møtte Katrine var hun gravid. Svangerskapet gikk over all forventing, forteller hun i dag.

- Fødselen gikk kjempebra, men jeg rakk ikke å få smertelindring, så det ble ekstremt smertefullt. Men det var selvfølgelig verdt det.

7. juli 2021 ble Felix født. Det går veldig bra med begge barna, forteller Katrine.

- Angelica er en omsorgsfull storesøster. Vi var forberedt på sjalusi, men hun er veldig flink med lillebroren sin, og han er veldig glad i søsteren sin.

Katrine forteller at de ønsker seg flere barn, og at hun nylig ble gravid igjen. Forrige måned spontanaborterte hun nok en gang.

- Kroppen min har vanskeligheter for å holde på fosteret, uten at jeg vet hvorfor. Men jeg er utorlig takknemlig for at vi har to. Likevel ønsker vi å prøve igjen – jeg håper kroppen klarer det.

Katrines mor og Katrines samboer har lest og godkjent saken.