HVORFOR TOK MAMMA LIVET SITT?: I flere år etter morens tragiske dødsfall lette Katrine etter en forklaring. – Jeg har tenkt mye på hva det er som gjorde livet så uutholdelig at mamma ikke ville leve mer. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
HVORFOR TOK MAMMA LIVET SITT?: I flere år etter morens tragiske dødsfall lette Katrine etter en forklaring. – Jeg har tenkt mye på hva det er som gjorde livet så uutholdelig at mamma ikke ville leve mer. Foto: Marianne Otterdahl-JensenVis mer

Selvmord

Katrines (35) mor tok sitt eget liv

- Mamma tok et valg, men det er vi som må leve med konsekvensene

ALLERS.NO: – Mamma var som en venninne. Vi snakket sammen hver dag. Hun var en de viktigste personene i livet mitt, sier Katrine Tunestveit (35) fra Bergen.

Tirsdag 13. juli 2010 sender Katrine en sms med bildet av datteren Malin (12) til moren, Evy. «Så fin frøken», responderer Evy.

Neste morgen vekker Evy mannen sin, Katrines far Svein, med et kyss på pannen og kaffe på sengen. Hun gjorde alltid det. «Jeg behøver ikke sitte på i dag.», sier hun. «Jeg kan vente på deg», svarer han. «Det er ikke nødvendig. Jeg vil ha en rolig start på dagen». 

Svein aksepterer svaret og drar på jobb.

POPULÆR: Moren til Katrine, Evy, var godt likt og hadde mange venner. Her fra ferie i Danmark på 90-tallet. – Mamma var alles mor, hun, minnes Katrine. Foto: Privat
POPULÆR: Moren til Katrine, Evy, var godt likt og hadde mange venner. Her fra ferie i Danmark på 90-tallet. – Mamma var alles mor, hun, minnes Katrine. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: -Jeg skulle gjerne ha visst hvorfor

Tok ikke telefonen

Det er nydelig vær denne onsdagen. En varm sommerdag Katrine ikke glemmer med det første. Hun har akkurat gått ut i ferie. Senere på dagen skal hun kjøre Malin til moren. Hun skal overnatte der. Malin prøver å få tak i mormoren flere ganger, men får ikke svar. «Hun har helt sikkert bare glemt mobilen hjemme», sier Katrine da datteren begynner å mase.

Da heller ikke Svein har hørt fra henne eller vet hvor hun er, begynner de å lure. Han hadde kommet hjem fra jobb og funnet nøklene, mobilen, røyken og veska hennes igjen hjemme. «Let etter mamma, jeg kommer med en gang», sier Katrine mens hun går mot bilen. Hun lar datteren bli igjen hjemme.

Panikken kommer krypende. De må lete. De må finne moren. Nå! På vei til faren ringer hun broren og ber ham komme. «Kanskje hun er på kaffe hos en nabo», foreslår Katrine når hun kommer over til faren. Hun leter desperat etter en logisk løsning.

Etterlyser moren

Da Katrine sjekker morens mobil, oppdager hun at moren skulle ha vært på jobb. Da hun ringer sjefen, får hun det bekreftet. Etter å ha ringt, lett og sett overalt, tar Katrine kontakt med politiet.

– Jeg forteller at vi ikke finner mamma, at alle tingene hennes er hjemme og at hun skulle ha vært på jobb. Idet det jeg setter ord på situasjonen, går alvoret opp for meg. Jeg begynner å gråte da jeg oppdager at jeg ringer for å etterlyse min egen mor.

Før politiet kommer, bestemmer Katrine seg for å gå på badet for å sjekke om maskaraen har rent utover. På badet finner hun moren. Død. Hun har hengt seg.

– Det synet og den lukten kommer jeg aldri til å glemme.

Katrine skriker og rygger bakover. Faren kommer sporenstreks, løper mot moren og løfter henne.

– Han prøvde å redde henne. Men instinktivt forsto jeg at hun allerede var død.

UT PÅ TUR: Mor og datter på vinterferie i Hamlagrø i 1985. Foto: Privat
UT PÅ TUR: Mor og datter på vinterferie i Hamlagrø i 1985. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Monicas mor og bror tok sitt eget liv

Ingen svar

To dager før tragedien satt Katrine og følte takknemlighet over livet sitt. At både hun, og tilsynelatende hennes nærmeste, hadde det bra. «Bare livet kan fortsette sånn», tenkte hun. Så ble livet revet opp ved roten. Alt som var trygt og forutsigbart, hadde morens selvmord ødelagt.

Moren hadde hatt et godt ekteskap, gode venner og sikker økonomi. Familien sjekket med legen hennes at hun ikke hadde fått en dårlig nyhet heller. «Hvorfor», har Katrine spurt seg selv utallige ganger. Den første tiden etter morens død, var Katrine sint og skuffet. Før de fikk gravstein, ville hun ikke besøke graven. Hun var redd hun kom til å kaste det midlertidige trekorset langt pokker i vold.

– Nå er jeg på graven når jeg har behov for det. Hun ville fylt 60 i fjor. Da var jeg der med oransje roser. Oransje er hennes farge.

Såre rykter

Når livet butter, blir Katrine praktisk. Lik moren, ifølge henne selv. Fra første stund bestemte familien seg for at dette skulle være noe de fortalte som det var: Moren tok sitt eget liv. Det var ingen ulykke.

– Vi ville ikke pakke inn sannheten.

Likevel har det vært rykter i ettertid som har vært såre.

– Folk har spurt meg om de utroligste ting fordi «de har hørt noe», sier Katrine.

Tilbud om hjelp gjennom kriseteamet kom under et døgn senere. I noen uker fikk Katrine en telefon i uka om hvordan de hadde det.

– Da skulle jeg svare for hele familien. «Vi klarer oss, vi», sa jeg, men jeg visste at selv om denne dagen var god, kunne neste dag bli jævlig. Jeg trengte mamma, men hun var jo ikke her mer.

FAMILIESAMHOLD: Katrine sammen med barna sine – fra venstre: Jovard, Malin og Katrine. Bildet er tatt julen 2013. Foto: Privat
FAMILIESAMHOLD: Katrine sammen med barna sine – fra venstre: Jovard, Malin og Katrine. Bildet er tatt julen 2013. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Det er et helt år jeg ikke har levd. Ingenting har betydd noe.

Trening som terapi

Trening har alltid vært viktig for Katrine, men da moren døde, sluttet hun tvert. Hun hadde nok med bare å være. Synet av moren på netthinnen ga henne angst og gjorde henne konstant kvalm.

– Jeg spiste lite og var altfor tynn. Etter seks uker begynte jeg så smått å trene igjen. Det gjorde godt. Det ligger mye terapi i å trene. Treningen «tvang» meg til å ta meg sammen og komme meg ut av huset.

I flere måneder etter morens død, sov Katrine med lyset på, og for i det hele tatt å klare å sove måtte hun ta innsovningstabletter. Gradvis klarte hun å trappe ned.

– Lenge hadde jeg tablettene liggende på nattbordet, bare sånn i tilfelle.

Fullsatt kirke

Fire dager etter morens død, dro Katrine til Danmark. Hun tenkte barna ville ha godt av å komme bort.

– Vi kom hjem samme dag som det var begravelse. Vi ankom kaia klokken 9. Begravelsen var klokken 11. Tenk hvis det hadde vært forsinkelser. Hva tenkte jeg på ...

100 salmehefter var bestilt til begravelsen. «Er dere sikre på at det er nok?» ymtet noen frampå. De valgte 200 i stedet. Det ble for lite.

– Kirken var stappfull. Jeg leste et dikt som mamma fikk på morsdagen samme år. Det hang på kontoret hennes.

Et par år før den tragiske hendelsen, hadde Katrine snakket med moren om selvmord. Da sa Evy at hun ikke kunne skjønne at noen kunne velge den utveien.

– Mamma tok et valg, men det er vi som må leve med konsekvensene.

Tidlig skjønte Katrine at tapet av moren var for stort til at hun kunne håndtere alt alene. «Jeg må ha hjelp», tenkte hun.

– Jeg har et langt liv foran meg og vil ha god livskvalitet så lenge jeg lever. Derfor har jeg oppsøkt en psykolog som har hjulpet meg med veien videre – uten mamma.

BARNDOMSMINNE: Katrine og Evy syr grønnlandsperler hjemme på Herland. Katrine er rundt 10–12 år gammel. Foto: All Over Press Norway
BARNDOMSMINNE: Katrine og Evy syr grønnlandsperler hjemme på Herland. Katrine er rundt 10–12 år gammel. Foto: All Over Press Norway Vis mer

LES OGSÅ: Han døde i arbeidsklærne

Sorg tar tid

Siden høsten 2014 har Katrine gått i en sorggruppe i regi av Leve (Landsforeningen for etterlatte etter selvmord). Første gangen tenkte Katrine: «Hva har jeg her å gjøre, mamma døde jo for over fire år siden». De fleste i gruppa hadde nylig mistet noen.

– Nå har jeg skjønt at mine erfaringer kan være en ressurs for andre. Å kunne bety noe for andre, er uvurderlig.

Katrine har etter hvert lært å gi slipp på sinnet og leve med situasjonen.

– En stund var jeg så sint at jeg levde som mamma aldri hadde eksistert. Jeg «glemte» det nydelige mennesket hun var fram til hun døde. Da sinnet ga slipp, lærte jeg meg å akseptere situasjonen. Det er på tide å ta livet tilbake og begynne å leve igjen.

I dag jobber Katrine som assistent på en ungdomsskole og bor sammen med barna Malin (16) og Jovard (7). Fortsatt er savnet etter moren der, men Katrine har akseptert at hun er borte.

– Jeg har erfart at jeg er sterkere enn jeg trodde. Sorg er tidkrevende arbeid. Det er en lang vei å gå, og jeg går fortsatt, men det går framover.

Allers har vært i kontakt med Katrines far og bror, som er innforstått med at hun forteller sin historie.

FIKK ANGST: Etter morens død, utviklet Katrine angst. 
– Jeg slet lenge med å forholde meg til andre mennesker, selv de nærmeste var mer enn nok en periode. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
FIKK ANGST: Etter morens død, utviklet Katrine angst. – Jeg slet lenge med å forholde meg til andre mennesker, selv de nærmeste var mer enn nok en periode. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

 

Støtte til etterlatte

Arbeidet i LEVE er å sikre etterlatte informasjon, omsorg og støtte. Fylkeslagene i LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) har ulike tilbud, men de fleste har et sorgstøttetilbud til etterlatte ved selvmord.

Ta kontakt med fylkeslaget der du bor eller LEVEs sekretariat på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00.

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: