Det var varmt på Sørlandet den siste dagen i juni i år. Ken Lien og en kamerat bestemte seg for å ta en liten tur på byen i finværet. Kens kjæreste, Marthe Fjeldstad Markseth (32) ville være hjemme og slappe av. Hun stakk inn til naboen en tur denne fredagskvelden.

– Avtalen var at Ken skulle overnatte hos kameraten, men utpå ettermiddagen lørdag syntes jeg det var rart han ikke var tilbake, sier Marthe.

– Og da jeg fikk en sms fra kameraten, der han spurte hvordan det gikk med Ken, skjønte jeg at noe måtte ha skjedd.

Den forferdelige uvissheten

Marthe og Ken bor like ved hverandre. Hun er lærer og han er førskolelærer, og de tilbringer det meste av fritiden sammen. Paret går sjelden på byen, kanskje det blir et par guttekvelder og et par jentekvelder i løpet av året. Begge synes det er hyggeligere med private fester eller sammenkomster.

Rett før Mariann (40) mistet mannen sin, ga hun ham et helt spesielt løfte

– Etter det som skjedde natt til 1. juli, kommer det i hvert fall til å bli lenge til jeg tar en tur på byen igjen, sier Ken på telefonen fra Risør.

– Jeg har akkurat sagt fra at jeg ikke kommer på den planlagte jentekvelden ute. Kanskje tør jeg neste sommer, men nå kommer det ikke på tale, legger Marthe til.

Da hun fikk spørsmålet fra kameraten på sms, løp Marthe bort til Kens leilighet. Ingen hjemme. Hun forsto ingenting, men ble redd.

– Jeg løp tilbake og inn til naboen. Det var hun som ringte tilbake til Kens kompis. Selv var jeg så redd at jeg bare gråt og skalv, sier Marthe.

Kameraten trodde Ken bare hadde vært innom legevakten for sjekk etter et fall, og ringte straks til sykehuset. Naboen ga moren til Ken beskjed, hun ringte også Arendal sykehus.

Marthe vet ikke hvor lenge hun måtte vente på tilbakemelding, for både kameraten og svigermor ringte tilbake så fort de hadde fått informasjon om Kens tilstand.

– Det var en forferdelig tøff time, eller hvor lenge det nå var, sier Marthe.

– Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å vente, og uvissheten var nesten ikke til å holde ut.

Da jeg fikk beskjed om at Ken var innlagt, ringte jeg mamma, som kjørte meg til sykehuset.

Så kjæresten i respirator

Marthe fikk komme rett inn til Ken, men da hun så ham, knakk hun sammen på nytt. Der lå kjæresten i respirator med rør i munnen og med slanger både her og der.

For Marthe var det et skremmende syn. Hun ankom sykehuset klokken 15.15, og fikk beskjed om at Ken ikke skulle vekkes før klokken 18.00. Medisinene ble gradvis seponert, slik at Ken skulle komme til seg selv igjen. Oppvåkningen skjedde imidlertid et par timer før beregnet tid.

– Jeg glemmer aldri øyeblikket da du bråvåknet og satte deg opp i senga. Du var rasende og det var tydelig at du ikke skjønte hvorfor du lå i sengen bundet til ledninger, sier Marthe.

– I løpet av ti minutter var du helt våken, og ville vite hva som hadde hendt. Det kunne imidlertid ingen gi deg en fullgod forklaring på.

Ken sier at det stemmer. Han ringte kompisen flere ganger, og de to gikk gjennom hva som hadde skjedd kvelden før. Det har de også gjort utallige ganger etterpå, uten å forstå mer.

Hendelsesforløpet var slik: Etter et par øl hjemme hos kompisen, hadde Ken drukket fire tynne drinker på to utesteder i Risør sentrum. Like før stengetid klokken 0200, kjente han seg smådårlig, reiste seg og gikk mot toalettet. Så ble alt svart.

Nyskilte Eva satset alt på ferieflørten: - Jeg ville leve her og nå

– Jeg har blitt fortalt at jeg stupte i asfalten utenfor utestedet, og at en vekter ringte etter ambulanse. Kameraten min skjønte ikke hvordan jeg kunne ha blitt så full, men det var ingen som tenkte på en annen mulighet enn for mye alkohol, sier Ken.

– Da jeg våknet på sykehuset, og jeg fikk beskjed om at det hadde vært «litt av hvert» i blodet mitt, ble jeg sint. Det viste seg nemlig at jeg hadde fått i meg det livsfarlige stoffet GHB.

– Jeg er ganske sikker på at stoffet må ha blitt puttet ned i min siste drink og jeg tror ikke dopet var ment for meg. Jeg kan ikke tenke meg noen som kan ha hatt glede av å slå meg helt ut. Kameraten min kjøpte to drinker, kanskje trodde noen den ene var til en dame, tenker Ken høyt.

– Vi satte aldri fra oss drinkene uten å se dem, men når man står blant mange feststemte mennesker og prater med et glass i hånden, er vanligvis ikke blikket festet på drinken hele tiden.

Ken er fullt klar over at GHB også er kjent som voldtekstsdopet, nettopp fordi man ikke husker noe etterpå.

Da Marthe kom fra sykehuset lørdag kveld, kontaktet hun et familiemedlem som er politi, for å få råd og veiledning på hva som kunne gjøres. Og da Ken ble utskrevet på søndag, politianmeldte han saken.

– Jeg skjønner at slike saker blir henlagt, fordi det ikke finnes bevis. Det er jo mye for og imot når det gjelder video-overvåking og personvern også. Men kanskje de som jobber på utesteder, og de som går på byen, blir litt mer obs når det kommer frem at flere har blitt dopet i småbyer i Norge, sier Ken.

– Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier tenkt på at det kunne skje meg. Men jeg er tross alt glad det ikke var en jente på 50 kilo som fikk denne dritten. Da er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

Preget av hendelsen

Ken har fått vite at legene valgte å legge ham i koma, koplet til respirator, da de oppdaget GHB i blodet hans. Han hadde slått hodet da han falt, men det var heldigvis ingen indre hodeskader. Han var urolig, og for å forhindre mer skade, var det tryggest for Ken å bli holdt helt i ro og gi ham pustehjelp.

«Skylda dig själv», ropte den svenske turisten og dyttet meg over ende

Ken, som jobber i barnehage, ble sykemeldt i nesten tre uker. Deretter kom ferien. Han forteller om problemer med å stå i store folkemengder, for eksempel i butikken, men at han takler dette bedre nå.

– Jeg ville helst ikke ut i det hele tatt, men Marthe hjalp meg heldigvis, så jeg kom meg ut blant folk. Ellers hadde nok den sperren blitt nesten uoverkommelig, sier Ken ærlig.

– Jeg har også blitt nøye med at alt jeg kjøper skal være forseglet, enten det gjelder i butikk, på kafé eller restaurant.

Ken forteller at han har hatt en guttekveld til i sommer, men at den ble hjemme hos en kompis og uten alkohol. Han kommer aldri mer til å drikke noe han ikke ser blir åpnet. Helst vil han åpne alle korker selv.

– Vi har fått bearbeidet reaksjonene våre, og jeg er aller mest glad for at Ken sitter her og er like hel, sier Marthe.

– Men jeg må innrømme at jeg kjente på det den kvelden Ken dro til en kamerat. Samtidig ønsket jeg at han skulle ta sitt vanlige liv tilbake.

Paret forteller historien for å advare andre.

Etter ferien skal Ken tilbake til jobben som barnehagelærer. Han sier det også blir en prosess.

– Selv om jeg fysisk var ok igjen etter et par uker, har hendelsen satt en støkk i meg. Jeg håper inderlig andre kan slippe å oppleve dette, sier Ken.