KIM FRIELE: Kim Friele har ikke bare vært en foregangskvinne for homofile i Norge. Hjertet hennes banker for alle minoriteter. Hun er bekymret for retningen ting tar. - I Norge møter jøder antisemittismens iskalde gufs. Foto: Astrid Waller
KIM FRIELE: Kim Friele har ikke bare vært en foregangskvinne for homofile i Norge. Hjertet hennes banker for alle minoriteter. Hun er bekymret for retningen ting tar. - I Norge møter jøder antisemittismens iskalde gufs. Foto: Astrid WallerVis mer

Kim Friele

Kim Friele (81) ble kjent som Norges homofjes nummer én

- Man kunne jo ikke finne seg i å bli diagnostisert som mentalt syk og godta at man skulle slutte å være den man var.

9. april 1940: Det er tirsdag morgen, en drøy måned før femårsdagen til Kim Friele, eller Karen-Christine, som hun egentlig heter. Kim sitter på morens fang i en brun lenestol ved vinduet. Store flyvemaskiner suser forbi. De føles tett på for en liten unge. Snart kommer faren inn i stuen og setter fra seg gæveret sitt og en Berganssekk på gulvet. Kim undres over hva geværet gjør i stuen i april. Hun vet at det ennå er lenge til rypejakten. Faren forteller at han regner med å bli mobilisert for å gjøre klar for krig. Kim blir redd for at de må flykte, men moren beroliger henne. 

LES OGSÅ: Arnulf Øverland skrev diktet som ble så viktig for medfangene i den tyske konsentrasjonsleiren

I løpet av et par dager myldrer det av tyske menige og offiserer i gatene på Paradis i Bergen. De voksne Kim kjenner, som vanligvis smiler og vinker når de går forbi, ser alvorlige og redde ut. Hun fylles med en vemmelig følelse. Fra sin trygge plass i hagen utenfor huset betrakter den lille jenta tyskere som ler høylytt når de kommer ut fra bakeren. De er høyrøstede og slåss om de store posene med skillingsboller. Kims mor hadde som ung gått på en katolsk skole i Berlin og hun har snakket så varmt om tyskerne til datteren. Kim får ikke dette til å stemme; at de samme menneskene nå har kommet for å ta dem! Hun spør faren. Han forteller henne blant annet om Josef Terboven, den øverste sivile lederen under okkupasjonen av Norge, som kun har Hitler som overordnet. Kim er ikke gammel nok til å forstå det store bildet, men hun kjenner frykten i hele kroppen. 

– Det at jeg har opplevd krigen, har så klart vært med på å forme meg som menneske.

- Noen episoder sitter fremdeles i ryggmargen, som da lærerne ved skolen vår ble fraktet til en leir i Kirkenes. Lærerne nektet å melde seg inn i den nazistiske organisasjonen, Norsk Lærersamband, og ble hentet av tyskerne. Det gjorde inntrykk å se de store lastebilene passere huset vårt på vei opp til toppen av Paradis. Det var ingen privatpersoner som hadde bil på den tiden, og vi fem ungene som bodde på haugen, sprang etter lastebilene opp til toppen. Vi sto og så på da lærerne ble jaget inn i bilene. Så falt den grønne presenningen ned, og lærerne ble kjørt bort. Jeg glemmer det aldri, sier Kim stille og senker blikket mot kaffekoppen på bordet foran seg.    

LES OGSÅ: Slik gikk det med de beryktede nazi-kvinnene

- Jeg blir helt oppgitt 

En annen hendelse som setter spor i Kim, er Telavåg-aksjonen 30. april 1942: Hun er nesten sju år gammel og øya Telavåg blir jevnet med jorden, som hevn for at to fra Sipo (Sicherheitspolizei) var blitt skutt der. Alle hus blir sprengt og brent, dyrene fraktes bort, og båtene senkes. Det bor 72 menn mellom 16 og 60 år på øya – og samtlige blir sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Kvinnene, barna og de eldre som bor på øya, blir internert i kjelleren på Storetveit skole, skolen Kim går på. (Psst: Lillian (91) lurte nazistene med falske kjærlighetsbrev!)

Når elevene skal på do, må de passere Telavåg-folket. Fiskerkonene og barna, som sitter med store øyne i steintrappen ned til kjelleren, gjør inntrykk på Kim. Elevene ved Storetveit skole og barna fra Telavåg ser på hverandre, men de snakker ikke sammen. Når Kim og vennene leker i skolegården, kommer aldri barna fra Telavåg bort til dem. Kim tror de sitter og tenker på pappaene sine. 

Det er ille at vi holder på med dette ennå, at ikke historien har lært oss å løse uoverensstemmelser uten å bombe og drepe

– Når jeg ser grusomhetene i Syria på TV, blir jeg helt oppgitt. Det er vanskelig å se på denne elendigheten og det smerter å se ansiktsuttrykkene og blikkene til flyktningene. Det er ille at vi holder på med dette ennå, at ikke historien har lært oss å løse uoverensstemmelser uten å bombe og drepe. I Syria er krigen enda mer brutal, helt uten spilleregler. Under andre verdenskrig ble kvinner, barn og eldre i større grad skånet. Men for dem som ble bombet, var det jo like jævlig. De opplevde et lite Syria i seg selv. 

4. oktober 1944: Britene bomber Laksevåg, og Holen skole, og dreper 193 sivile. Bombingen av kommunen forårsaker det største tapet av menneskeliv i Norge under andre verdenskrig. Kim er ni år gammel. Et søskenpar som overlevde bombingen av Holen skole, innlosjeres i nabohuset. (Psst: Dette er damene som kjempet fram kvinners rettigheter!)

– Hjemmet deres i Laksevåg var jevnet med jorden. Den ene søsteren begynte i klassen min. Jenta hadde kavet seg ut av ruinene på Holen skole og jeg husker det askegrå ansiktet og de fortvilte øynene hennes. Den første tiden sa hun nesten ingenting. Jenta ble mer pratsom etter hvert, men vi snakket aldri om det som var skjedd, sier Kim.  

På vei til skolen passerer Kim hver dag en bensinstasjon, der det er et bilverksted i kjelleren. Her jobber det en rekke russiske krigsfanger og Kim forsyner dem stadig vekk med mat. Ikke med brød, for brødet har moren gjemt i gryteskapet, har hun senere fått vite, men med gulrøtter, reddiker og kålrabi fra kjøkkenhagen. Kim løper en stor risiko, der hun kryper ut på sementtaket over verkstedet og slipper posene ned. En som heter Igor, tar imot. En dag Kim befinner seg på taket, ser hun en svart, lav bil med åpent tak komme kjørende. To stramme offiserer stiger ut og går mot bilverkstedet. De skal foreta en ureglementær inspeksjon. Igor skynder seg å løfte Kim ned fra sementtaket og putter henne oppi en kalkbøtte. Fire–fem russere stiller seg foran bøtta og Kim blir ikke oppdaget, der hun ligger i kalksølet og føler at hele bøtta bobler. 

KJÆRLIGHETEN: I 1993 var Kim og Wenche Lowzow blant de første i Norge som inngikk partnerskap – etter at Kim hadde stått på barrikadene for lovendringen. Foto: Aftenposten
KJÆRLIGHETEN: I 1993 var Kim og Wenche Lowzow blant de første i Norge som inngikk partnerskap – etter at Kim hadde stått på barrikadene for lovendringen. Foto: Aftenposten Vis mer

Norges homofjes nummer én

Kims mot ble ikke mindre med årene. Og motet fikk hun nok en gang bruk for da hun som den aller første i Norge sto fram som homofil under sitt eget navn. (Psst: Historien bak regnbueflagget!)

Kim ble kjent som «Norges homofjes nummer én». Hun bidro til at straffeloven ble endret, slik at paragrafen som kriminaliserte homofili ble opphevet i 1972. Hun jobbet også for at homofili skulle strykes som sykdomsdiagnose og mental forstyrrelse, og det skjedde i 1978. Og da Norge i 1981, som det første land i verden, utvidet straffebestemmelsene mot rasisme i straffeloven til også å gjelde homofile, var dette i stor grad takket være Kim. 

LES OGSÅ: Planen var å rive i stykker «Jævla homo» som skjellsord

– Du skilte deg i 1961, etter to års ekteskap, og sto deretter åpent fram som Norges første homofile. Hva kostet det?

– Det kostet meg ingenting. Man kunne jo ikke finne seg i å bli diagnostisert som mentalt syk og godta å bli fortalt at man skulle slutte å være den man var! At det ikke kostet meg noe, er en sannhet med modifikasjoner. Jeg fikk jo mange stygge anklager, formulert i brev og på telefon, men familien og vennene mine støttet meg. 

– Hvordan tok eksmannen din det? 

– Vi skilte lag – og det var det. Det var til det beste for oss begge. Vi var lei oss begge to, men visse ting står ikke til å endre, som identiteten din. Ellers er det jo litt rart at det fortsatt snakkes om at Ole og jeg skilte lag for 50 år siden. Det er vel mer interessant å spørre hvorfor folk gifter og skiller seg fire ganger i disse dager?  

LES OGSÅ: Mor gråt og far ble forbannet. Selv om vi hadde bikket 2000-tallet, var det en kamp å komme ut av skapet

VIKTIGST: Å være tro mot seg selv er den viktigste leksen Kim Friele har lært i løpet av sitt begivenhetsrike liv.  Foto: Astrid Waller
VIKTIGST: Å være tro mot seg selv er den viktigste leksen Kim Friele har lært i løpet av sitt begivenhetsrike liv. Foto: Astrid Waller Vis mer

- Da vi fikk avkriminalisert homofili begynte hetsen 

Foreldrene til Kim stilte seg det samme spørsmålet som hun stilte selv: Hvordan kunne Kim og broren, Bjørn, to barn fra samme familie og med tilnærmet lik oppdragelse og like mye kjærlighet, ende opp med så ulike utgangspunkt som voksne? Kim brukte imidlertid ikke altfor mye tid på å spekulere på dette. 

– Det største og viktigste spørsmålet var for meg hvorfor jeg ikke skulle få lov til å være den jeg var. Med god hjelp fra to gutter jeg tilfeldigvis ble kjent med på danskebåten, kom jeg meg inn i den hemmelige og lukkede homoorganisasjonen Det norske forbundet av 1948. 

Kim representerte organisasjonen allerede fra 1963, og hun ble valgt til leder i 1966. 

– Da vi fikk avkriminalisert homofili i 1972, var det flere som sto åpent fram – og da begynte hetsen. Opinionen ble engstelig for at det var smittsomt. Motstanden som møtte oss herfra, kostet overbærenhet, beherskelse og tålmodighet. Det hele tiden å måtte forklare hvorfor du er som du er, dét er krevende. 

– Når skjønte du at du var homofil?

– I ettertid ser jeg at det var signaler der fra jeg var liten, men vi var jo ikke opplyst om den slags på 40-tallet. Dessuten hadde vi så mye annet å tenke på, som mangel på mat og melk. Men hadde jeg noen lommepenger, gikk de med til å varte opp små jenter. Jeg var både betatt, og, ja, kanskje til og med litt forelsket i jenter som barn. Min mor bekymret seg når jeg klemte og småkysset på jentene, mens min far syntes det var like greit. Han mente det var verre å pelle seg i nesen.

LES OGSÅ: Det er svært få som bare «kommer ut av skapet» en gang

Kjærligheten har alltid en pris

Da Norge i 1993 innførte en lovgivning som regulerte registrert partnerskap for personer av samme kjønn, var Kim og hennes kjæreste gjennom mange år, Wenche Lowzow, et av de første parene som inngikk partnerskap.

Wenche var Norges første åpent homofile stortingsrepresentant. I nesten 40 år levde Kim og Wenche sammen, fram til Wenche døde i september i fjor. 

– Selv om den knugende sorgen er mindre i dag enn for et halvt år siden, tviler jeg på om jeg noen gang vil bli fortrolig med savnet. Hver dag ble jeg møtt med smil, åpne armer, overbærenhet og ikke minst kjærtegn. Det smerter å ikke lenger ha henne å komme hjem til. Wenche lyste opp straks jeg kom, hun var der for bare meg. 

SORG: Kim venner seg aldri til sorgen over å ha mistet sin partner og samboer i 40 år, Wenche Lowzow. – Kjærligheten har alltid en pris. Foto: Astrid Waller
SORG: Kim venner seg aldri til sorgen over å ha mistet sin partner og samboer i 40 år, Wenche Lowzow. – Kjærligheten har alltid en pris. Foto: Astrid Waller Vis mer

Det viktigste livet har lært Kim om kjærlighet, er at den er overveldende. Den har fylt henne med vissheten om å være uerstattelig og umistelig.

– Men kjærligheten har alltid en pris. Det handler om risikoen for å bli sviktet, om å miste sin elskede og om at en av dere må gi slipp på livet først. Å elske et annet menneske er risikofylt, men det er livet også. Når alt kommer til alt, er kjærligheten selve livet. For egen del har jeg elsket, verdsatt og gledet meg over snart 82 levde år. Når det har vært nødvendig, og det har det vært, så har jeg slåss for retten til å leve mitt eget og ikke andres liv, sier Kim.  

På spørsmål om hva hun, som har levd en stund og gjort noen erfaringer, mener er viktig å huske på og minne seg selv om her i livet, svarer Kim: 

– Vi har alle en tendens til å betrakte oss selv i lys av hva andre mener om oss. Selvsagt er det kult å være populær, men jeg tror vi skal vokte oss vel for å gjøre det til en dyd å se på oss selv med andres øyne og sjeldnere med våre egne. Jeg er slik skaperen skapte meg, og er skaperen fornøyd, så er jeg det også! Min oppfordring til alle unge er: Velg å ville deg selv, være deg selv og leve deg selv. 

Det som virkelig er viktig her i livet, ifølge Kim, er at vi bare finnes i ett eneste eksemplar. At du ikke er en blåkopi, men en uerstattelig original. Det eneste Kim er skråsikker på, er at hun, også resten av livsveien, skal gå i følge med seg selv. 

– Derfor er det viktig at jeg faktisk trives med den jeg er tvunget til å gå i følge med.

– Hvis du skulle levd noen av årene dine om igjen, ville du ha gjort noe annerledes?

– Jeg skulle gjerne ha levd alle mine dager en gang til. Da ville jeg ha tatt bedre til meg at gjensidighet og respekt for ulikhetenes likeverd begynner med meg selv. Har jeg rett til et godt liv, finner jeg meg ikke i å bli tråkket på. Da må jeg også respektere andres behov og rettigheter fullt ut.

– Hva drømmer du om? 

– Rundt om i dagens Europa trues og kjeppjages jøder, homofile og flyktninger. I Norge møter jøder antisemittismens iskalde gufs, homofile møter ukvemsord og vold, og asylsøkere møter en mistenkeliggjøring hinsides anstendigheten. Jeg drømmer om at de avskyelige, brune stemmene fra Europa stilner, og at vi børster støv av «Aldri mer 9. april!», løftet som ble gitt da jeg var ti år gammel.

LES OGSÅ: De fleste av oss er med homoseksuelle enn vi tror

redaksjonen@kk.no Styling Mari Haugersveen Denne saken står også i KK nr 13/14, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: