Til info: Denne saken ble først publisert i april 2017, men er hentet frem igjen i forbindelse med Kim Frieles bortgang.

9. april 1940: Det er tirsdag morgen, en drøy måned før femårsdagen til Kim Friele, eller Karen-Christine, som hun egentlig heter. Kim sitter på morens fang i en brun lenestol ved vinduet. Store flyvemaskiner suser forbi. De føles tett på for en liten unge. Snart kommer faren inn i stuen og setter fra seg gæveret sitt og en Berganssekk på gulvet. Kim undres over hva geværet gjør i stuen i april. Hun vet at det ennå er lenge til rypejakten. Faren forteller at han regner med å bli mobilisert for å gjøre klar for krig. Kim blir redd for at de må flykte, men moren beroliger henne.

I løpet av et par dager myldrer det av tyske menige og offiserer i gatene på Paradis i Bergen. De voksne Kim kjenner, som vanligvis smiler og vinker når de går forbi, ser alvorlige og redde ut. Hun fylles med en vemmelig følelse. Fra sin trygge plass i hagen utenfor huset betrakter den lille jenta tyskere som ler høylytt når de kommer ut fra bakeren. De er høyrøstede og slåss om de store posene med skillingsboller. Kims mor hadde som ung gått på en katolsk skole i Berlin og hun har snakket så varmt om tyskerne til datteren. Kim får ikke dette til å stemme; at de samme menneskene nå har kommet for å ta dem! Hun spør faren. Han forteller henne blant annet om Josef Terboven, den øverste sivile lederen under okkupasjonen av Norge, som kun har Hitler som overordnet. Kim er ikke gammel nok til å forstå det store bildet, men hun kjenner frykten i hele kroppen.