- Må vi snakke om ulykken? Det er over tjue år siden, det kjennes så gammelt og kjedelig å snakke om.
Kirsti Svinø (35) sukker litt oppgitt i telefonen.
Vi har sett henne på God morgen Norge på TV2, der hun ble intervjuet som en av svært få kvinner her til lands, som både bruker rullestol og har blitt mamma.
Sett henne på tur med sønnen Rasmus på fire - som må høre på mamma når han er ute sammen med henne, hvis ikke må de snu, og sett ham rydde lekene opp etter seg i studio, slik vi aldri har sett en fireåring gjøre det før.
Kunne hun tenke seg å fortelle mer om mammalivet til KK - og om ulykken som gjorde henne lam? har vi spurt henne på sms.
Helst ikke, svarer hun nå. Ulykken er så lenge siden, og å komme på tv fordi hun har blitt mamma, kjennes litt trist - for henne er det jo bare helt naturlig.
- Jeg savner meldingen «jeg blir litt forsinket»
Kjærelighetsgaven
Men kanskje vi heller kan snakke om den spesialkonstruerte firehjulingen som mannen hennes har bygget til henne, foreslår hun.
- Det var en kjærlighetsgave. Å komme ut i den … Jeg tror ikke jeg hadde vært ute i snøen på femten år. Det var veldig rart. Det ble så tydelig hvor begrenset og innestengt jeg hadde vært før.
Vi tar intervjuet på Zoom, coronastyle. I noen sekunder er toppen av et dunete babyhode det eneste vi ser. Etter litt nærmere skjermjustering viser hodet seg å tilhøre snart et år gamle Mia, som sitter på mammas fang.
Kirsti har hjemmekontor og lunsjpause fra jobben som seniorrådgiver/fagansvarlig for universell utforming i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Nå er det litt mammakos i lunsjpausen før Mattias, som er i pappaperm, overtar.
- Firehjulingen er en ting til oss som familie. Jeg får jo masse glede av det jeg også, skyter Mattias inn.
Det var da de to ble foreldre for første gang til Rasmus for fire år siden, det ble tydelig for Mattias hvor trist det var at samboeren ikke kunne være med dem ut på tur. De hadde flyttet til Nesodden, og var omgitt av vakker natur - men den viktigste personen for både Mattias og Rasmus, kunne ikke være med dem ut på tur.
Den nye friheten
Som flymekaniker og produktutvikler - og åndelig beslektet med Reodor Felgen, oppfinneren fra Flåklypa-filmene, gikk Mattias ned i kjelleren og begynte å skru.
Etter et halvt år med sene kvelder, var den spesialkonstruerte elektriske firehjulingen klar. Snøen lå fortsatt da Kirsti skulle prøve den for aller første gang.
Kirsti ser på Mattias.
- Jeg hadde vel ikke vært ute i skogen på femten år? Det var veldig rart.
Å være ute i naturen i rullestol hadde alltid kjentes usikkert og ustabilt. Det var derfor med en viss skepsis hun satte seg i den nye doningen. Men ganske raskt oppdaget hun at noe var annerledes. I kjærlighetsgaven Mattias hadde bygd til henne, satt hun helt stødig. Og slik, slik åpnet verden seg opp på ny.
For med firehjulingen kunne hun bli med på tur ut i skogen. Hun kunne krysse bekker. De kunne dra på fjellet og til stranda.
- Det er alle disse plassene som har vært så utenkelig å komme seg til, eller som har krevd så mye planlegging ...
- Skuldrene er ikke laget for den belastningen det er å bruke rullestol. Det er fysisk krevende. Med firehjulingen kunne jeg komme dit jeg ville uten å tenke på at det var anstrengende.
Det lyser av ansiktet når hun fortsetter med å fortelle.
- Ser jeg en blåbærtue kan jeg bare dra bort til den. Det er den friheten. Som barn løper du rundt … den følelsen av at hvis du vil undersøke noe, så kan du bare gjøre det uten at det blir et slit … det er så deilig.
Ble lam som 13-åring
Ok da, noen ord om ulykken. Sist gang hun løp rundt var hun tretten, hadde akkurat blitt tenåring den vinteren der så mye gikk så galt. Kirsti skulle kjøre med moren og faren sin over fjellet. Men bilen skled på den glatte veien, braste inn i et gjerde.
Når Kirsti tenker tilbake på ulykken, tenker hun at om den hadde skjedd i dag, ville hun ha tatt den mer på alvor enn hun gjorde den gangen. For da det skjedde, var det så mye som skjedde på en gang, at det å bli lam, bare var én av dem.
I bilulykken mistet Kirsti faren sin. Hun og moren overlevde, men valgte å flytte fra Vestlandet til Østfold etter ulykken. Bort fra venner og kjente. Det gjorde noe med perspektivet. Måten å se livet på. At døden er en del av det. Og at det å bruke rullestol kun var en ny tilstand, et nytt utgangspunkt. Det tyngste etter ulykken, var livet uten faren.
Selvsagt var det slitsomt å skulle fortsette livet som lam - i et samfunn der alt tar utgangspunkt i at du er et gående menneske. Verst var det likevel med alle fordommene hun opplevde å bli møtt med.
- Folk har ganske lave forventninger til deg når de ser du er funksjonshemmet. Både til ferdigheter, til det kognitive og til livskvalitet - ja, det meste.
- Jeg opplever ukentlig at folk tror jeg har kognitiv svikt eller ikke kan ta vare på meg selv eller barna.
-Hva gjør det med deg?
- Jeg tror man ruster seg litt før man drar til nye plasser. Man må ta på seg skylapper og stenge ting ute.
- Jeg hadde også fordommer mot rullestolbrukere før jeg ble lam
Det kan skje når hun henter i barnehagen - en ny assistent kan tilby seg å hente Rasmus og kle på ham for henne. Eller som da hun skulle fylle bensin, og en av de ansatte kom ut til henne og sa hun måtte ringe på forhånd neste gang, så kunne de hjelpe henne.
- Det er jo så godt ment, men inne i meg tenkte jeg bare «ok, da får jeg dra på en annen bensinstasjon neste gang». For jeg orker ikke å forklare, eller stadig overbevise om at jeg faktisk kan … det er lettere for meg å fylle selv.
Når hun forteller, er det ikke uten en viss resignasjon, ansiktet har et alvorlig drag over seg.
- Jeg vet ikke hva man skal gjøre med det. Det er jo så hyggelig at det finnes folk som vil hjelpe. Jeg bare håper vi kommer til en plass der vi får en litt åpnere og mindre fordomsfull holdning ovenfor de med nedsatt funksjonsevne.
Hun fortsetter.
- Jeg vil ikke framstå som en som ikke vil ha hjelp, eller at folk ikke skal spørre. Det er mer den underliggende antagelsen om at man ikke kan bidra i samfunnet, og ikke kan eller bør delta på lik linje med alle andre.
Et lite smil kommer til syne, for javisst har hun møtt seg selv i døra.
- Jeg hadde også fordommer mot rullestolbrukere før jeg ble lam, men det kan jo skje hvem som helst. Jeg tenkte at nå blir jeg en belastning for de rundt meg. Nå blir alt vanskeligere. Og det blir det jo. Men det blir ikke umulig.
Maria har adenomyose: - Jeg sank sammen midt i byen
Kunne hun få barn?
Da Kirsti møtte Mattias for tolv år siden, visste hun at det var mannen i hennes liv.
Å bli mamma var noe hun alltid hadde ønsket seg - men rundt seg så hun ingen rullende mødre. Var det i det hele tatt mulig?
Etter ulykken gjennomgikk hun mange operasjoner i magen, og var redd for at et eventuelt keisersnitt ville påvirke helsen negativt.
Men på leir for ryggmargskadde i Sverige, møtte hun noen kvinner som også var blitt lamme som hun selv - og som kunne fortelle at lammelsene ikke var et hinder for å kunne føde vaginalt.
- Da ble jeg sikker på at det kom til å gå bra, for jeg har god fysisk helse. Jeg prøvde å ikke henge meg opp i alt som kunne gå galt, og andres eventuelle negative erfaringer - også gikk det veldig fint, smiler hun.
Da Rasmus kom til verden i 2016, var Kirsti først og fremst en mamma overveldet av den grenseløse kjærligheten.
- Da jeg hadde sovet ut etter fødselen, var det som å få et flygel av følelser rett i hodet. Jeg klarte ikke å sove på flere dager og kunne begynne å gråte bare jeg så på han. Han er så god!
Utfordringene som har vært, har hun og Mattias sammen funnet løsninger på. Spesielt viktig har det vært å lære Rasmus å holde seg til Kirsti når de går på trafikkerte veier. Konsekvensene kan bli så store om han løper av gårde og hun ikke får tak i han.
Med firehjulingen i livet, er Rasmus vant med at mamma stort sett kommer seg dit hun vil. Og Rasmus - han er det barnet Kirsti vet om, som kan navnet på flest blomster og hvilke bær som er spiselige og ikke.
I sin krets, er de den familien som er aller mest på tur. Da Mia kom for et år siden, var det Kirsti som tok med barselgruppa i skogen.
Kommer seg ut
For Mattias kan arbeidet med de spesialkonstruerte firehjulingene bli et livsverk. For da han så hva det gjorde for Kirsti, og for dem som familie, var det ingen vei tilbake.
- Når jeg så hvor stor glede det ga, bestemte jeg meg for at det her må vi bare få ut til flere.
Han har sagt opp jobben som produktutvikler. Når han nå snart er ferdig med pappapermen, går han i gang med det han håper kan bli masseproduksjon av firehjulingene på en fabrikk på Vestlandet - Exoquad, kalles den, og har fått støtte fra Innovasjon Norge.
Med seg som partner i selskapet, har han fembarnsfaren Sigurd i Ålesund, som også er avhengig av rullestol.
Mattias har allerede bygget en firehjuling til ham, som nå kan følge opp barnas aktiviteter på en helt annen måte.
Han har også rukket å lage en til en kar som likte å gå på jakt før han ble avhengig av rullestol - som nå har vært på jakt igjen.
- Dette er ikke noe han blir rik på, han gjør det fordi det er viktig, sier Kirsti - en levende reklameplakat for den elektriske doningen.
- Alt er blitt så ekstremt mye lettere etter at Mattias bygde firehjulingen. Jeg skulle ønske alle fikk muligheten. Da hadde alle fått komme ut i skogen. Det gir så mye livsglede å være ute på tur.
- Hvordan kan man takke for noe sånt?
Kirsti ser spørrende ut. Lunsjpausen er snart over, Mattias har overtatt Mia, og vi har stilt enda et av disse spørsmålene som ikke helt treffer.
Selvsagt har hun takket ham. Men det er ikke det handler om, mener hun. Hun som er teoretikeren av dem, gjør alt hun kan for å hjelpe praktikeren. Slik de alltid gjort det, helt siden de møttes, og hun forstod at han var mannen i hennes liv.
- Vi gjør bare det beste vi kan for hverandre begge to.
Ble lam etter ulykke: - Jeg bebreider henne ikke for at hun gjorde det slutt
