Dark Horse er en annerledes komponert film, skutt i sort/hvitt. Filmen er delt inn i flere kapitler som har sine respektive hovedrolleinnehavere - til slutt sitter man igjen med en ganske helhetlig kjærlighetshistorie, som er alt annet enn ordinær.
Første bekjentskap er grafittikunstneren Daniel. Hans forsøk på å forklare en offentlig saksbehandler at nei, han har ikke tjent mer enn 40 kroner de siste fire årene, er fornøyelig. Daniel nærer en dyp skepsis til å oppgi sine private data til det offentlige - til det er kreditorene for mange, hadde noen oppdaget ham, ville køen av pengeinnkrevere blitt endeløs.
Av andre snurrige personer i galleriet kan nevnes Daniels beste venn, Morfar. Morfar er forelsket i søte Franc, som jobber hos bakeren og erklærer sin kjærlighet til Morfar en gang hun er på en skikkelig fleinsoppsnurr. Francs utsvevende mor, en frustrert dommer og en kjip huseier er blant de andre Dagur Kári introduserer oss for.
Dark Horse skiller seg veldig fra det meste annet du kan se på kino i disse dager. Selve temaet - hvordan snuble gjennom livet uten å gå skikkelig på snørra hvis du på en eller annen måte faller litt utenfor normen - har vi sett flere ganger før, men Dagur Káris fortellerstil er modig og inspirerende. Filmen beveger seg langsomt mellom mange episoder av - tja, ingenting. Filmen er vakker og slepende, og lyssettingen gir tidvis gåsehud. Vi overraskes stadig av at forventningene til fortellingen brytes. Musikken er vakker og stemningsskapende, og det føles litt herlig gammeldags med de sort/hvite bildene.
En lun, hjertevarm komedie som anbefales til alle med sansen for det som er slentrende annerledes.
Alt om film finner du her.
