KIRA SKOV: – Alt det jeg har vært igjennom – og har klart – har gitt meg en annen form for empati og innsikt i mennesker. Det får kanskje Morgan enda tidligere i sitt liv, sier Kira. FOTO: Sif Meincke
KIRA SKOV: – Alt det jeg har vært igjennom – og har klart – har gitt meg en annen form for empati og innsikt i mennesker. Det får kanskje Morgan enda tidligere i sitt liv, sier Kira. FOTO: Sif Meincke
Kira Skov:

- Kjærligheten lever videre

I fjor døde Kira Skovs mann Nicolai plutselig, bare 39 år gammel. Igjen satt hun og deres fire år gamle sønn.

Kira sitter på kjøkkenet og beskriver sin egen reaksjon på en slik måte at man fysisk kan merke hva som skjer i et menneske som har fått et ekstremt sjokk. Den 20. februar 2017 griper hun tak i bordkanten, holder fast i stolbein, slingrer rundt i huset, har mistet orienteringsevnen, forstår ikke helt hva som er skjedd. Ambulansen har kjørt. Hennes mann, Nicolai Munch-Hansen, ligger i den. Han kommer ikke tilbake.

Kira fortalte selv rett etterpå til offentligheten at Nicolais død sannsynligvis skyldtes «en utilsiktet fatal kombinasjon av euforiserende stoffer og alkohol». Det er over et år siden nå, og Kira har laget albumet «The Echo of You» med undertittelen «Songs for Nicolai».

- Hvordan har du det?

– Det går litt opp og ned. Det er klart det er vanskelig … Det er det. Det er en lang vandring å skulle gå igjennom noe slikt som jeg er kastet ut i. Nå har jeg laget en plate, det har vært en stor ting, kanskje en måte å bearbeide det som er skjedd på og en slags prøve for meg selv på hvor mye jeg maktet midt i det vanskelige. Jeg har alltid vært et menneske som handlet. Hvis det var en vanskelig situasjon, fikset jeg det på en eller annen måte. Så oppdager du at slik fungerer det ikke når din nærmeste dør. Du er fullstendig maktesløs. Det er i seg selv en kjempeutfordring.

– Man kan gjøre noen ting for liksom å klare situasjonen og gjennomleve den mest traumatiske tiden, men man kan ikke fikse det, og det er det vanskelige. Dette kommer jeg aldri til å kunne fikse, og det har tatt meg litt tid å forstå det. Når noen plutselig dør, er det i seg selv et traume utover det sjokket som selve døden er. Det er også noe ekstremt i å miste sin mann når han er 39 år.

LES OGSÅ: Camilla Rosenlund mistet kjæresten i selvmord. Musikken hjalp henne å bearbeide sorgen

MISTET MANNEN: Det er bare litt over et år siden at Kira Skov ble enke i en alder av 40 år. Nå ønsker hun ikke at dette tapet skal definere henne til evig tid. – Jeg er fortsatt alt mulig annet også, sier hun. FOTO: Sif Meincke
MISTET MANNEN: Det er bare litt over et år siden at Kira Skov ble enke i en alder av 40 år. Nå ønsker hun ikke at dette tapet skal definere henne til evig tid. – Jeg er fortsatt alt mulig annet også, sier hun. FOTO: Sif Meincke Vis mer

- Du blir fullstendig oppslukt av redsel

Glade bilder på kjøleskapet. Fra «før». Den gang det var «far, mor og barn»: Nicolai, Kira, deres sønn Morgan og på 50–50-basis: Nicolais datter Nora fra et tidligere forhold. Den gang det passet å ha to forskjellige etternavn, som fortsatt står på postkassen.

– Da Nicolai døde, var jeg selvfølgelig først i sjokk. Du blir fullstendig oppslukt av redsel. Jeg husker det som om jeg veltet rundt. Altså, jeg klarte på en måte ikke å stå oppreist. Det var som om jeg prøvde å rekke ut etter Nicolai. Jeg ville prøve å gripe ham tilbake. Hvis jeg bare på en eller annen måte kunne gripe tak i noe av ham. Det kom til meg som en fysisk ting. Jeg prøvde å holde fast i noe, stolbein, bord …

Hun smiler sørgmodig ved tanken, og sier.

– Jeg kunne ikke forstå det. Jeg forsto heller ikke det jeg fikk vite i situasjonen. Jeg hadde det sånn: Men nå har de tatt ham med på sykehuset, da må de jo … da må de liksom kunne … At han var død, klarte jeg ikke å ta inn med en gang. De første døgnene sov jeg ikke. Og så ristet jeg. Så samlet det seg en hær av mennesker rundt meg. Mine søstre, mine nærmeste, min mor selvfølgelig, og mine nære venner. Det betød alt. Det ga meg en følelse av at jeg ble grepet tak imens jeg var i fritt fall. Det var liksom en masse hender som tok imot meg, mens jeg følte at jeg bare fortsatte og fortsatte å falle.

Midt i det hele sto Morgan, som da var fire og et halvt år.

– Det gikk 16 timer før jeg fikk mannet meg opp til å fortelle Morgan det. Det var viktig at jeg fikk fortalt ham det klart og tydelig. Jeg sa at jeg hadde noe svært vanskelig å fortelle ham, og at jeg var lei for det, men at far ikke ville komme hjem igjen, og at fars kropp var død. Men at han var blitt en engel. Selv om jeg ikke vet hva det betyr. Jeg har aldri vært religiøs. Men jeg sa at han på en måte fortsatt var omkring oss. Og han var inne i Morgan, for vi hadde jo laget ham. Og han var inne i oss og inne i vårt hjem. Så … Puh, det er fortsatt vanskelig å snakke om, men det var viktig at jeg ikke pakket det inn.

LES OGSÅ: Hildegun mistet ektemannen 15 måneder etter han fikk ALS-diagnosen: - Det er en dødsdom

Opplever en stor kjærlighet i forbindelse med et slikt tap

«Si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre.» Det er jo det vi sier i den slags situasjoner, ikke sant? Folk rundt Kira spurte ikke. De flyttet bare inn i livet hennes. På skift i flere måneder.

– Søstrene mine hadde laget et skjema, slik at jeg aldri var alene. Det var noen som hjalp, noen som handlet inn, noen som lagde mat. Jeg oppdaget ikke helt hvordan ting skjedde, det skjedde bare. Det er noe vakkert over det, det er også en stor kjærlighet man opplever i forbindelse med et slikt tap. Det har jeg opplevd før i livskriser. At selv om man befinner seg i noe grusomt, kan man også være heldig å motta masse kjærlighet og føle en stor takknemlighet for det man tross alt har.

- Jeg tror også det var avgjørende for Morgan at det var noen som passet på meg, så måtte ikke han gjøre det. Det var et system i det. Hvis barn ser at foreldrene deres krakelerer, vil de helt intuitivt passe på dem. Men fordi det var noen som var der for meg, kunne jeg være der for ham. Så kunne jeg på et vis få det til å fungere.

Morgan er blitt fem og et halvt år. For ham er det lenge siden. Mytene tar over.

– Han har begynt å dikte litt ut fra sine egne minner. Faren hans er i ferd med å bli en legende. «Faren min var så sterk. Han var mye sterkere enn deg, mamma. Han kunne bære oss alle sammen. Han kunne nok ikke bære ti, men han kunne fint bære både meg, deg og Nora. Samtidig!» Det er fint. Og så vil han høre sin fars plate «Det flimrende lys over Brabrand Sø» hver dag for tiden.

– Hvordan er akkurat det for deg?

– Det har vært litt tøft. Men nå har jeg vent meg til det. Nicolai er utrolig nærværende når jeg hører det, for han synger på platen, hans stemme er der, og jeg har hørt den musikken fra den spede starten og har vært med på å spille den inn. Så jeg tror det er godt for oss nå som jeg har vent meg til det. Og det er ikke vanskelig for Morgan å høre det. Han synes at det er fint, og han er stolt av det faren lagde. Jeg tror det er en måte for Morgan å huske faren sin på. Han kan også huske stemmen hans når han hører ham synge.

LES OGSÅ: Ragnhild har nettopp blitt mamma for tredje gang, så får hun sjokkbeskjeden: Mannen din er død

– Noen av sangene har vært en slags samtale med Nicolai

Kiras nye album «The Echo of You» har, som tittelen antyder, sorgen som omdreiningspunkt. Hun kaller selv arbeidet med albumet som å «være sammen med sorgen».

– Noen av sangene har vært en slags samtale med Nicolai. Altså en forestilling om at vi kommuniserte, at han nå var i en annen sfære på en måte, men at vi begge hadde behov for å si noe til hverandre.

– Hva skjer med kjærligheten når den man elsker, er borte?

– Den er jo der stadig vekk. Det er det som er så vanskelig, for den lever videre. Men jeg kan ikke på samme måte rette den mot min elskede. Og det er vanskelig – å elske en som ikke er der. Jeg har mye jeg vil gi, og ikke minst ha. Men kjærligheten eksisterer fortsatt. Jeg har behov for å være i den og fortsette å gjøre ting som verner om vår kjærlighet og som jeg gjør av kjærlighet til Nicolai. Det er også en måte å skape ritualer på. Jeg passer på igjen og igjen å møte de menneskene som også elsket Nicolai. Det er kjempeviktig for meg, så kan vi minnes ham. Det betyr også mye for Morgan.

VONDT AT SØNNEN SKAL VOKSE OPP UTEN EN FAR: – Du vil så gjerne skåne dine barn for alt det vonde i verden og livet. Jeg ønsket jo ikke at han skulle miste sin far, at han skal vokse opp uten en far, sier Kira om sønnen Morgan. FOTO: Sif Meincke
VONDT AT SØNNEN SKAL VOKSE OPP UTEN EN FAR: – Du vil så gjerne skåne dine barn for alt det vonde i verden og livet. Jeg ønsket jo ikke at han skulle miste sin far, at han skal vokse opp uten en far, sier Kira om sønnen Morgan. FOTO: Sif Meincke Vis mer

- Jeg er sint på ham noen ganger

– Har du vært sint på Nicolai?

– Øh, tenker du på den måten han døde på? Ja. Jeg tror det er andre som har vært mer sinte på ham enn det jeg har. Jeg er sint på ham noen ganger. Det er ikke det som opptar mest plass. Jeg kan ikke bruke sinnet til noe, men det kan av og til komme over meg. Når jeg synes ting er uoverskuelige, og jeg føler meg forlatt og alene tilbake. Og så kommer alt det praktiske, og det er ikke som å være skilsmisseforelder, for du er plutselig bare alene med de daglige rutiner med et barn og med økonomien. Plutselig er det kun én inntekt i husholdningen. Det er tøft når man også har sorg. Alle tingene som du er nødt til, for eksempel å fortsette å jobbe. Som i fjor da jeg dro på turné. Folk har vært sånn: «Nei, så flott at du drar ut for å spille!» Og ja, det er slik jeg er, for jeg må ha noe å gjøre, og det har vært godt å komme ut og spille. Men det er også en virkelighet i det. Jeg kan ikke bare melde meg ut og si: «Det klarer jeg ikke.»

– Og noen morgener når du står der med et barn, som akkurat som andre barn av og til ikke har lyst til å gå i barnehagen, og det hele sklir ut, og du har mye du skal rekke, så kan jeg lett bli overmannet av en sånn: «fuck deg, hvorfor i h… har du etterlatt meg med alt dette alene?» Men energien, min måte å leve videre på, i den ligger min kjærlighet til Nicolai fortsatt. Jeg er generelt ikke et menneske som bærer nag. Kanskje er det en overlevelsesmekanisme. En positiv en. For det gjør at jeg kan fortsette å være åpen og ta livet inn.

– Var du overrasket over at det var på denne måten han skulle dø?

– Ja, i høyeste grad. Det hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg. Uten at jeg makter å gå for mye inn i omstendighetene, så fikk han en form for psykose der han ikke var helt seg selv.

– Før det skjedde?

– Ja, det var voldsomt. Så det var et kjempesjokk. Han var 39 år og vital, og den råeste musiker og en fantastisk komponist, og han var mannen min og en masse menneskers venn og far til to barn. Han var ikke der at man liksom tenkte at dette lå i kortene.

Underveis har Kira lært at vi sørger ulikt.

– Jeg snakket med min stedatter Nora om det en dag. Da steinen helt konkret kom på graven, ble jeg trist, og hun fikk dårlig samvittighet over at hun ikke ble det. Når du er den sørgende, er manges øyne rettet mot deg. Sørger du på riktig måte? Det har jeg også snakket mye med Nicolais mor om. Hun møtte noen skolevenninner fra barneskolen ikke så lenge etter hans død og endte i hysterisk krampelatter over et eller annet. Da hun kom hjem, skammet hun seg. «Guuud, nei», tenker de sikkert: «Hennes sønn er nettopp død, og så kan hun sitte og le.» Men vi ble enige om at man bare skal ta imot den glede man kan få, og ta imot at man kan romme den gleden, for det er nok av de dagene der man er slått sønder og sammen. Det er viktig å kjenne de nyansene i sitt følelsesregister og gå inn og ut av sorgen og ta imot de gode dagene. Det har jeg tenkt mye over.

Nicolais død er den verste, men ikke den eneste krisen i Kiras liv.

– Jeg fikk kreft i 2009. Og opplevelsen av å bli alvorlig syk og gå igjennom et behandlingsløp fikk meg til å ta mange ting opp til vurdering. Så det var en livskrise.

LES OGSÅ: - Jeg har gått i sorggruppe. Alle satt med sorg, lengsel og kjærlighet, men jeg følte en lettelse

Sannsynlig at det vil komme en annen kjærlighet inn i mitt liv

Et år er gått. Et nytt skal gjennomleves. Med en sorg i forandring.

– Nå har jeg laget den nye platen, og det er faktisk ufattelig vanskelig å være ferdig med mitt sorgprosjekt, for albumet har vært noe jeg har kunnet gjøre midt oppi det hele. Og det følger en tomhet med det å være ferdig. Og så føler jeg også på at jeg har gått litt inn i en mer forsteinet fase: Ok, nå skal jeg ikke lenger overleve en tragedie, nå er det min virkelighet, jeg skal leve med det hver dag. Det kommer en ensomhet når du er alene med barnet ditt. Det er tøft, det er det.

– Hva tenker du om en ny mann?

– Hvis jeg skal være ærlig: Jeg er 41 år, og tror at jeg kommer til å bli gammel, så det er nok sannsynlig at det vil komme en annen kjærlighet inn i mitt liv. Men jeg tror også at jeg alltid vil være gift med Nicolai. Uansett hva. Og hvis jeg skulle finne en ny mann, så måtte han romme det. For slik vil det være. Så det er vanskelig, også når det gjelder hvem man liksom skal bringe inn i livet sitt når man har et barn.

– Som ikke har en far?

– Ja, det føles som et ansvar. Vi snakker om forventninger. Om dødsfall og tiden som går og om omgivelser som regner med at du er kommet deg videre.

– Det er noe jeg har festet meg ved. Når folk sier: «Håper du kommer deg videre.» Jeg vil da for pokker ikke videre! Det føles som om man devaluerer den kjærligheten man har hatt. Så nei, sorgen må man bære med seg. Jeg er ikke den samme som før, og det skal jeg heller ikke være. Vi forestiller oss at man kommer over sorgen, og at følelsene så er borte. Slik er det ikke.

– Hva med Gud og tro? Du begynte ikke å lete der?

– Jeg har aldri beskjeftiget meg med tro, men da Nicolai døde, begynte det å komme noen mer eksistensielle tanker: Hva skjer etterpå? Skal vi ses igjen? Er du fortsatt der i en eller annen form? Jeg begynte å lese alt mulig. «Den tibetanske dødebog», for eksempel. Og så har jeg snakket med en prest et par ganger. Jeg hadde lest et svært klokt og filosofisk intervju med ham, der han refererte til alle mulige – Karen Blixen og Freud … Han hadde mange ekstra dimensjoner, og jeg kjente at det ikke var nok å sitte og prate med en psykolog om mine følelser. Jeg hadde behov for å snakke med noen som søkte innenfor noen andre dimensjoner enn bare vårt eget indre følelsesliv.

- Det betyr ikke at jeg er kommet fram til at det er noe jeg tror helt på. Men jeg vil heller ikke si at jeg ikke tror på noe. Jeg føler faktisk at det ligger et håp i alt vi ikke forstår og det vi ikke vet noe om. Jeg tror ikke sannheten er tilgjengelig for noen av oss – heller ikke prester og vitenskapsmenn. Det ligger det også et håp i: alt det vi ikke vet. Når jeg tenker på den måten, så åpner min verden seg opp og blir større. Så finner jeg en form for fred. Uten at det overhodet som sådan er noe svar. Men det er håp.

LES OGSÅ: På ett år mistet Therese moren, søsteren, farfaren og onkelen

Til forsiden