Spiseforstyrrelser:

Kjærsti var døden nær av anoreksi - redningen ble triatlon

- Døden var bare et skritt unna. De indre organer holdt krigsråd, og jeg skjønte: Jeg ville også leve.

NULL KUNNSKAP: - Da jeg ble innlagt, var det ingen som skjønte seg på sykdommen jeg led av. Jeg ble sendt hjem, sier Kjærsti T. Floden. FOTO: May Hege Paulsen
NULL KUNNSKAP: - Da jeg ble innlagt, var det ingen som skjønte seg på sykdommen jeg led av. Jeg ble sendt hjem, sier Kjærsti T. Floden. FOTO: May Hege Paulsen Vis mer
Publisert

Høsten 2021 ble det satt fokus på spiseforstyrrelser i idretten i flere riksmedier.

For mange kvinnelige langrennsutøvere, hadde byggingen av Norge som en skinasjon på begynnelsen av 1980-tallet, kommet med en høy pris.

På Debatten på NRK fortalte skilegenden Hilde Gjermundshaug Pedersen med dirrende stemme, om hva fokuset på vekt hadde ødelagt for henne.

Foran tv-skjermen hjemme i Ljørdalen i Trysil, satt Kjærsti Tullemor Floden med hodet fullt av vonde minner.

Syltynne idealer

Dagen etter sendte hun en lang mail til KK - med en utrolig historie om å utvikle anoreksi i en tid da de færreste hadde hørt om sykdommen. Om å gå fra det hun beskriver som dødens forgård, til å bli første kvinne i Europa til å gjennomføre de aller tøffeste triatlonkonkurransene, «Dobbel Ironman».

I telefonen høres en forsiktig stemme med latter i.

- Jeg bryter kanskje litt på svensk, jeg bor langt inne i skogen, rett ved svenskegrensa.

- Hvorfor vil du fortelle om dette nå?

- Det er viktig. Jeg følte at jeg ikke var alene om det. Damene som har stått fram, er alle yngre enn meg. Jeg gikk motsatt vei. For mange var idretten en utløsende faktor for spiseforstyrrelsen - men for meg ble det redningen.

Kjærsti gjør en mental tidsreise og et dybdedykk til våren 1970.

Jeg gikk siste året på gymnaset. Var ambisiøs, skoleflink og målrettet. Ønsket å studere juss. Var vel ikke klassens sosiale midtpunkt, men jeg trivdes. Var svært måteholden med alkohol, husker jeg. Men: Den eneste «feilen» var noen ekstra-kilo som var kommet rundt hoftene. Valpefett. Hormonelt. Overgang barn kvinne. Men fortsatt helt innenfor normal BMI.

I ettertid har Kjærsti tenkt på det tragikomiske ved at det aldri var alkohol eller narkotika, som nådde innlandet på 1970-tallet, de voksne advarte mot - det var vekta.

- Mamma var snill, men hun var veldig opptatt av vekt. Idealet for henne, var høye, slanke kvinner. Jeg følte jeg skuffet henne veldig.

Kjærsti utviklet spiseforstyrrelser i en tid de færreste hadde hørt om det. Men med samme jernvilje som hun sluttet å spise med, klarte hun også å komme tilbake. FOTO: Privat
Kjærsti utviklet spiseforstyrrelser i en tid de færreste hadde hørt om det. Men med samme jernvilje som hun sluttet å spise med, klarte hun også å komme tilbake. FOTO: Privat Vis mer

- En makt som fjernstyrte meg

Også andre begynte å komme med kommentarer. «Nå synes jeg du begynner å legge på deg.»

- Jeg følte jeg var en feilvare, og at jeg ikke innfridde forventningene folk hadde til meg. Jeg følte at jeg sviktet. Jeg var en nærtagende personlighet. Det å bli kritisert, satte djupere spor i meg enn i andre. Det verste var at kroppen min ble kritisert. At de skulle gå løs på den. Det var uskyldige kommentarer, men hos meg satte de seg fast.

I motebildet på denne tiden, var den radmagre modellen Twiggy det store forbildet. Samtidig kom også miniskjørtet til Norge. I ukebladene florerte det av slankekurer. Ananas, klibrød, grapefrukt, egg og epler. Ingen ting skulle være uprøvd.

Slik klarte hun å gå ned noen kilo, sammen med hardt arbeid på gården hun vokste opp på.

- Etter å ha gått ned noen kilo kunne jeg endelig sette på meg miniskjørt uten å få noen kommentarer. Nå følte jeg meg slank, og kunne gå i de klærne jeg ville. Jeg hadde vist at jeg klarte det.

Sannheten var at Kjærsti på dette tidspunktet var på grensen til undervektig.

- Hadde jeg sluttet der og da, hadde ulykken vært unngått. Men da ble jeg besatt. Selvbildet mitt ble helt forkvakla. Det var noe i meg som tok overhånd. Som om en makt tok over og begynte å fjernstyre meg. Jeg mistet kontrollen fullstendig.

Kjærsti på det tynneste. Hun hadde lag på lag med klær på seg for å skjule kroppen. FOTO: Privat
Kjærsti på det tynneste. Hun hadde lag på lag med klær på seg for å skjule kroppen. FOTO: Privat Vis mer

Jernvilje og angst

Helt siden hun var liten, hadde hun utvist en sjeldent sterk vilje. Foreldrene drev en planteskole - ofte insisterte Kjærsti på å få være med i arbeidet der.

- Jeg var helt ekstrem. Jeg måtte bli ferdig med det som skulle gjøres, koste hva det koste ville. Jeg følte at jeg måtte gjøre noe for å få aksept. Det ga en god følelse i meg også.

Det var med denne seige viljen hun fortsatte den beinharde kampen med seg selv og vekta.

Sommeren 1970 var hun ferdig på gymnaset med gode karakterer. Hele verden lå foran henne - samtidig som at anoreksien nå raskt utviklet seg.

- Jeg slet med dyp angst som fylte hele meg. Kroppen ble en fiende, som jeg måtte bekjempe. Jeg måtte ha kontroll! Overtak! Styre kroppsfunksjonene!

Vekta gikk nedover og nedover. Menstruasjonen forsvant.

- Ikke noe problem for meg. Jeg følte meg bare «renere». Håret falt av i store dotter. Mye av kroppen ble dekket av dunaktig hår. Melkehvit hud, plomber som løsnet.

- Jeg neglisjerte alle signalene. Kroppen var uren. Jeg fikk panikk over hver lille agurkbit jeg puttet i munnen. Den skulle vekk. Forbrennes. Alt skulle vekk.

Etterhvert begynte Kjærsti å føle at væske også var urent. Dagskvoten lå på en halv liter daglig, kaffe og vann. Den eneste vennen ble badevekta.

- Vekten var venn og uvenn. Jeg følte fortvilelse hvis jeg hadde gått opp noen gram.

La under dynene og frøs

Familien var fortvilet. Lege og psykolog ble kontaktet, men svaret var kort og greit: Har ikke jenta vett på å spise med dagens kjøttgryter, får hun bare sulte.

Hun drømte om å studere juss og bli advokat. Men med i forfatningen hun var i, turde ikke foreldrene sende henne til en hybel i hovedstaden. Det var Kjærsti som foreslo lærerskolen i Elverum, noen mil unna.

- Jeg måtte bli til noe. Jeg var eldst og følte det var knyttet store forhåpninger til meg.

Det var mens hun fullførte den toårige utdannelsen her, hun ble på sitt aller sykeste. Hun kastet aldri opp - hadde ikke hørt om den måten å kvitte seg med mat på, men brukte avføringstabletter istedenfor.

På skolen fløt hun på gode evner. Når hun dro hjem til familien i helgene, sminket hun seg så pent hun kunne, hadde på seg flere lag med klær, gikk med lue inne for å skjule hårtapet. Hun la servietter over maten, lurte den ned til hunden, og puttet bomull i kinnene for å se rundere ut. Men den radmagre kroppen, var ikke til å skjule. Folkesnakket gikk. Foreldrene var fortvilet.

- Det ble fokusert på at jeg så verre og verre ut. Det ble diskutert om jeg kom til å overleve den vinteren i 1971. Det var som om jeg stod på sidelinja. Det var Kafka-aktig.

Kjærsti husker det slik: Ensomheten var der hele tiden. Ville være i fred med meg selv og det hatet jeg følte mot kroppen. Jeg frøs. Beveget meg døsig. Når jeg ikke var på skolen, lå jeg ofte under dynene og sov. Omsider ble jeg lagt inn på sykehus. Jeg var ikke lengre et levende menneske, men et vandrende lik.

Kjærsti sammen med broren sommeren 1970. Her hadde spiseforstyrrelsen begynt å feste grepet. FOTO: Privat
Kjærsti sammen med broren sommeren 1970. Her hadde spiseforstyrrelsen begynt å feste grepet. FOTO: Privat Vis mer

Så døden i hvitøyet

På sykehuset visste de ikke hva de skulle gjøre med henne, og sendte henne hjem igjen.

- Hva kunne du ha trengt den gangen?

- Jeg kunne ha trengt en fagperson og noen å snakke med, gjerne med foreldrene mine også. At vi kunne ha hatt en dialog, om hvordan jeg hadde det, og hvordan de hadde det.

- Men når ikke leger og psykologer forstod at det var en sykdom, kunne ikke de skjønne det heller. Hva skulle de ha gjort? Tvangsforet meg?

Det var litt senere det endelige slaget mellom liv og død skulle stå. Hjemme alene på hybelen, begynte Kjærsti å hallusinere. På dette punktet tillot hun seg selv bare litt vann i løpet av en dag.

- Kanskje det var snakk om timer eller dager før kroppen gav opp. Jeg følte hvordan døden pustet meg i nakken. Gled fra bevisst til ubevisst tilstand. Dødens forgård. Likevel fantes det en livsgnist der. Jeg ble redd. Fryktelig redd med døden bare et skritt unna. De indre organer holdt krigsråd. Jeg ville også leve.

- Hva var det som gjorde at du hadde lyst til å leve?

- Det var dødsangsten. Jeg følte jeg kom til et punkt der det ikke var noen vei tilbake. Jeg så døden i hvitøyet.

Hun forstod at hun måtte spise, kom seg på butikken, dro hjem igjen og spiste store mengder.

- Jeg spiste noe forferdelig - med svart samvittighet neste dag.

Veien tilbake beskriver hun som smertefull, med mange tilbakeslag. Selv om hun så smått begynte å spise igjen, var det fortsatt en sterk indre kamp mellom fornuften som sa hun måtte spise, og den vonde samvittigheten som kom hver gang hun gjorde det. Men gradvis begynte kroppen å fungere igjen, menstruasjonen kom tilbake, håret vokste ut.

Begynte å løpe

Hun begynte hun å jobbe som lærer - hadde ønsket å jobbe på en barneskole, men fikk en åttendeklasse i fanget, en tøff oppstart med utprøvende elever og liten praktisk erfaring. Med gode kollegaer og god veiledning gikk det seg til.

Hun klarte ikke å spise store måltider av gangen, småspiste heller, et kakestykke her, litt ostepop der. Sakte men sikkert kom kiloene tilbake.

- Det var tragikomisk, men jeg følte jeg var tilbake der jeg hadde startet.

Denne gangen valgte hun en annen strategi for å få kontroll med vekta. Hun begynte å løpe.

- Jeg fant ut at det passet meg veldig godt. Det var magisk det å få løpe. Det var fin terapi. Problemene ble så knøttsmå da jeg løp.

Hun fikk en kjæreste som jobbet i Forsvaret, i 1978 flyttet hun nordpå sammen med ham. Der jobbet hun som lærer, og kom inn i et godt treningsmiljø.

Treningen fikk større og større plass i livet mitt. Muligens erstattet jeg spiseforstyrrelsen med trening, men resultatet ble at jeg spiste godt og normalt, fordi jeg trengte mer energi til løpingen.

I 1989 ble Kjærsti første norske kvinne til å fullføre triatlonet Ultraman Hawaii. FOTO: Privat
I 1989 ble Kjærsti første norske kvinne til å fullføre triatlonet Ultraman Hawaii. FOTO: Privat Vis mer

- Vekta stabiliserte seg. Jeg har bestandig vært målrettet og viljesterk.Treningen reddet meg ut av spiseproblemet. Denne gangen var målene å teste grenser.

Ni år etter å ha vært mer død enn levende, løp Kjærsti et halvmaraton, i Tromsø i 1980. Hun kom på det hun beskriver som den irriterende andreplassen. Året etter fullførte hun et helmaraton.

Det var på denne tiden Triatlon-sporten kom til Norge. En ekstrem sportsform, med konkurranser som «Ironman», der deltakerne først svømmer 3800 meter, sykler 180 kilometer og avslutter med å løpe maraton på 42 kilometer. Konkurransen må gjennomføres innen 17 timer. «Dobbel Ironman» er som navnet antyder det dobbelte av alt dette.

Kjærsti forstod umiddelbart at dette var sporten for henne.

Utmattet og euforisk

Med samme jernvilje som hun sluttet å spise med, begynte hun å trene seg opp til de ekstreme konkurransene. I 1986 ble hun den første norske kvinne som fullførte triatlonkonkurransen «Ironman» på Hawaii. De neste årene ble hun første kvinne i Europa til å fullføre flere konkurranser av «Dobbel Ironman».

I 1989 fullførte hun «Ultraman Hawaii». Med en sammenlagt distanse på 515 kilometer i storslagent landskap, er det et av verdens mest krevende og spektakulære konkurranser.

Hver deltaker må gjennomføre en distanse på totalt 515 kilometer.

En tidlig novembermorgen kastet Kjærsti og de andre 39 spesielt inviterte deltakerne seg ut i Stillehavet for 10 kilometer svømming i en blikkstille havflate, som etterhvert ble avløst av kraftige strømmer. Dernest ventet 150 kilometer sykling opp til et vulkankrater, gjennom appelsinlunder, bananpalmer og kaffeplantasjer. Dagen etter: 271 kilometer med sykling. Dagen etter: Dobbel maraton på 84 kilometer. Da hun endelig kom i mål, danset hun av glede.

- Det var smerter og utmattelse, men samtidig en nærmest euforisk lykkefølelse. Jeg synes det er fascinerende, at når du tror du er sliten, så har du bare brukt noen av kreftene.

Fra vektvrak til jernkvinne, oppsummerer hun selv i mailen.

-Hva tenker du om den kontrasten?

- Det føles fortsatt uvirkelig at jeg var med i de konkurransene. Det var bare vilje og trass som gjorde at jeg ikke ga meg. Jeg skulle vise verden at jeg ikke var ødelagt, at jeg kunne få til ting.

- Det var en enorm glede å kunne spille på så mange strenger. Å få naturopplevelser og bruke av meg selv. Å komme til helt fremmede farvann og spørre meg selv - hva kan jeg få til, hva kan jeg prestere Jeg kom på en måte under huden på meg selv, fant mitt innerste vesen - noe uforløst, som jeg kunne prøve ut, og se hvor langt jeg kunne komme med. Jeg fant en måte å realisere meg selv på.

Kjærsti fra et 24 timers løp i Trysil 1992. Med den nette distanse av 182 kilometer. FOTO: Privat
Kjærsti fra et 24 timers løp i Trysil 1992. Med den nette distanse av 182 kilometer. FOTO: Privat Vis mer

Sitt siste triatlon gjennomførte hun i 2012, men fortsatte å konkurrere i andre krevende grener. Spesielt godt har hun likt 24 timers løpene, ofte med traséer i hjemtraktene. Der folkesnakket en gang gikk om hun som sultet seg, var tilbakemeldingene nå preget av beundring.

All den harde treningen, har hun gjort ved siden av jobben som lærer. Var det én ting hun var forsiktig med, var det å kommentere vekt eller utseende.

- Lykken er ikke å være tynn

I 2002 flyttet hun hjem igjen til gården, for å overta den og hjelpe foreldrene de siste årene de levde. Med dem snakket hun flere ganger om de vanskelige årene med anoreksi, men temaet forble vanskelig mellom dem. Over sportsprestasjonene, heiet de helhjertet hele veien inn.

- Mamma og pappa var utrolig stolte og imponerte over prestasjonene mine. De var også tolerante, fremsynte og fordomsfrie. De skjønte at det var viktig for meg å eksponere meg selv, teste grensene og realisere drømmene.

Etter det hun beskriver som flere romanser og samboerskap, har hun bodd alene det siste halvannet året.

- Jeg tar det som det kommer. Jeg har det godt alene, og kan gjøre som jeg vil.

Nå bor hun alene sammen med katten, en bortskjemt hellig birma. Stemmen blir myk og lattermild når hun snakker om den.

- Hvem som eier hvem, av meg og Pussi, det vet jeg ikke helt.

For fem år siden fikk hun vondt i et kne, og har siden hatt løpeforbud av legen.

- Det var som å miste den ene armen. Som om en vesentlig del av meg ble borte.

FOTO: May Hege Paulsen
FOTO: May Hege Paulsen Vis mer

De siste årene har hun vært pensjonist. Hun trener fortsatt litt styrke. Som eier av en god del skog, har hun nok å holde på med, med tilsyn og vedlikehold av den.

I sommer, da hun syntes livet som pensjonist ble litt kjedelig, tok hun på seg ekstra arbeid med skogplanting.

- Det er den beste tiden jeg har hatt på lenge. Det var litt det samme som med treningen. Å kjøre på med lange dager og bli fysisk sliten.

«Skal du ikke ha pauser» spurte han som hadde gitt henne arbeidet.

- Han var litt bekymret for meg, men jeg syntes det var så fint. Jeg elsket de dagene. Det var fint å være ute naturen, og jeg spiste godt, for å orke det harde kroppsarbeidet. Jeg tenkte jeg skal ihvertfall vise at dette kan jeg.

- Jeg kan godt late meg litt også. Jeg savner idretten og løpingen, men alt til sin tid - jeg har fått løpe i femti år.

I mailen hun sendte til KK, avslutter hun slik:

Livet er for kort til å ødelegge seg selv, bare fordi man tror at lykken er å være tynn.

Lykke er å ha troen på seg selv, å kunne innse at mennesker rundt deg bryr seg om deg hvis du har det fint med den du er.

Dette ble mye.

Med vennlig hilsen Kjærsti Tullemor Floden.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer