KK.NO: – Jeg elsker deg! Det er magi i de ordene. Men ordene må sies! Kanskje særlig mellom far og sønn.
- Klarer du å si de ordene til barnet ditt, er 50 prosent av barneoppdragelsen gjort, sier Vetle Lid Larssen til KK.
– Min far klarte det.
Men nå er faren hans, Lars Andreas Larssen, død.
Vetle bar selv kisten da hans far ble begravet i fjor. 800 mennesker fulgte den populære skuespilleren til graven. Men bare en håndfull, de aller nærmeste, besøkte ham i løpet av de åtte årene han lå på sykehjemmet med Alzheimer.
For mange er muligens en slik diagnose vanskelig å takle. Lars Andreas Larssen selv ønsket ikke å gå til media med sykdommen. Som mange – kanskje spesielt menn – ville han holde sykdom og svakhet for seg selv.
– Å se en fars redsel. Å oppleve at han er svakere enn deg. Det er nesten ikke til å holde ut, sier Vetle.
– Alzheimer er en nådeløs sykdom. Den er uhyggelig og irreversibel. Samtidig er det viktig for meg å si at han var et menneske til siste slutt, selv lenge etter at sykdommen hadde overtatt ham. Det var gripende. Sykdommen brakte oss sammen. Vi fikk en annen type nærhet. Han var der på sitt vis helt til det siste, og merket nok kjærligheten han var omsluttet av, lenge etter at språket hans var vekk.
LES OGSÅ: Kari Traa satt ved sengen til faren da han døde
Kjærlighetserklæring til faren
Fortellingen som Vetle Lid Larssen nå har skrevet, «Hvordan elske en far – og overleve», er en kruttsterk kjærlighetserklæring til faren. I romanform tegner Vetle bildet av farsikonet han beundret på teaterscenen.
Pappaen han senere så vandre glemsk og hvileløs rundt i Frogner-gatene. På det tidspunktet var smertetoppen for lengst passert for Vetle. Knivingen mellom fader og etterkommer var over.
– Vi er ikke far og sønn. Vi er venner, sa Lars Andreas Larssen ofte til sønnen i sine glansdager.
Vetle elsket den replikken. Selv om han til tider kunne ønsket at faren hadde vært mer far.
– En far må aldri tro at han bare kan være venn, sier Vetle.
– Men vennskap mellom foreldre og barn er også en gyllen ting! Vi hadde et komplekst forhold. Kontakten vår kunne svinge voldsomt de senere år. En sønn trenger også sin far etter at han har fylt tjue, ja, kanskje særlig da. Men hele tiden var det kjærlighet i bunn.
LES OGSÅ: Monna Tandberg om å være sammen med alzheimersyke Lars Andreas Larssen
En endeløs kamp om å være best
Men Vetle kjente lenge på å hele tiden sammenligne seg med faren, å komme ut av sin egen fars skygge. Han elsker ham over alt, men alt han gjør og er måles mot faren.
Vinteren 2004-2005 slår Vetle hodet i en bjelke i kjelleren og lander med et brak på betonggulvet. Han blir innlagt på Sunnaas sykehus. Nevropsykologene sier han har en hjerneskade og i til sammen to år ligger han til sengs hjemme.
Før ulykken hadde far og sønn hadde hatt et brudd. De hadde ikke snakket sammen på nesten to år – selv om de bodde vegg i vegg.
Hvorfor snakket dere ikke sammen?
– Er det ikke slik med mange konflikter, at du nesten ikke kan huske hva de skyldtes etterpå? At det egentlig bare var masse bagateller? Da faren min og jeg tok opp kontakten igjen, gikk det bare fem minutter, så var alt slik det hadde vært før bruddet.
Det er dette han skriver om i «Hvordan elske en far – og overleve»: Den evige kampen, misforståelsene og de tragikomiske konfliktene mellom fedre og sønner.
– Jeg målte meg mot faren min, jeg jaget etter ham, jeg hatet ham og jeg elsket ham. Men på et sent tidspunkt i livet, mens faren min ennå levde, måtte jeg spørre meg selv om alle disse konfliktene egentlig bare hadde eksistert inne i mitt eget hode? At dette er alle sønners skjebne? Faren min brydde seg jo tilsynelatende ikke om dette. Han ville meg bare vel.
LES OGSÅ: Astrid (48) mistet begge sønnene i en bilulykke
Ville si hvor høyt han elsket faren
Og så ble faren rammet av Alzheimer. Det hastet for Vetle å ha den store samtalen.
– Jeg hadde sjansen. Men vi greide ikke å snakke sammen om diagnosen engang. Vi var feige begge to. Jeg tok det opp da det var for sent. Da var han så dårlig at han knapt nok husket hva Alzheimer var.
I sommer skulle Vetle snakke om den nye boken sin i det vakre Baroniet Rosendal. Til tross for at han er en mester i å opptre, måtte han avslutte etter 40 minutter. Tungen bare vokste i munnen hans.
– Det ble for nært og for personlig.
Han vet ikke om de endeløse monologene han holdt for sin far på sykehjemmet noen gang nådde inn til ham. Da Vetle endelig ble modig, da han endelig våget å fortelle faren hvor høyt han elsket ham, var det kanskje for sent.
LES OGSÅ: Jon Niklas Rønning, Levi Henriksen og Ørjan Burøes kjærlighetserklæringer til sine kjærester
Denne artikkelen står på trykk i KK 36 som er i salg nå.
