Det kunne blitt spekulativt, patriotisk og pompøst. En film om flight United 93, flyet som ble kapret 11. september og styrtet før det nådde terrormålet på grunn av passasjerenes motstand, kunne raskt blitt en sentimental, smakløs affære. Det har regissør Paul Greengrass heldigvis unngått.

United 93 er et dokudrama som i stor grad bygger på detaljerte samtaler med flypassasjerenes etterlatte. Dette i seg selv legger et hjerteskjærende premiss for filmen: tenk deg at telefonen ringer og at det er kjæresten din som forteller at han er på et fly i ferd med å styrte. Det er et mareritt vi knapt kan forestille oss.

Ingen av passasjerene på flyet fra New Jersey til San Francisco overlevde. Katastrofen var uunngåelig, ringvirkningene nær uoverskuelige.

Jeg vil tro det knyter seg i magen hos de fleste av oss - og det er nettopp den menneskelige dimensjonen mer enn den storpolitiske som gjør United 93 til et sterkt testamente over en gruppe mennesker som viste mot i en uutholdelig situasjon. Regissøren kunne lett henfalt til hodeløs heltedyrking, men beholder den lavmælte og troverdige fortellerstilen.

Filmens intensitet forsterkes av at handlingen utspilles i sanntid - filmen varer like lenge som marerittet ombord gjorde i virkeligheten. Med kaoset av lyd, skremte ansikter (filmet med hektisk håndholdt kamera) og vekt på dialog sørger Greengrass for at United 93 blir svært spennende og medrivende, tross at vi alle kjenner det tragiske utfallet.

Uavhengig av politiske preferanser og utviklingen siden 9/11: United 93 er et rystende, skremmende og opprivende drama som sitter i kroppen lenge. At filmen ikke egner seg for de flyredde blant oss, sier seg i grunnen selv.