MYE POSITIVT MED KREFT: - Det er rart å si det, men det finnes mye positivt i det å ha kreft, selv om den har tatt fra meg mye, sier Thea (26). Foto: Per Ervland
MYE POSITIVT MED KREFT: - Det er rart å si det, men det finnes mye positivt i det å ha kreft, selv om den har tatt fra meg mye, sier Thea (26). Foto: Per Ervland
Thea Steen

- Kreften har gitt meg mulighet til å redde liv

For ett år siden fikk Thea (26) beskjeden som har tatt fra henne ett år av livet, men sykdommen har ikke bare tatt. Den har også gitt.

For halvannet år siden satt journalisten og bloggeren kursen mot New York, drømmenes by. Hun skulle gjøre noe hun virkelig elsket; leve, oppdage og skrive.

Helt alene satt Thea Steen seg på det forsinkede Norwegian flyet og landet like blid på John. F. Kennedy International Airport en varm høstnatt. Hun kjente den varme luften treffe den redde, spente, nervøse, men likevel overlykkelige kroppen hennes i det hun forlot flyet. Dette skulle bli Thea Steen sitt år.

- Jeg har aldri følt meg så trygg på en avgjørelse. Ikke et snev av panikk.

Hun tar imot KK.no i leiligheten hun deler med sin ett år yngre søster på Briskeby i Oslo.

- Ikke bare flyttet jeg til et nytt land. Jeg gjorde det helt alene. Kjente ingen. Og skulle ikke akkurat jobbe på en svær arbeidsplass, heller. Jeg skulle jobbe frilans – uten kolleger og kontroplass. Det var mange spenningsmomenter. Og potensielle hindre.

Og hun hadde rett. Frilanser med fortid i Dagbladet. Hun var på reportasjetur i Mexico da hun fikk blødninger utenfor syklus. Men det kunne jo være så mye. Mest sannsynlig var det en kombinasjon av nytt treningsregime, omlagt kosthold og stress som førte til hormonelle forstyrrelser. Uviktig. Det var ikke noe farlig. Men reisereportasjen fra Mexico er den siste journalistiske artikkelen Thea har hatt på trykk.

LES OGSÅ: Kreft-symptomene vi ofte overser

- Det var en godartet svulst sa legen. Det var en godartet svulst sa gynekologen. Og det var en godartet svulst sa ultralydbildene. Så de opererte ut svulsten som om den var godartet, fortelle Thea.

Kort tid etter ble hun innkalt til legen.

- Jeg trodde jeg bare skulle friskmeldes fortere enn planlagt, men jeg fikk beskjeden ganske fort: «beklager å si dette, men du har kreft».

- Per dags dato er det det villeste, mest brutale og spesielle jeg har opplevd, sier hun.

Siden har Thea blogget åpent om livet med livmorhalskreft, og gitt sykdommen et ansikt i Norge. I fjor samarbeidet hun blant annet med Kreftforeningen om kampanjen «#Sjekkdeg» og har delt flere av sine blogginnlegg med nettaviser og magasiner, og slik fått muligheten til å bidra til at flere sjekker seg - og dermed unngår å få diagnosen hun selv fikk.

- Det som er ganske stort i alt dette, om jeg kan få si det sånn, er at sykdommen kanskje har fratatt meg muligheten til å gi liv, men den har gitt meg mulighet til å redde liv. Det har jeg gjort med bloggen min, det vet jeg, sier Thea.

REDDET LIV: Gjennom bloggen har Thea (26) delt sine erfaringer med livmorhalskreft og på den måten hatt mulighet til å redde livene til flere unge jenter. Foto: Per Ervland
REDDET LIV: Gjennom bloggen har Thea (26) delt sine erfaringer med livmorhalskreft og på den måten hatt mulighet til å redde livene til flere unge jenter. Foto: Per Ervland Vis mer

Tilbakefall. Kollapset lunge. Koma.

To dager etter at Thea hadde fått kreftbeskjeden var hun på vei hjem. Førsteklasse selvfølgelig. Det var ikke snakk om noe annet. Hun skulle hjem, få behandling og tilbake igjen. Men noe «New York, New York» ble det ikke. Ikke i første omgang. For siden har Thea vært på behandling. Og ett år senere er hun fremdeles det.

- Da jeg hadde omtrent en måned igjen av første behandling, tok de de første prøvene. Kroppen responderte fint. Nesten sånn overraskende fint, forsto jeg på måten legen ordla seg. Til og med tremånederskontrollen viste rett vei, sier Thea.

Så ble alt verre. Hun ble sykere. Og så enda sykere. Tilbakefall. En kollapset lunge. Blodprosent på fem. Koma.

- Hvordan har du nå?

- I morgen skal jeg ta cellegiftkur fire av seks. Da begynner vi å nærme oss noe mer motiverende. Ett år etter at jeg fikk diagnosen er jeg halvveis i runde to, og kroppen er ødelagt. Jeg har et liggesår på ankelen etter at jeg var i koma fordi lungene kollapset.

Hun reiser seg fra sofaen, tar seg på hoftene og strekker på kroppen. Frem og tilbake. Et knekk. Den andre behandlingsrunden har tatt mer på kroppen. Hun har vært dårligere. Mistet masse. Og håret. Skal hun gjøre noe gøy, betaler hun for det dagen etter med å ligge på sofaen resten av dagen. Kroppen bestemmer – men den svinger. Mye.

LES OGSÅ: Kroppsdelene som er mest utsatt for kreft

- Det verste med sykdommen er at jeg har vært syk i ett helt år sammenhengende. Det er lenge. Det er tid som er stjålet fra mitt liv. Det er så mange dager som jeg skulle ha hatt, som jeg føler jeg har blitt frarøvet. Det skulle jo ikke ha vært sånn, sier Thea.

I starten tenkte hun at det bare var en periode, men etter tilbakefallet begynte hun å tenke at kanskje var det sånn livet skulle være for alltid. 

- Og så venner jeg meg nesten til tanken. Da blir jeg lei meg. Det er vondt å tenke på alt jeg må gi opp. Det er det verste.

- Er det noe som har vært bra i denne prosessen? 

- Det er det! Det er rart å si det, men det finnes mye positivt i det å ha kreft. Jeg har kommet nærmere folk. Nærmere familie. Jeg har også blitt mye flinkere til, okei, dette er en klisje, men det er en grunn til at det er det. Jeg har blitt flinkere til det med små øyeblikk. Stoppe opp. Tenke. Jeg har blitt flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, sier hun og fortsetter:

- Jeg har kommet nærmere meg selv - overrasket meg selv. Jeg har vært mye sterkere enn jeg hadde trodd. Jeg er stolt. Fornøyd.

- Jeg skal jobbe mer, produsere mer, etablere meg, forhåpentligvis få en familie en dag.

Samtaleemnene byttes fort. Like fort som Thea skal bli frisk. For hun har så mye hun skal gjøre.

- Jeg skal jobbe mer, produsere mer, etablere meg, forhåpentligvis få en familie en dag. Jeg vil jo oppleve det. Jeg kan ikke slutte å leve nå. Når jeg ser en film, uansett hvor dårlig den er, så ser jeg den ferdig. Hvordan skal jeg da avbryte mitt eget liv? Det er ikke ferdig.

- Hva er planene fremover?

- Hvis jeg skal sette opp en treårsplan, er det først å bli ferdig behandlet. Så skal jeg ta sommeren til å komme meg. Se en av mine beste venninner gifte seg i juni, OG være med på festen. Jeg skal reise og samtidig være med mine nærmeste. Så vil jeg begynne å jobbe igjen til høsten. Det gleder jeg meg til! Så vil jeg jo finne meg en kjæreste etterhvert. Ja, om tre år er jeg 28. Mor var 28 år da hun fikk meg. Så jeg har alltid liksom tenkt at, 28, da bør jeg være i noe familieaktig på et eller annet vis. Det hadde vært gøy.

- Men er du redd av og til? For å ikke få gjort alt du vil?

- Ja, noen ganger kjenner jeg på redsel. Jeg er redd for at jeg skal dø før jeg er ferdig. Det vil jeg ikke. Selv om jeg har et mer naturlig forhold til døden, er jeg redd for den på en annen måte enn før. Før var jeg redd for noe som var totalt ukjent. Nå er jeg mer redd for noe som virker kjent. Som om det er rett ved siden av meg hele tiden. Det kan skje.

Til forsiden