«Kjære mor. Siden du har fått dette brevet, så gikk det vel galt, da», formulerer 24-åringen Kenneth ned på et papir. Han har gått rundt lenge og tenkt på hva han skal skrive i avskjedsbrevet til familien.

Han velger å starte med galgenhumor som både han og moren ofte tyr til.

Kenneth kjenner tårene presse på, når minnene fra oppveksten på Tau i Rogaland dukker opp på netthinnen. En barndom han mange år senere skal beskrive som «Emil i Lønneberget ganger ti», der rampestreker og kamuflasje-lek var en del av hverdagen.

En barndom der hans hardtarbeidende mor hadde eneansvaret for han og senere halvbroren, og som bar preg av kjærlighet og åpenhet - og frihet under ansvar. Man kunne godt ringe på hos fremmede og stikke av, men ikke hos gamle folk eller småbarnsfamilier. Da fikk Kenneth så ørene flagret av moren.

På midten av 2000-tallet er 24-åringen på sitt første oppdrag i Afghanistan som marinejeger. Utenfor den provisoriske basen midt i ørkenen bruker han god tid på å formulere avskjedsbrevet. Det går en drøy time før han har fylt ut et par A4-ark. Ordene skal kun leses dersom Kenneth ikke lenger er i live.

- Jeg visste at jeg var på et oppdrag som kunne ende med at jeg ble drept. Det verste man kan gjøre i en slik setting, er å legge sten til byrden for dem der hjemme. Jeg kunne ikke skrive til broren min: «jeg håper du tar vare på mor resten av livet», for det var ikke en oppgave jeg kunne belaste ham med, forteller Kenneth Bjerkheim (39) til KK i dag, femten år senere.

Den tidligere marinejegeren er aktuell med boken Marinejeger - en norsk spesialsoldat forteller, utgitt på Kagge forlag. Her får man et ekstraordinært innblikk på innsiden av det mange omtaler som et svært tøft og krevende machomiljø.

Men sannheten er den, forteller Kenneth til KK, at bak de tøffe og maskuline soldatene finnes det også mange myke og varme menn.

- Jeg hadde en samtale med mor før jeg dro ned, og måtte forberede meg mentalt på mange områder før oppdraget. Jeg måtte ta avskjed med dem jeg bryr meg om. De visste ikke at jeg skulle ut i krigen, og at det kunne være siste gang de så meg.

Kenneth passet på å smile til alle han snakket med i tiden før avreise, og spesielt til de to viktigste personene i livet sitt; moren og tanten. Også mormoren hadde en spesiell plass i Kenneths hjerte, men hun gikk bort to år før reisen. Kort tid før avgang var han innom graven for å si takk.

- Det er forskjellig hvor viktig det brevet er for de ulike familiene, men for meg var det viktig å skrive det. Det er jo dine siste ord.

- Kanskje folk kan forstå mer

Rogalandsgutten jobbet hardt, over mange år, for å oppnå drømmen om en karriere som marinejeger.

Og da han tidlig i karrieren ble spurt om hvorfor han ikke hadde klart minimumskravet i teknisk innsikt, under marinejegeropptaket i Stavanger, svarte han ærlig at han hadde hatt en fraværende far.

- Forklaringen min var at jeg var oppvokst med en alenemor, og aldri hatt en far som hadde lært meg å skifte dekk eller bytte tennplugger. Men jeg sa at jeg lærer fort. Og det aksepterte de.

Standhaftigheten fører til at han til slutt blir marinejeger, og han deltar på risikofylte og knallharde oppdrag både i inn- og utland.

Men på veien skal han både erfare en brutt forlovelse, samt et samlivsbrudd med moren til sine to tvillingbarn. Det koster å dedikere seg selv fullt og helt til et liv som marinejeger.

«Krigere er sårbare, og kanskje ikke de letteste å leve med» uttrykker Kenneth i boken, og han håper at han med sin historie kan bidra til at familiene hjemme får en større forståelse for hvorfor marinejegere kanskje ikke alltid er så flinke til å bidra når de vender hjem.

- Under min tid i Forsvaret, men kanskje spesielt etterpå, har jeg registrert at det er enorme fordommer både mot vårt yrke, men også vår person. Kanskje folk kan forstå mer om mennesket bak marinejeger-uniformen, og se at vi også har følelser. Begynner man å tenke på kona eller ungene når man er ute på oppdrag, da blir man sårbar med én gang.

- Er det bare fordommer, at folk i marinejegerkommandoen og Forsvaret generelt, ikke vil snakke om eller vise følelser?

- Både ja og nei. Det er jo klart at du må være knalltøff når du er i kamp, og du er tross alt i tjeneste for Norge med uniformen på og må representere. Følelsene, empatien og tanken på familien er likevel alltid med for å kunne gjøre en god jobb, forklarer Kenneth.

For ifølge ham består marinejegerkommandoen på den ene siden av noen av de tøffeste menneskene du kan finne, mens de på den andre siden også kan være blant de varmeste du kan møte på.

- Når de går i kamp, er de flinke til å stenge ut det som ikke må affektere dem i situasjonen de er satt til å gjøre. For igjen, hvis du begynner å tenke for mye på de hjemme, kan du risikere å miste livet ditt. Man må stenge av følelsene for en begrenset periode, for å beskytte seg selv. Det er en form for forsvarsmekanisme, mener 39-åringen.

Selv opplever han at marinejegere både er jordnære og ydmyke karer, som er flinke til å snakke om følelser.

- Vi er kanskje ekstra reflekterte over livet, og vi snakker mye sammen om familien og de hjemme. Jeg skiller meg nok ut litt ekstra, siden jeg er oppvokst med en mor som jeg har snakket om følelser med siden jeg var en guttunge.

Kenneth trekker frem at han synes at en av de største fordommene uttalt om marinejeger-yrket, er at man trener opp «roboter uten følelser».

- Rundt én prosent av min jobb handlet om våpen, og vår jobb er ikke å drepe, men løse oppdrag, hjelpe og beskytte. Nittini prosent handlet derfor om å skape dialog, forstå kulturen og å løse ting uten å havne i kamp.

En annen fordom Kenneth møter på, er at «alle» marinejegere eller folk i hans bransje, rammes av posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

- Mange tenker at har man hatt en sånn jobb, så får man automatisk PTSD. Jeg har ikke snev av det. Jeg tror derimot at jeg har hatt en posttraumatisk vekst; jeg er blitt mye sterkere, mye mer reflektert over livet og mer takknemlig for det jeg har. Nå verdsetter jeg familielivet mye mer, samtidig som jeg er stolt av det jeg har vært med på.

Kenneth tror at mye av grunnen til denne veksten skyldes at Forsvaret har lært av de feilene de tidligere har gjort.

- Nå er man flinke til å selektere de riktige folkene og trene de strukturert opp til de er klare. For man skal være en spesiell type for å håndtere dette feltet. Forsvaret har også blitt veldig flinke på mental helse, og fått gode støtteteam rundt soldatene.

Han mener at det å være marinejeger ikke er et yrke, men en livsstil.

- Det er spesielle mennesker som får den jobben. De var spesielle før de begynte i Forsvaret også. Noen ganger kreves det så mye av oss, at vi er nødt til å ha fokus på jobben selv om vi er hjemme. Til tider er det altoppslukende, og det kan også ende veldig galt.

Dette er noe Kenneth selv har kjent på, etter det nevnte samlivsbruddet med samboeren han fikk tvillingdøtrene på snart syv år med.

Når kjæresten rydder bomber i Afghanistan

- Jeg dro, men på veien mistet jeg familien min

Etter marinejegerkarrieren satset Kenneth på humanitært arbeid, og opprettet hjelpeorganisasjonen Making Change i 2009. Gjennom sitt store nettverk ble han forespurt om å dra til Liberia, for å bidra i håndteringen av ebolakrisen i Vest-Afrika. Dette var et oppdrag han ikke ville si nei til.

- Det verste øyeblikket jeg har hatt i livet, var da jeg endelig hadde bygget opp det hjemmet jeg hadde drømt om med samboer, fyr i peisen og to tvillingjenter på halvannet år liggende på et teppe i stua. Og jeg selv valgte å dra fra det.

- Jeg dro, men på veien mistet jeg familien min. Det er et av de vondeste valgene jeg har tatt, sier han ærlig.

Dette er også noe han har reflektert over de siste årene, og noe han til en viss grad angrer på i dag.

- Jeg skulle ha vært mye mer fysisk, mentalt og emosjonelt til stede for de hjemme. Jeg skulle ha sett hvor viktig balansen mellom familie og jobb er, der jeg hadde for mye fokus på marinejegeroppdrag og mest av alt Making Change-organisasjonen jeg bygget opp.

Han er overbevist om at han kunne ha utrettet mer, om han hadde hatt familien med seg på veien, skrudd ned tempo noe og tenkt mer langsiktig.

- Det er nok en god ting for fremtidige marinejegere å vite; at det er en svært viktig jobb, men at man også må sørge for å ha med seg familien på laget hjemme for å stå i tjenesten lenge og ha noe å gå til når tiden i forsvaret tar slutt, sier han vemodig.

Han synes for øvrig også at det burde finnes en fortjenestemedalje for de som holder fortet hjemme.

- Mødrene, konene, de andre pårørende og familiene generelt hadde fortjent en utmerkelse. Damene til operatørene er svært ressurssterke damer, og de er heller ingen hvem som helst. De er støttenettverket, og de som tar vare på deg når du kommer hjem.

Kenneth mener at det ofte er de som må ofre mest.

- Vi er ute i krig, men det er gjerne tøffere for de som sitter hjemme. De er ikke trent for det; å sitte hjemme og være redd for om samboeren, ektemannen eller sønnen blir skutt. Soldaten kan ha full kontroll, men det vet ikke de pårørende. Det står enorm respekt av de som venter hjemme.

Gerd er datter av en tyskerjente: - Det er synd at våre mødre ikke fikk oppleve dette her

- Dersom det er en dame som ønsker en A4-person, ville jeg ikke valgt en marinejeger

Til tross for at selve kjernefamilien ble oppløst, har han god kontakt med tvillingdøtrene i dag. For Kenneth har det vært viktig å gi dem en barndom lik han selv hadde - med frihet under ansvar, og lek ute i naturen og ikke foran skjermen.

- Da tvillingene var to og et halvt år tok jeg dem med på overnatting i telt. Jeg måtte skifte bleier og ha dobbelt så mye med meg som jeg normalt pleier å ha med på fjellturer. Men jeg vil at de skal bli kjent med det enkle liv tidlig. Hente vann, lage maten sin selv, holde seg varme. Det gjør at vi setter pris på hvor godt vi har det til daglig. Jeg har også lyst til at de skal få se fattigdom, i kontrollerte former, for å få mer perspektiv på livet, forklarer han.

- Du sier i boken at krigere ikke er lette å leve med - hva legger du i det?

- Vi kan ikke fortelle så mye hjemme om hva det er vi har vært med på. Det er ikke alltid sånn at vi kan fortelle hvor vi har vært heller, eller hvilke oppdrag vi skal gjøre. Det gjør det vanskelig for de hjemme å forstå hvor mye det kreves av oss, og hvor mye omsorg vi egentlig trenger når vi kommer hjem. Jeg var ofte sliten og måtte prioritere å hvile, selv om jeg normalt er flink å bidra.

Han påpeker at det å være marinejeger ikke er «ni til fire»-jobb, og at de heller ikke er karer man kan kalle helt A4.

- Dersom det er en dame som ønsker en A4-person, ville jeg ikke valgt en marinejeger, selv om det kanskje er en A4 person jeg selv opplever at jeg trenger. Men om man synes det er interessant å oppleve ting, være kreativ og søke spenning, så er vi nok riktig kort å satse på. Familielivet er gjerne ofte litt A4. Man må ha inn rutiner, men sånn er ikke jeg som person.

Kenneth minnes da en venninne sa at «også krigere trenger kjærlighet».

- Den satt. Det er en av de situasjonene der jeg møtte meg selv i døra. Tidligere har jeg kanskje følt på at det har vært litt sårbart å åpne opp det rommet.

Mens Kenneth snakker om de siste årene, som han beskriver som tøffe, svirrer det plutselig et gjenkjennelig drønn over hodet hans. Kenneth løfter blikket opp mot himmelen, og registrerer en formasjon med fem jagerfly av typen F-16 i retning Slottet. Helt ut av det blå dukker de opp.

- Shit, det var spesielt. Det var veldig spesielt! gjentar Kenneth entusiastisk.

Jagerflyformasjonen har forsvunnet like raskt som den kom.

- Jeg tror jo nemlig litt på tegn også ...

- Her sitter jeg og ser på Slottet, har Stortinget i ryggen og norske flagg rundt meg. Så kommer det fem jagerfly over himmelen! Det er jo helt sykt! Kanskje det betyr at jeg endelig er på rett plass? Fra akkurat dette tidspunktet her tror jeg at det kommer til å snu, sier Kenneth, mens han titter bort på det vaiende flagget over slottstaket.

- Eller kanskje det er Forsvaret som prøver å minne meg på at jeg ikke må bli for følsom, og at vi er en gjeng med sterke menn og kvinner! sier Kenneth og humrer.

Leo Ajkic: - Det kom soldater på døren for å hente pappa

Han erkjenner at han har hatt det tøft lenge, men at det også er noe han setter pris på. Det har gjort at han har lært seg selv bedre å kjenne.

- Nå starter jeg en ny livssyklus. Jeg skal gjøre alt det jeg ikke har hatt tid til å gjøre i tiden som marinejeger, og mens jeg har holdt på med andre engasjementer - ting som folk tar som en selvfølge.

Nå skal han unne seg et fotbad, sitte lenge i badekar, tenne stearinlys og bare lytte til musikk.

- Jeg har aldri hatt tålmodighet til å sitte i et badekar. Jeg aner ikke hva ordet velvære innebærer. Jeg bader jo kun fordi jeg skal vaske meg, og det er gjort på fem minutter. Ellers tvinner jeg bare tommeltotter, sier han og ler.

- Kanskje jeg skal reise til syden, bare for å være på ferie? Lære meg å ligge på stranden, det er jo noe jeg har sett på som idiotisk. Ikke liker jeg varme heller. Tidligere har jeg gjerne reist inn i fattige områder. Slummen i Sierra Leone, for eksempel, for å møte menneskene som bor der. Dét har vært min ferie. Men kanskje jeg nå skal gjøre ting for min egen del, og ikke for å hjelpe andre. Jeg vil finne ut hva sivilpersonen Kenneth vil og trenger.

- Hvorfor har dette plutselig kommet nå?

- Et samlivsbrudd røsker gjerne litt opp i livet. Jeg er blitt tvunget til å ta bedre vare på meg selv. Jeg har vært nødt til å legge fra meg mange av mine engasjementer.

Helpeorganisasjonen Making Change, som Kenneth bygget opp for 11 år siden, er foreløpig satt på vent. I stedet for at han skal være «han sterke», har Kenneth lovet seg selv at det nå er på tide å gi slipp på skjoldet han har bygget opp.

- Det har sittet langt inne; at andre skal ta vare på meg, og at jeg skal gjøre meg avhengig av andre.

Men å gå en tur eller to i kjelleren tror Kenneth bare er bra, så lenge man utvikler seg.

- Jeg har vokst voldsomt de siste årene; fra å ha levd ut guttedrømmen til å bli voksen. Nå har jeg lyst til å nyte alle de øyeblikkene andre har tatt som en selvfølge. Jeg vil ha bedre tid med ungene, dele et godt måltid med gode venner, og ta et langt, deilig bad, sier den tidligere marinejegeren med et smil.

Den sterke talen til kaptein Camilla rørte dronning Sonja til tårer

Kenneth mener at noe av det beste man kan lære barn i dag, er det å reise seg igjen. Det er også noe han selv har erfart.

- Hvis man går gjennom et bekymringsløst liv, tror jeg at vi gjør ungene en bjørnetjeneste. Det å tørre å pushe dem litt ut på glattisen, gjøre det å ta ansvar til en lek, lære dem om verdier, grenser, prøving og feiling, jobbe hardt for å oppnå det en vil i livet, aldri gi opp, det tror jeg er det beste man kan lære ungene. Jeg er ganske sikker på at vi går en tøffere fremtid i møte.

Nær venn med artisten Lissie

For rundt ti år siden satt Kenneth hjemme i stua hos sin mor på Tau, mens talkshowet Senkveld surret i bakgrunnen. Blant gjestene var den amerikanske artisten Lissie, som sammen med norske Bigbang fremførte låten No one.

Kenneth hadde aldri hørt om hverken Lissie eller låt-samarbeidet med den norske rockegruppen - men fra dét øyeblikket skulle alt endre seg. I løpet av kort tid skulle Lissie bli en han ser på som en nær venn.

- Lissie synger rett fra sjelen. Hun bruker ikke sminke, eller kler seg opp i dyre antrekk; hun er genuin. Hun er menneskelig. Jeg har alltid hatt en ekstrem intuisjon på mennesker - og det tror jeg at jeg har arvet etter min mor. Jeg tar det som et tegn når kroppen sier noe, og Lissie visste jeg at jeg bare måtte møte, forteller Kenneth henrykt.

Lissie til KK: - Jeg har brukt så mye tid av livet mitt på å være lei meg

Møtet fant sted etter en konsert i Oslo kort tid senere.

- Jeg forklarte henne at hun ikke skulle bry seg om meg som person, men organisasjonen jeg holdt på med. Vi har siden utviklet et vennskap, og hun ble æresmedlem i Making Change.

Før Kenneth sluttet i Forsvaret, satt han i OPSen til marinejegerkommandoen, som ifølge ham egentlig er rimelig maskulint.

- Da spilte jeg Lissie med When im Alone helt til alle i hele lokalet likte den, sier han og ler. - Den sangen har vært en stor inspirasjon for meg, og gjort at jeg har følt meg mindre alene.

Nevnt på CNN

Under et intervju med CNN i 2016, fortalte Lissie at sangen Daughters var inspirert av en nordmann.

- Og det var meg! sier Kenneth en smule stolt, før han legger til:

- Jeg tipset henne om å se dokumentarfilmen Pray the Devil Back to Hell, om kvinners kamp i Vest-Afrika, og så laget hun en sang inspirert av det.

Kenneth satt i Jordan, da han fikk en melding fra Lissie om at hun skulle på CNN.

- Det syntes jeg var sterkt. En del av Making Change-ideen var bevisst, nemlig at finner man de rette enkeltmenneskene kan vi sammen gjøre en liten forskjell i verden. Etter å ha sett klippet sendte jeg henne en melding tilbake hvor jeg skrev: «Nå har du fått en mann fra spesialstyrken til å gråte, Lissie!».

- Ja, for det skal vel litt til?

- Jeg tror ikke det skal så mye til, men det sitter nok litt langt inne å innrømme! sier Kenneth, mens han ler så hjertelig bare en tidligere marinejeger kan gjøre.