HOLDER SAMMEN: Kristian og Henriette har et helt spesielt forhold i dag Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
HOLDER SAMMEN: Kristian og Henriette har et helt spesielt forhold i dag Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
Depresjon

Kristian (37) ble alvorlig deprimert etter farens død

- Jeg så ikke for meg at det var mulig å komme gjennom det. Slik hjalp søsteren ham med å bli frisk!

KK.NO: Henriette husker det tomme huset den søndagsformiddagen. Hun er 17 år, lillebror Kristian er hos en kompis. Men hvor er mamma og pappa? Hun setter seg ned og ser på tv, så kommer moren og tanten inn døra. «Pappa er død», sier de. Henriette bare skriker: NEI, NEI, NEI!

Kristian husker telefonen fra moren. «Du må komme hjem med en gang». 14-åringen hiver seg på sykkelen, og intuisjonen forteller ham at nå er faren borte. Men fornuften svarer: Du vet det ikke, ingen har sagt det. Hjemme slår ordet mot ham. Død. Pappa er død. Kristian løper opp på rommet sitt, legger seg under dyna, og sier høyt ut i rommet: Nå må vi alle dø!

– Det var som å bli slått i ansiktet av en slegge, og så bare bli liggende nede. Jeg så ikke for meg at det var mulig å komme gjennom det, sier Kristian, som har skrevet boken «Opp fra avgrunnen» – en bok med budskap om at alle kan bli friske(re) fra depresjon.

En bok drevet fram av et inderlig ønske om å hjelpe andre, og med en rekke råd og teknikker man kan ta i bruk. Og alle disse har Kristian selv prøvd ut.

LES OGSÅ: - Jeg hadde fortsatt barna å leve for

Brant sitt lys

24 år er gått siden Henriette Hall-Eriksen (40) og Kristian Hall (37) mistet faren sin. Et tap som ga voldsom smerte, men også førte dem enda tettere sammen, og som gjør at de i dag kan være sikre på én ting: Kjærligheten faller aldri bort.

Faren deres ble bare 44 år gammel. Han døde på sofaen hos noen venner etter en fest, av pustestopp mens han sov. Eller som Henriette sier: Han brant sitt lys i begge ender.

– Vi elsket pappa høyt, og gjør det fremdeles, men han var ikke bare lett å leve med, sier Kristian.

NÆRE: - Fordelen med å oppleve et så forferdelig tap i ung alder, er at vi som stod igjen ble veldig sammensveiset, sier Henriette og Kristian Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
NÆRE: - Fordelen med å oppleve et så forferdelig tap i ung alder, er at vi som stod igjen ble veldig sammensveiset, sier Henriette og Kristian Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway Vis mer

– Pappa hadde psykiske problemer, og i tillegg drakk han i perioder. Han var på den annen side en helt fantastisk mann som gjorde at oppveksten vår aldri ble kjedelig, og jeg ville aldri ha byttet ham bort, sier Henriette.

De husker lekenheten. Den ukuelige optimismen. Kristian husker en pappa som vekket ham midt på natta for å kjøre ut til havet å se på en storm. Henriette husker åttetallene han kjørte rundt i på parkeringsplassen ved skolen før han leverte dem om morgenen.

LES OGSÅ: - Jeg trodde sorgen skulle ta livet av meg

Lukket seg inne

Det neste året veksler Kristian, Henriette og moren Kirsten Stenwig Hall på å være på bunn. Men etterhvert skjønner de at sorgen har satt seg dypere i Kristian. Minstemann i familien, gjøgleren og spilloppmakeren, men også den mest melankolske av de to søsknene.

– Kristian lukket seg inne, og jeg nådde ikke inn til ham lenger, sier Henriette.

Mens Henriette vil på skolen igjen fort, er det vanskeligere for Kristian. Moren husker de tunge morgenene. «Hvis du går på skolen, kan du ringe meg når som helst.» «Jeg slipper alt jeg har og kommer og henter deg.» «Jeg skal kjøre deg». Og Kristian klarer det, han henger med på skolen. Men det er tungt, jo mørkere han blir til sinns, jo flere venner mister han, og i helgene kan han bli liggende på rommet sitt. Stirre i taket i timevis. Det gjør Henriette desperat.

En dag går hun opp i senga til lillebroren. Hun hopper opp og ned og skriker at hun ikke kommer til å slutte før han snakker til henne, står opp. Hun bare skal ha respons. Til slutt begynner Kristian å le, de ler og ler.

– Jeg klarte å bryte ned muren din, men jeg klarte ikke å få deg til å bli hos oss, sier Henriette.

LES OGSÅ: Tre veier ut av ensomheten

Ble i sorgen

Så hva tenkte Kristian på der han lå? Han savnet faren, så klart. Så var det skyldfølelsen. Det siste han hadde gjort var å lyve til faren. En bagatell om kompiser og øl, ser han i ettertid, men nå er han bare 14 år og føler seg som et elendig menneske som løy for sin egen far rett før han døde. Han tenker på moren og søsteren, hva har han å gi? En spiral av negative tanker surrer rundt og rundt.

– Det var som om noen hadde helt bensin på sjelen min og tent på.

ULIK REAKSJON: Da faren døde, ble både Henriette og Kristian preget av sterk sorg, men Henriette kom seg videre, mens Kristian gikk inn i en depresjon Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
ULIK REAKSJON: Da faren døde, ble både Henriette og Kristian preget av sterk sorg, men Henriette kom seg videre, mens Kristian gikk inn i en depresjon Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway Vis mer

Hver morgen våkner Henriette og moren til dundrende black metal-­musikk fra Kristians rom: I am gonna die! Han må bare få lov til å få det ut, sier de til hverandre. Halvannet år etter farens død, har Henriette og moren funnet tilbake til livet. Henriette har fått seg ekstrajobb for å hjelpe til, hun er kampklar. Men hos Kristian slipper ikke sorgen.

– Jeg satt fast i myra og tenkte at slik blir det for alltid.

Kristian klarer seg bra på skolen. Det er gode stunder også, latter og gode samtaler, som får moren og Henriette til å tenke at nå slipper det. Men nei, depresjonen kommer tilbake. De foreslår terapi – igjen og igjen – men Kristian nekter. Hva er vitsen? Han kommer jo ikke til å bli bedre uansett.

LES OGSÅ: De vanligste symptomene på depresjon

Vanskelig å være pårørende

– Som pårørende er du så hjelpeløs, for du kan ikke hjelpe hvis ikke den deprimerte åpner opp. Du kan bare være der, holde rundt, snakke med og aldri slutte med det, sier Kristians mor Kirsten. Henriette er enig:

– Du kan bare dytte i riktig retning, for eksempel ved å bruke noen av teknikkene i boken til Kristian, og gjøre hyggelige ting sammen. Men du kan ikke styre andres følelser, det er viktig å innse, sier Henriette.

Du ga aldri opp?

– Nei, jeg tenkte alltid at Kristian skal opp. Uansett. Jeg lar ham ikke bli borte. Men jeg var fortvilet, desperat, og ofte tenkte jeg: La meg få det, jeg kan takle det!

Kristian er enig, og dette er et essensielt budskap i hans bok: Ønsket om å bli bedre må komme fra den deprimerte selv, ingen rundt deg kan fikse deg. Og selv om du føler deg alene, finnes det nesten alltid folk som vil støtte deg om du bare åpner opp og tillater det.

LES OGSÅ: Derfor blir vi deprimerte

Skåne dem for enda et tap

I militæret når Kristian bunnen. I en skyteøvelse pådrar han seg kronisk øresus, og han blir sittende på et kontor og stirre i veggen i seks måneder.

– Da fikk jeg altfor god tid til å tenke. Jeg hadde jo utviklet negative tankemønster, og det setter seg fysiologisk i kroppen. Ofte var konklusjonen at døden var eneste utvei.

Men Kristian, som selv har kjent sorgen skylle innover seg og ligge over ham i årevis, kan ikke dø. Han er altfor glad i søsteren og moren til at han kan påføre dem en slik smerte. Han vil ikke svikte, og avtalen med søsteren er klinkende klar: Blir tankene virkelig destruktive, så ringer han henne. Uansett. Hun er «på» hele tiden. Sin brors bauta.

– Det eneste som holdt meg tilbake var kjærligheten til Henriette og mamma. Jeg måtte skåne dem for enda et tap. Kjærligheten til dem var sterk nok til å stoppe meg, sier Kristian.

LES OGSÅ: Vennskap i sorgen

Kjørte til Trondheim

Kristian begynner å studere på NTNU i Trondheim – og slik legges mil på mil mellom han og Henriette og moren. Men de slipper ikke hverandre av den grunn, de ringes jevnlig, og Henriette kjenner sin bror så godt at hun skjønner når hun må trå til.

– Jeg hørte det på stemmen når han trengte meg. Det var når han ble unnvikende at det var skummelt. Når han sa at «jo, det går sikkert greit med meg» …

SØSKENKJÆRLIGHET: - Kristian har støttet meg like mye som jeg har støttet ham ,sier Henriette Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
SØSKENKJÆRLIGHET: - Kristian har støttet meg like mye som jeg har støttet ham ,sier Henriette Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway Vis mer

Flere ganger slipper hun alt og setter seg i bilen. Kjører opp til broren med uro i kroppen. Andre ganger beordres han hjem til gutterommet for en hvileuke. Og da Henriette kjenner at hun vil være nær broren over tid, får hun ordnet utplassering gjennom jobben og bor åtte måneder i Trondheim.

En dag i Trondheim kjører de ut i skogen sammen og skriker og slår rundt seg der blant trestammene. For Henriette er det en ren instinkthandling å presse broren til å utagere. Og for Kristian gir det kraft til å gå videre med litt mer mot.

– Depresjon er stillstand, mens sinne er det kraft og bevegelse i. Det var sunt for meg å kjenne på sinnet mitt, sier Kristian.

Så en dag, etter at Henriette og moren har mast i åtte år, tar Kristian et livsviktig valg. Han vil begynne i terapi! Han er så lei av å være deprimert. Han innser endelig at han må ta tak i det.

– Allerede etter et par måneder så jeg lyset i tunnelen. Det var på mange måter forferdelig å gå i terapi, for vi måtte rydde opp i alle minnene som jeg hadde fortrengt. Likevel kjente jeg nesten umiddelbart at det var riktig og ville hjelpe meg.

Hvorfor hørte du ikke på Henriette og moren din, og begynte i terapi før?

– Fordi jeg ikke hadde noe håp om å bli bedre. Jeg tenkte at det var sånn livet mitt var blitt, og det var bare å stå i det.

LES OGSÅ: Heidis lillebror tok sitt eget liv

- Det stopper med oss

Hva betydde det for deg at Henriette var så sterk i alle disse årene?

– Masse! Hennes ukuelige optimisme ga meg kraft til å stå i depresjonen, ja holde ut. Hun var som en fallskjerm for meg når jeg var i fritt fall.

Kristian er 24 år. Hver uke i halvannet år går han til psykolog. Ennå venter mange år med tankearbeid og tilbakefall før han kan kalle seg frisk. Men kurven har snudd. Og han har bestemt seg, han skal opp.

Han vet ennå ikke noe om alt det gode som venter. At søsteren skal gifte seg, og at han skal bli «onkel Kristian som kan alt». Han vet ikke om familiehytta de to søsknene skal kjøpe sammen med moren, om alle gangene han og søsteren skal slippe alt de har i hendene der på hyttegulvet og danse deres egen dans og le så tårene triller.

Han vet ikke om kona han skal treffe, småbruket i Sørkedalen, den gode jobben. Og han vet ikke ennå at han selv en gang skal holde en liten barnehånd i sin, og vite at nå er det han som er den sterke. Nå er det han som er pappa.

– Det har vært en del grums i generasjoner i vår familie, sier Kristian 24 år etter dagen da alt raknet. Han fullfører:

– Men Henriette og jeg har en pakt: Våre barn skal aldri bli berørt av våre demoner. Det stopper her. Det stopper med oss.

LES OGSÅ: Et helt spesielt søskenforhold

Kristians tips til andre som strever

  • Innse at du kan bli helt frisk, og at det er mange som har klart det før deg.
  • Smør deg med tålmodighet, det kan ta årevis å bli frisk.
  • Forbered deg på nedturene, for de er en del av forbedringsprosessen.
  • Bruk teknikker fra kognitiv psykologi for å lære å tenke deg gladere, du kan lese en bok eller oppsøke en kognitiv terapeut.
  • Finn ut hva og hvem som løfter humøret ditt, og bruk så mye tid på dette som mulig.
  • Lær deg meditasjon og selvhypnose, og bruk dette til å endre underbevisstheten direkte.

Denne saken er hentet fra KK16. 

Til forsiden