Kaptein politikonstabel Kristin Worpvik ber om tillatelse til å utføre Hærens Jegerskole sin opptaksprøve i tårnhopp
– Jeg vil ikke høre fornavnet ditt!
– Kaptein politikonstabel Worpvik!
Slik gikk det for seg da en ung Kristin Worpvik skulle hive seg ut av tårnet under sin videreutdanning etter Politiskolen i 1986. Kristin gjennomførte et av de aller første kursene for å bli en del av utrykningsenheten (UEH) som ble etablert i alle politidistrikt i Norge. Lite visste hun på dette tidspunktet at hun hadde en livvaktskarriere foran seg.
May Anne er gravid med kreftstyke Roy Kenneth: - Jeg tror hun vil forstå
Møtet med Kong Olav
I 1989 er verden i en overgang mellom kald krig og fred. Muren faller i Berlin og her hjemme har politiet fullt søkelys på blitzmiljøet.
Kristin har på dette tidspunktet jobbet i politiet i fire år, og har brukt årene på å ta kurs i blant annet førstehjelp og sanitet, objekt-vakthold og kortesjekjøring, vært veileder for aspiranter, samt etterforskning i en kort periode. Så kommer spørsmålet: Kan hun tenke seg å jobbe i politieskorten?
For den unge politikvinnen var det ikke vanskelig å svare på:
– Det å jobbe som livvakt hørtes kjempespennende og utfordrende ut!
Kristin var en av tre kvinner som startet i Den kongelige politieskorte det året, som de første i den tjenesten noensinne. Det faktum at kvinner var underrepresentert i tjenesten var noe hun kjente på, spesielt når de ble utfordret i det å skulle teste grenser.
Så kom et øyeblikk som hun aldri skulle glemme: Nemlig da hun og hennes kvinnelige kolleger fikk hilse på den daværende kongen, Kong Olav.
– Jeg var så heldig å fikk hilse på Kong Olav og jeg kan fortsatt kjenne på følelsen jeg hadde da vi sto der og trente på hva vi skulle si; «God dag Deres majestet».
Kjørte hjem for å amme
Til å begynne med jobber hun som livvakt for den da unge prinsesse Märtha Louise. Men i de neste 33 årene vil jobben hennes innevære å beskytte hele kongefamilien.
Hun skal også kjenne på de triste følelsene. Når kongen går bort to år senere, i januar 1991, er hun høygravid med sitt første barn og derfor ikke på jobb, men hun husker fortsatt at det var en forferdelig trist tid.
Og det var heller ikke bare lett å være nybakt mor i en sånn type jobb. I april 1991 kommer sønnen hennes til verden, etter åtte måneder var hun tilbake igjen på jobb. Hun forteller at det var uvant for hennes noen og tjue mannlige kolleger som ikke var vant til en kvinne som sjonglerte den type jobb med småbarnslivet.
– Heldigvis hadde jeg en sønn som kjapt tok til seg næring, for jeg fikk en time fra slottet hvor jeg kjørte hjem for å amme og så tilbake igjen. Det stresset kjente jeg på. Så legger man jo ting bak seg, men jeg syns nok at noen av holdningene den gangen ikke gjorde det helt enkelt.
20 måneder etter fikk hun og mannen barn nummer to, denne gangen en datter. Det gjorde hverdagen enda litt travlere.
– Jeg husker at når jeg skulle levere ungene i parken de gikk i, og en av ungene sa; «Men mamma, jeg måå på do», og der jeg svarte at nei, det har vi ikke tid til. Da jeg kom på jobb noen minutter over tiden, så var døra låst. Jeg kunne nok gitt flere eksempler fra den fasen, og jeg husker at jeg felte noen tårer mer enn en gang.
Heldigvis, sier hun, har hun hatt en forståelsesfull mann ved sin side hele tiden. For det var tilfeller hun tenkte at hun ikke skulle tilbake på jobb. Men hun forsto raskt at jobben var såpass viktig for henne at hun måtte legge dette bak seg.
– Flere kollegaer har i ettertid sagt at de ikke behandlet meg helt pent og jeg har sagt at; nei dere gjorde ikke det.
Flott familie
21. januar 2004 skjer en historisk begivenhet her i landet. Mens snøen ligger som et tungt teppe over hovedstaden, kommer Norges første kvinnelige tronarving til verden på Rikshospitalet. Og mens kronprinsparet blir foreldre til Ingrid Alexandra, er Kristin Worpvik på jobb. Hun husker godt den dagen og spenningen som lå i luften. Derfor er det også ekstra spesielt for henne å tenke på hvordan 18 år bare suser av gårde. Når prinsessen reiser seg og taler i sitt eget bursdagsselskap på Deichmanske bibliotek i 2022, er Kristin i kulissene nok en gang-passer på at alt går som planlagt.
Etter 33 år som livvakt har hun opparbeidet seg solid profesjonell kunnskap og erfaring i å løse store og små livvaktsoppdrag.
– Det sier seg selv at man kommer nærmere dem etter 33 år. Man er jo med dem både offisielt og privat og man lærer hverdagene deres å kjenne.
Kristin hadde akkurat landet på Gardermoen, da hun fikk vite at huset var blåst i lufta
Stått på barrikadene
I en artikkel i NRK tidligere i år sa Kristin at det ikke alltid hadde vært like lett å være kvinne i livvakttjenesten.
Hun utdyper nå, over hjemmelaget sjokoladekake, at hun i enkelte tilfeller kunne kjenne på det når hun søkte på ulike kurs eller lederutdannelse. For i enkelte perioder var det lite hun fikk av muligheter utenfor eskorten.
I 2006 ble hun den første og fremdeles eneste kvinnelige operative lederen i livvakttjenesten. Men det var ikke gitt at det skulle bli sånn, for i første runde fikk hun ikke jobben. Og Kristin beskriver seg selv som den litt mer beskjedne typen tidlig i karrieren. Hun følte seg ikke tøff nok til å stå opp å si: «Gutta, nå er det min tur».
Heldigvis hadde hun gode kolleger som hjalp henne med å klage inn jobb-avslaget til ansettelsesrådet.
– Jeg føler jo at jeg har stått litt på barrikadene. Det var først en kar som ble ansatt foran meg, men jeg vil si, og de tilbakemeldingene jeg fikk, var at min formalkompetanse og det jeg hadde på min CV var mer enn godt nok for den stillingen. Så heldigvis ble det omgjort.
Ønsker flere kvinner
Da Kristin gikk på skolen, var det 230 aspiranter og 30 av de var damer. I dag er det flere damer enn menn, noe som sier noe om at utviklingen går fremover, mener hun.
– Man kunne nok oppleve det på 90-tallet, at man sa noe uten at det skapte noe engasjement. Mens når en mannlig kollega gjentok det, med en litt annen vri, ja da ble det nikket anerkjennende av andre menn, forteller hun og fortsetter:
– Ikke har jeg de største musklene og ikke er jeg en typisk macho-kvinne. Men jeg tenker på hvordan vi best forbereder oss til den jobben vi skal gjøre, ut fra hvem vi er. Vi må vi tørre å være dame i det hele også.
Nå er det flere damer som ønsker seg den type jobb og i livvakttjenesten er det i dag mellom fem og ti prosent damer, men Kristin skulle gjerne sett at det var flere.
Det er også selveste dronningen vår enig i. Hun har tidligere uttalt i et intervju med NRK at hun ønsker flere kvinnelige livvakter.
Men så fikk Kristin altså jobben som operativ leder. Det betyr at hun planlegger, leder og koordinerer livvaktsoppdrag med samarbeidende enheter i inn- og utland i samarbeid med kolleger.
«Fit for fight»
Ofte når hun er ute på jobb treffer hun folk som håper å få se eller hilse på de kongelige. Da kan hun gi dem råd om hvor de bør stå slik at de skal få ønskene sine mest mulig oppfylt. Det å se kongefamilien i møte med folket er en av delene ved jobben hun liker aller best. For hun blir da vitne til hvor viktig de er for mennesker rundt om i det ganske land.
Men til tross for det varme smilet, åpenheten og latteren som sitter løst, er Kristin veldig klar på at hun har en jobb som innebærer å beskytte, ikke bare hvem som helst, men Norges monarker. Og hun er godt trent i å reagere kjapt dersom noe utenom det vanlige skulle skje.
– Det er viktig med sperringene, for er det noen som tråkker over, så får vi det sekundet vi trenger til å reagere. Dessverre er det de som ønsker å møte dem på et tidspunkt som vi ikke syns er helt riktig, forteller hun. Samtidig er sperringene nødvendige for at både publikum og kongefamilien skal få ett godt møte – de får sett hverandre.
– Man har jo mange eksempler på at folk ønsker å skade berømte mennesker opp gjennom historien. Er det ikke litt skummelt å passe på så viktige mennesker?
– Det handler litt om det å være forberedt og vi trener mye. For vi må være «fit for fight». Det å trene på ulike scenarioer gjør at man får flere mentale knagger, slik at dersom man kommer opp i en situasjon, så handler man raskere fordi den er gjenkjennbar.
Har du noen gang vært redd på jobb, selv om du var forberedt?
Kristin tar en tenkepause før hun svarer.
– Jaa, ikke redd akkurat, men jeg har kjent på en spenning som kan gjøre at man blir mer skjerpet. Det har hendt at man har fått signaler om at det kunne være personer i området som hadde til hensikt å skade kongefamilien.
Det er en utfordrende jobb, men da er det godt å ha et samarbeid med kolleger i sivilt rundt om kring. På den måten får vaktene meldinger om observasjoner inn mot store områder på sambandet på øret.
- Det var ei helvetes ensom tid
Felt noen tårer
22. juli 2011 ble 77 mennesker drept på Utøya og i Regjeringskvartalet. Det var landesorg, og det er i slike krisetider at folket trenger å vite at kongefamilien er med dem i sorgen. Dagen etter massakren på Utøya besøkte Kong Harald, Dronning Sonja og Kronprins Håkon Sundvolden hotell for å vise sin støtte og empati til de etterlatte og overlevende etter skytingen på Utøya. Med dem som beskytter, var blant annet Kristin Worpvik. Det er en dag hun husker godt og som gjorde inntrykk.
– Vi kan alle sammen kjenne på det at når vi mister noe av det kjæreste vi har og det å stå der og skulle ha den funksjonen er ikke like enkelt da. Akkurat da hadde jeg lyst å bare gå å holde rundt folkene. Så det kjente jeg på og jeg husker jeg syntes det var tøft for jeg hadde bare lyst å gå å være et ordentlig medmenneske.
– Som far, bestefar og ektefelle, kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver og en av dere, sier en gråtkvalt Kong Harald når han taler til folket i Oslo spektrum i august 2011, bare noen uker etter terroraksjonene 22. juli.
Bak scenen står Kristin og hører sjefens rørende ord. Alt det triste får henne til å se opp og telle takbjelkene.
For selv en livvakt kan kjenne på følelser. Selv en livvakt og innrømmer at hun har felt noen tårer i jobbsammenheng.
– Man er et medmenneske og et menneske oppi det hele, sier hun.
Ekteskap med gnist
Nå etter 33 år i tjeneste hos Norges mest berømte familie, kan Kristin se tilbake på en karriere hun er stolt av. Hun har fått flere medaljer som pryder politiuniformen, deriblant Kongens erindringsmedalje i gull for særlig fortjenstfullt virke i H.M. Kongens tjeneste.
Og hele denne tiden har den utadvendte trønderen Kristin og mannen Sjur, den sindige gudbrandsdølingen og politiskolens beste elev holdt sammen. Hun beskriver det som et ekteskap fullt av gnist og glede.
– Jeg har sagt til mine barn at når de velger en mann eller kone i livet sitt, så er det å ha den gode samtalepartneren og den du kan ha hverdagene sammen med det viktigste, forteller hun.
Sjur har vært en støttespiller for Kristin underveis og har støttet henne i hennes arbeidshverdag siden han har vært i PSTs livvakttjeneste for blant annet statsministeren. Men de har også oppdratt tre barn sammen. To av dem har fulgt i foreldrenes fotspor og er uteksaminert fra politihøyskolen og en av døtrene er journalist. Kristin forteller at de er en familie med mye konkurranseinstinkt og mange gode samtaler rundt middagsbordet.
Men til tross for at Kristin fyller 60 neste år har hun ingen planer om å pensjonere seg enda.
- Jeg er ikke der. Jeg kjenner at jeg er utrolig glad i jobben min. Jeg har fantastiske kollegaer. Det er viktig med kontinuitetsbærere, som Nils Arne Eggen en gang sa. Jeg er virkelig motivert for dagene fremover og er ikke 59 i hodet mitt, sier hun og beskriver med masse innlevelse de siste dager med trening i nærkamp og skyting.
- Nei, jeg tenker at jeg blir en del år til, avslutter hun.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
- Etter den turen, tar jeg aldri taxi alene
- Det kunne ikke stemme. Jeg var tross alt bare 34 år, frisk og aktiv
