En morgen sto Kristin Oudmayer på «God Morgen, Norge» på TV 2 og snakket om mobbing og inkludering. Hun hadde svart genser, løst krøllet hår og så trygg og engasjert ut. Akkurat som mange hadde sett henne før. Temaet hadde hun snakket om hundrevis av ganger som ansvarlig for Unicefs «Du kan være den ene»-program, og som forfatter av to bøker om mobbing. 

Men noe var helt annerledes denne gangen. Noe ingen kunne se.  Hun dro rett hjem og la seg i senga så fort innslaget var over. Der ble hun liggende hele dagen og tenke på alt hun hadde sagt på tv. Hvor banale var ikke de utsagnene? Hvem som helst kunne sagt det hun sa. Hun lurte alle. Og snart ville hun bli avslørt. 

Jeg må nok innrømme at jeg alltid hadde sett litt med skepsis på alle de som snakket om at de var utbrente. Jeg har selv hatt noen tøffe runder i livet, og hadde i mitt stille sinn tenkt at folk la seg ned litt for fort, at de manglet evnen til å ta seg sammen.

Det svært få visste, var at den profilerte samfunnsdebattanten og forfatteren nettopp hadde inngått en avtale med fastlegen og den nærmeste sjefen sin, om at hun bare skulle jobbe én dag i uken. Hun skulle holde noen foredrag som alt var booket. Og noen medieopptredener sa hun ja til. Men timeplanen var kraftig redusert. De færreste visste at hun var syk av stress. Ingen måtte få vite at også hun var blitt en sånn som kalte seg utbrent. Hva ville det gjøre med det imaget hun hadde bygd seg opp? Hvordan ville folk se på henne hvis de fikk vite det?