Jeg lener meg tilbake i togsetet og lar hodet hvile tungt på den blåpolstrede hodeputen med påskriften Deutsche Bahn Literaturzug. Togets gyngende hastighet får meg i en meditativ tilstand, og det eneste jeg klarer å fokusere på er de høstfargekledde hagene vi suser forbi. Ikke ett eneste menneske å se. Bare hus, hager, og en og annen fugl som harmonisk flyr forbi i strålene fra en lav høstsol.

Et sort/hvitt-bilde dukker opp i erindringen min. På bildet er det så mange mennesker at det er umulig å telle dem. De står på en provisorisk togstasjon.

En av dem mangler en sko. En annen, en kvinne med tørkle på hodet, bærer et barn i armene. Det ser ut som hun er på vei til å kysse den lille på pannen. Som for å vise at mamma er her. Mamma skal sørge for at du er trygg. I bakgrunnen kan man skimte et tårn i murstein, som toget av kuvogner til høyre i bildet akkurat har kjørt gjennom. Fotografiet ble tatt i mai 1944.

Det jeg vet, som ingen av de utallige menneskeskjebnene på bildet vet, er at togturen de akkurat har gjennomført markerer slutten for de aller fleste av dem. Endestasjonen er konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.