ENDESTASJON: For mange millioner uskyldige mennesker betydde togreisen fra Berlin gjennom Tyskland, for over 70 år siden, slutten på livets reise. Her fra konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen i mai 1944. FOTO: NTB scanpix
ENDESTASJON: For mange millioner uskyldige mennesker betydde togreisen fra Berlin gjennom Tyskland, for over 70 år siden, slutten på livets reise. Her fra konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen i mai 1944. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Kronprins Haakon til KK: - Jeg har reflektert mye over andre verdenskrig

Vi ble med på et kongelig litteraturtog på skammens skinner.

Jeg lener meg tilbake i togsetet og lar hodet hvile tungt på den blåpolstrede hodeputen med påskriften Deutsche Bahn Literaturzug. Togets gyngende hastighet får meg i en meditativ tilstand, og det eneste jeg klarer å fokusere på er de høstfargekledde hagene vi suser forbi. Ikke ett eneste menneske å se. Bare hus, hager, og en og annen fugl som harmonisk flyr forbi i strålene fra en lav høstsol.

Et sort/hvitt-bilde dukker opp i erindringen min. På bildet er det så mange mennesker at det er umulig å telle dem. De står på en provisorisk togstasjon.

En av dem mangler en sko. En annen, en kvinne med tørkle på hodet, bærer et barn i armene. Det ser ut som hun er på vei til å kysse den lille på pannen. Som for å vise at mamma er her. Mamma skal sørge for at du er trygg. I bakgrunnen kan man skimte et tårn i murstein, som toget av kuvogner til høyre i bildet akkurat har kjørt gjennom. Fotografiet ble tatt i mai 1944.

Det jeg vet, som ingen av de utallige menneskeskjebnene på bildet vet, er at togturen de akkurat har gjennomført markerer slutten for de aller fleste av dem. Endestasjonen er konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Skinner som bærer preg av en skammens historie

Gruppen av mennesker på det ikoniske bildet er dessverre ikke alene om å ufrivillig bli shippet fra hjemmene sine, stuet om bord på et tog med ukjent destinasjon, tvunget ut av kuvognene og enten bli valgt ut som slavearbeider på ubestemt tid eller sendt rett i gasskammeret. I perioden 1942 til 1944 - den såkalte femte fasen av nazistenes system for konsentrasjonsleirer - var dette normalen i Tyskland og Polen.

UTRYDDET: Mange av de som ble deportert til konsentrasjonsleirene ble fraktet i kuvogner gjennom Tyskland. FOTO: NTB scanpix
UTRYDDET: Mange av de som ble deportert til konsentrasjonsleirene ble fraktet i kuvogner gjennom Tyskland. FOTO: NTB scanpix Vis mer

I krigsårene rullet utallige tog ut fra togstasjonen Anhalter Bahnhof i Berlin, og fulgte togskinnene til nærliggende konsentrasjonsleire. Det føles merkelig å sitte på et tog så mange tiår senere, som ruller over mange av de samme togskinnene som ble benyttet den gangen. Skinner som bærer preg av en skammens historie. Som er skammens spor.

Mange av de som var om bord på disse togene - eller i kuvognene - under krigen var norske jøder, og norske motstandsmenn og kvinner.

«Parallelt med dette gikk det to andre transporter med mannlige jøder fra Oslo, begge på 20 personer. (...) Reiseruten ble Oslo-Århus med båt, Århus-Berlin med tog og, etter et kort opphold i Alexanderplatz fengsel, videre til Auschwitz. Alle disse jødene ble erklært arbeidsdyktige og ble også innført i arbeidsleiren Monowitz», utdrag fra boken Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945 av Kristian Ottosen.

AUSCHWITZ: Flere millioner mennesker mistet sine liv i den beryktede konsentrasjonsleiren under andre verdenskrig, etter å ha blitt fraktet til Polen med tog. FOTO: NTB scanpix
AUSCHWITZ: Flere millioner mennesker mistet sine liv i den beryktede konsentrasjonsleiren under andre verdenskrig, etter å ha blitt fraktet til Polen med tog. FOTO: NTB scanpix Vis mer

«I februar 1943 ble de arresterte jødene nordfra og vestfra, som ikke var nådd frem til Oslo til Donaus avgang, sendt om bord i lastebåten Gotenland. De ble også sendt til Stettin, og derfra med tog til Berlin. Der oppholdt de seg i den utbombete jødiske synagogen, hvorpå de ble sendt i en større togtransport til Auschwitz. Av disse 158 norske jødiske fanger ble 130 ført direkte i døden, mens 28 ble sendt på slavearbeid», utdrag fra boken Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945 av Kristian Ottosen.

Som påskriften på togputen som hodet mitt hviler på tilsier, befinner jeg meg om bord på et såkalt litteraturtog. Det er kronprinsesse Mette-Marit av Norge som har tatt initiativ til toget, som i alle hovedsak skal fremme norsk litteratur i Tyskland. Endestasjonen for vårt tog er den tradisjonsrike Bokmessen i Frankfurt - ikke konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Et minnesmerke over jødene som ble deportert fra sine hjemland

Med seg på toget har hun både ektemannen kronprins Haakon og flere anerkjente, norske forfattere. Blant dem Simon Stranger, som har skrevet en prisbelønt bok om sin jødiske svigerfamilies krigshistorie.

Under litteraturtog-turneen i Tyskland har kronprinsessen også lansert antologien Hjemlandet og andre fortellinger på tysk, en bok hun i samarbeid med forlagsredaktør Geir Gulliksen har vært medredaktør på. En av tekstene i boken er skrevet av forfatter Ole Robert Sunde, og handler om snublesteiner.

Snublesteiner er et minnesmerke over jødene som ble deportert fra sine hjemland og fraktet til de brutale konsentrasjonsleirene - mange nettopp ved hjelp av togskinnene litteraturtoget kjører på.

De små gullbelagte messingfirkantene med navn og årstall over fødsel og dødsår er kreert av den tyske kunstneren Gunter Demnig, og legges ned i asfalten foran husene eller leilighetene der jødene bodde før de ble arrestert og deportert.

Under norgeslanseringen av antologien i høst, fortalte kronprinsesse Mette-Marit at Sundes tekst om de gullbelagte messingfirkantene betydde mye for henne.

Planen min under litteraturtog-reisen er å spørre kronprinsessen om hva det er med teksten om snublesteinene som betyr mye for henne, og om hun selv - i likhet med meg - har reflekter over at togskinnene vi kjører på bærer preg av den grusomme forhistorien.

Men det får jeg aldri anledning til. Kronprinsesse Mette-Marits helse er redusert på grunn av sykdommen kronisk lungefibrose. Jeg får derimot noen ord med ektemannen kronprins Haakon, som jo selv bærer krigshistorie i blodet. Hans far og farfar måtte flykte ut av Norge under krigen, da nazistene okkuperte Norge i april 1940.

- Jeg har ikke tenkt på det før du nevner det nå, men det er klart at tog ble brukt den gangen som transportmiddel. Jeg har reflektert mye over andre verdenskrig, og er opptatt av samfunnsspørsmål, så den biten har jeg med meg, forklarer kronprins Haakon.

LITTERATURTOG: Vi møtte kronprins Haakon på litteraturtoget fra Köln til Frankfurt i midten av oktober. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix
LITTERATURTOG: Vi møtte kronprins Haakon på litteraturtoget fra Köln til Frankfurt i midten av oktober. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer

- Det har heldigvis skjedd mye i Tyskland siden den gang

Han mener det er viktig at vi husker på historien, og har kunnskap om hva som har skjedd, for at vi skal kunne ta gode avgjørelser om fremtiden.

- Men det har heldigvis skjedd mye i Tyskland siden den gang. Det er relativt lett å skille mellom nazistene og tyskerne, og jeg tror nok at disse skinnene har gjort mye god nytte for seg siden den tid.

- Hvorfor er det viktig at vi fremdeles skriver om og opplyser om det som skjedde under andre verdenskrig?

- Hvis vi forstår hva som skjedde på et historisk plan, så gir det oss kunnskap både om hva som kan skje, men også en forståelse av hvordan mennesker fungerer og hvordan samfunnet fungerer. Og når vi forstår det på en mer dyptgripende måte, har vi bedre muligheter til å ta gode avgjørelser for om hva slags samfunn vi har lyst til å bygge, sier han videre.

Når jeg spør kronprinsen om han selv er opptatt av å lese om andre verdenskrig, forteller han at han i sommer brukte mye tid på å høre på podkasten Hardcore History, men da hovedsakelig om første verdenskrig - som var i perioden 1914 til 1918.

- Andre verdenskrig er det jeg har lest mest om, men jeg syntes det var interessant å få mer informasjon om første verdenskrig, for å forstå andre verdenskrig. Det var sommerens prosjekt. Ni timer med første verdenskrig! sier han med et smil.

«Vi må aldri glemme»

Mange av dem som overlevde den brutale behandlingen de fikk i de ulike konsentrasjonsleirene i Europa, og som etter hvert kom hjem, skrev erindringer om det de hadde opplevd.

For flere tok det lang tid å ha motet og orken til å skrive ned det de hadde opplevd, og det var mange som i utgangspunktet ikke ønsket å dele. Men uttrykket «Vi må aldri glemme» ble et felles budskap og en motivasjon for å finne styrken til å dele fra sine erfaringer og opplevelser.

- Har uttrykket «Vi må aldri glemme» en betydning for kronprinsen?

- Absolutt! Det er kjempeviktig. Jeg har selv vært i Auschwitz, og sett flere av de historiske stedene. Jeg har truffet en del mennesker som opplevde noe av det. Så det er utrolig sterke historier, som er viktig at vi husker på, sier kronprins Haakon engasjert.

Han trekker frem Aktive Fredsreiser og Hvite Busser, som han mener gjør et viktig arbeid med tanke på det å opplyse de nye generasjonene om andre verdenskrig.

- De gjør en veldig god jobb, og tar med mange norske ungdommer til de aktuelle historiske stedene, slik at også de får en opplevelse av det, og dermed også en større forståelse. Det har barna våre også vært med på, avslutter kronprinsen, og vender blikket ut mot den tyske landsbygda og togskinnene utenfor.

TANKEFULL: Kronprinsen sier til KK at han har lest mye litteratur som omhandler andre verdenskrig. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix
TANKEFULL: Kronprinsen sier til KK at han har lest mye litteratur som omhandler andre verdenskrig. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: