ADOPSJON: Uma Feed Tjelta er scenekunsteren som lagde personlig film om adopsjon. Nå ønsker hun å utfordre det hun kaller solskinnshistorien om utenlandsadopsjon. FOTO: Astrid Waller
ADOPSJON: Uma Feed Tjelta er scenekunsteren som lagde personlig film om adopsjon. Nå ønsker hun å utfordre det hun kaller solskinnshistorien om utenlandsadopsjon. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Utenlandsadopsjon

- Kroppen husker at jeg ble forlatt

Hva skjer med en baby som mister sin mamma? Hva skjer med en baby som ikke blir holdt? Da adopterte Uma Feed Tjelta begynte å stille disse spørsmålene fikk hun ingen svar.

Uma Feed Tjelta (37) ble forlatt av moren sin i Sør-Korea som liten baby. Noe særlig mer vet hun ikke, for informasjonen om hennes første seks levemåneder er begrenset.

«Jeg vet faktisk ikke om faktaene om meg selv stemmer. Jeg vet ikke hvor jeg ble født, eller om datoen er den dagen jeg faktisk ble født på, eller om mitt navn er mitt ekte navn. Jeg ble forlatt på gata, uten noe som helst informasjon.»

Det er Umas stemme fra dokumentarfilmen The Only Story vi hører. En dokumentar som ligger i et krysningspunkt mellom kunst og debattinnlegg, og som ble vist på Høstutstillingen i år.

Vi ser scenekunstneren Uma utfolde seg i moderne dans, vi ser klipp fra et høyteknologisk og rikt Sør-Korea som hun besøker for andre gang i forbindelse med filmen. Alt akkompagnert av rytmisk musikk og Umas fortellerstemme som forteller om følelser av utenforskap, rotløshet og savn.

ET SAVN: Uma beskriver et kroppslig savn. Et sort hull som ikke kan trøstes bort. FOTO: Astrid Waller
ET SAVN: Uma beskriver et kroppslig savn. Et sort hull som ikke kan trøstes bort. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Å bli forlatt som spedbarn, det tror jeg setter noen spor, sier Uma til KK.

I etterkant av visningen har hun figurert i ulike presseoppslag, og skrevet kronikker om temaet. Et annet format enn den såre og sanselige filmen, men hun håper debatten kan føre til endringer.

- For meg er det viktig å utfordre den solskinnshistorien som ofte blir presentert når det er snakk om utenlandsadopsjon, sier Uma.

- Den historien handler ofte om et hjelpeløst barn fra et fattig land som blir forlatt av en mor i nød, og som i stedet kommer til et kjærlig foreldrepar som har ønsket seg barn av hele sitt hjerte, sier Uma og legger til:

- Men så er det kanskje sånn at de landene barna er fra ikke først og fremst er fattige, men at de mangler sosiale støtteordninger? Og kanskje er det ikke så lett for barnet å finne seg til rette i et nytt land, og være den som alltid skiller seg ut, sier Uma, som for å allerede komme solskinnshistorien til livs.

Hva er hennes historie?

- Jeg vet at jeg ble forlatt som nyfødt, og antakelig levert inn i en form for innleveringsluke for babyer, forteller Uma og forklarer at denne ordningen ikke var uvanlig i Sør-Korea, hvor det fantes så godt som ingen hjelpeordninger for enslige, gravide kvinner på åttitallet.

Eksakt fødselsdato finnes ikke. Den er anslått. Hvor lang tid det tok før noen holdt henne inntil seg vet hun heller ikke. Hvor lenge lå hun der og kjente på at hun var alene? Hva kjenner en baby egentlig av slike ting?

Det hun vet er at følelsen av å bli forlatt skulle følge henne resten av livet, som et sort hull. Og vokse seg til en identitetskrise hun ikke forsto hvordan hun skulle takle.

Uten svar

«En dag i mai kommer jeg til Norge. Her får jeg en ny mor og far og to storesøsken»

Uma kommer til Stavanger seks måneder gammel, til det som skulle bli familien hennes, like før 17. mai i 1983. To foreldre og to eldre søsken, også adopterte fra hennes hjemland, ventet i spenning på det nye familiemedlemmet. Et av de første bildene av henne er i bunad, på fanget til søsknene. Hun fikk navnet Anne.

BUNADSGJENGEN: Uma i fanget på sine to nye søsken, også adopterte. FOTO: Privat, gjengitt med tillatelse fra familien
BUNADSGJENGEN: Uma i fanget på sine to nye søsken, også adopterte. FOTO: Privat, gjengitt med tillatelse fra familien Vis mer

- Jeg kom til et kjærlig hjem, med to eldre adoptivsøsken. Men mor og far var ikke forberedt på de spørsmålene jeg hadde etterhvert som jeg vokste opp. For hvem var jeg? Hva var min historie? Disse spørsmålene har jeg alltid stilt. Og de er krevende å svare på. Mor og far var heller ikke forberedt på at jeg hadde så mye sinne i meg, rundt det å være adoptert, sier Uma, et navn hun tok mange år senere, basert på navnet i papirene hennes fra Sør-Korea, der det sto Um.

- I dag vet jeg mer om hvorfor jeg følte meg så ensom og annerledes. Og jeg vet også at jeg ikke er alene om ha kjent på disse følelsene. Det er ikke uvanlig for utenlandsadopterte å slite med identitet, selv om det ikke betyr at alle gjør det, understreker Uma.

- Hva har vært det mest problematiske?

- For meg har det vel vært at jeg har søkt mange svar ingen har kunnet gi meg. At jeg har kjent på et hull. Kanskje også den standardhistorien jeg ble fortalt, om at en mor som var veldig glad i meg ikke kunne ha meg og ville at jeg skulle få et nytt liv et annet sted, forklarer Uma.

Fantaserte om hvem hun var

Små bruddstykker av informasjon, blandet med fiksjon. Umas fantasi løp løpsk og spant videre. Hver gang hun leste om Mowgli eller fikk høre historien om Moses fortalt i menigheten, tenkte hun «dette er min historie». Uma ler litt.

FINNE SIN PLASS: - Jeg har alltid følt på en annerledeshet. Noe så enkelt som å snakke dialekt og likevel ikke være lik de andre, sier Uma på klingende «Stavangersk» til KK. FOTO: Astrid Waller
FINNE SIN PLASS: - Jeg har alltid følt på en annerledeshet. Noe så enkelt som å snakke dialekt og likevel ikke være lik de andre, sier Uma på klingende «Stavangersk» til KK. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- En annen ting er at adoptivbarn ofte får høre at de har vært ekstremt heldige, og mange spør også om vi ikke er takknemlige, sier Uma.

- «Er du ikke takknemlig for at du slapp å vokse opp i fattigdom og nød?» «Er du ikke takknemlig for å komme til foreldre som vil ha deg og som elsker deg?» Men hva med de vanskelige følelsene man kan kjenne på? Er man da utakknemlig? Og kan en liten baby egentlig stå i takknemlighetsgjeld til noen, spør Uma retorisk.

Det skulle bli vanskelig å være Uma, og det skulle bli tøft å være foreldrene og søsknene til ei jente som etterhvert ikke ville si mor og far, men i stedet titulerte dem ved fornavn, for å markere avstand. I krangler understreket Uma at hun ikke var deres «ekte» datter, og derfor ikke trengte å høre på dem. Hennes to eldre adoptivsøsken delte ikke hennes frustrasjon. Det var Uma som som var i opprør. Som opponerte.

- Jeg følte at jeg ikke hørte hjemme noe sted, og at ingen forsto hva jeg slet med. Jeg manglet nok også et språk for å forklare det jeg slet med, sier Uma.

Reiste tilbake

Det året hun var russ, reiste hele familien til Sør-Korea for å vise barna hvor de kom fra. Med støtte fra adopsjonsselskapet får de se ser landet Uma ble forlatt i, fra solsiden. Flotte hoteller, spektakulære severdigheter. Uma var ikke så interessert i den biten. Hun hadde høye forventninger til ett punkt på programmet, besøket på barnehjemmet der hun tilbragte de første seks månedene av livet.

«Hva skjer med en baby som mister sin mamma? Hva skjer med en baby som ikke blir holdt? Historien min handler om min mamma og meg. Og svaret ligger et sted i Korea»

Uma reiser til barnehjemmet med moren og faren. Det viser seg at barnehjemmet er gjort om til et hjem for handikappede barn. De blir tatt godt imot og vist rundt.

- Det jeg så var barn som ikke ble holdt og som manglet nærhet. Det var ubehagelig å oppleve at barna klamret seg til oss som besøkte dem. Jeg husker en gutt som ikke ville gi slipp. Jeg syns det var så krevende, jeg fikk pappa til å ta ham. Jeg syns det var så fælt, forteller Uma.

- I dag vet man jo mye mer om hvor viktig de første månedene av et barns liv er, for videre utvikling. Hvor viktig nærhet er for en baby. De søkte nærhet, sier Uma.

Papirene om henne selv som hun hadde håpet å finne, eksisterte ikke, eller var uansett umulig å finne, grunnet en omorganisering av driften tidlig på åttitallet. Rispapirer hulter til bulter. Uarkiverte mapper. Uma hadde ikke sjans til finne sin egen. Hun reiste hjem uten svarene hun søkte. Og for Uma ble tiden etterpå enda vanskeligere. Skuffelsen over å ikke vite. Og kanskje enda verre, ikke føle seg forstått av sine nærmeste.

Som tjueåring bryter hun kontakten med foreldrene. Det tar fem år før hun nærmer seg dem på ny.

- I dag er det helt annerledes mellom oss, vi er mye nærmere hverandre, sier Uma og forteller at de kan diskutere åpent utfordringene de selv, og Uma hadde - i forbindelse med adopsjonen. En ny åpenhet har skapt en nærere relasjon. Sammen har de stilt opp i media og fortalt om opplevelsen.

Uma har selv fått to barn. Barn hun har bysset og holdt og trøstet. Det har gitt en ny forståelse av hvor sårbar en liten baby er. Og hvor lenge seks måneder i grunn er, når man er i barselbobla. Tanken på hvor utfordrende det må ha vært for hennes egen mor å få en urolig baby på seks måneder i armene er også noe hun har reflekter over. Og snakket med sin mor om.

I ET SPEIL I EN GÅTE: Tanker om identitet, hvor hun kommer fra og hem hun er, er noe Uma har brukt mye tid på. FOTO: Astrid Waller
I ET SPEIL I EN GÅTE: Tanker om identitet, hvor hun kommer fra og hem hun er, er noe Uma har brukt mye tid på. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- I dag klarer jeg også å løfte problemstillingen opp fra å bare handle om meg og min opplevelse, til noe mer allment. For jeg syns det er så viktig at vi snakker om disse tingene, at det er på høy tid at en del av de problematiske sidene ved adopsjon kommer fram, både for barna - men også for foreldrene, sier Uma.

Selv om budskapet hun kommer med er adopsjonskritisk ønsker hun ikke å bli bli satt i båsen «imot utenlandsadopsjon».

- Det jeg brenner for er et paradigmeskifte. Et bedre vern av de adopterte, etter at de har kommet til Norge. Et tilbud med fagfolk som kan tilby hjelp, både til adoptivforeldre og adoptivbarn, sier Uma.

- Vi adopterte er på mange måter andre lands barnevernsbarn. Likevel er det ikke noen spesiell oppfølging av oss når vi ankommer. Og er det slik at noe er krevende for foreldrene, ja da er det vanlig helsetjeneste som gjelder, og der er ofte kunnskapsnivået om de utfordringene adopterte barn kan ha, begrenset, sier Uma.

Ønsker mer hjelp

I 2018 kom en ny adopsjonslov. Her ble retten til opplysninger og innsyn i adopsjonssaken klargjort, og den ga også etterkommere til en avdød adoptert rett til å få vite identiteten til de opprinnelige foreldrene. Ønsket fra ulike adopsjonsforeninger om et eget kompetansesenter for utenlandsadopterte ble ikke imøtegått.

Andrea Johanna Bratt Mæhlum er styreleder i Adopsjonsforum, en av de tre adopsjonsforeningene for utenlandsadopsjon i Norge. Hun bekrefter at de fortsatt ønsker et slikt senter, i tillegg til en styrking av kompetansen i eksisterende tilbud, og at adopsjon kommer inn i relevante fagutdanninger. Hun påpeker at Danmark har ordninger som kan fungere her også.

- I Danmark er det lovfestet med blant annet psykologsamtaler med foreldre rett før de skal adoptere barnet. Det er et stort behov for forståelse og kompetanse knyttet til adopsjon i et livsperspektiv, på ulike arenaer. Og dette er statens ansvar, avslutter hun.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er det statlige fagorganet for adopsjon, og faglig rådgiver for departementet, innenfor en feltet adopsjon.

- Det ordinære helse- og velferdssystemet skal være tilgjengelig og tilby nødvendige og pålagte tjenester til alle, også adopterte og adoptivforeldre, sier Kristin Ugstad Steinrem, avdelingsdirektør for Internasjonale Tjenester i Bufdir.

Hun påpeker at direktoratet er kjent med at det fra tid til annen fremmes krav om et mer spesialisert tilbud til adopterte, men at det også er delte meninger om hva dette skal være, og inneholde.

- Dette vil uansett være et ressurs- og prioriteringsspørsmål som ikke avgjøres av Bufdir alene, påpeker avdelingsdirektøren.

Ønsker ikke steile fronter

Med andre ord. Det Uma og mange med henne ønsker seg er ikke rett rundt hjørnet ...

Tilbake til Uma. Og tilbake til filmen. Har hun fått tilbakemelding fra andre adopterte som har sett den?

- Ja, og jeg har fått høre at jeg er litt tøff som tar tak i det, for mange adoptivbarn er redde for å såre familien sin. Men jeg har også snakket med adoptivforeldre som kjenner seg igjen og syns det er bra at jeg forteller, for de har opplevd store utfordringer med barna, og ikke følt at de har noe sted å gå.

Uma ønsker seg en bredere samtale. Flere stemmer. Og at man kan snakke om problemer som rasisme, tilknytningsproblemer og psykiske lidelser knyttet til adopsjon.

- Jeg håper vi kan åpne opp debatten. Få til en åpen, offentlig samtale om det her. Ikke så harde fronter, men dialog. Det er det jeg ønsker meg, avslutter Uma.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: