Vietnam, 1960-tallet: En foreldreløs gutt faller av et laste­plan i flukt fra krigen. Fallet er fatalt, han blir lam. Hva ville skjedd om han hadde klart å klamre seg fast, eller komme seg fra det uskadd? Eller om det endte der, i det fallet? Lan Marie Nguyen Berg (33) har ofte undret seg over livets tilfeldigheter som ­gjorde at hennes vietnamesiske far kom til Norge i rullestol som 14- åring.

Slik hun har fundert over flere store spørsmål. Man fant henne ofte på biblioteket på Kolbotn. 12 år gamle Lan. En gang gled fingrene over hyllen med biografier. Ulike versjoner av Anne Franks dagbok, hun leste dem alle, ­flere ganger, men også biografier om ­Nelson Mandela og ­Martin Luther King. Deres historier opprørte henne. Samtidig var det noe triggende med alle disse rettferdighetskampene – borgerrettighets­bevegelsen i USA, kampen mot apartheid, motstands­bevegelsen i Norge eller holocaust – og disse menneskene som torde satse alt for den saken de trodde på. Hun har flere ganger tenkt at det kanskje var der, ved reolen for biografier, hennes egen kampånd ble tent.

– De kjempet for sin tids viktigste sak, og de viste at det er mulig å vinne til slutt!

– Jeg kunne ikke la den sjansen gå fra meg

Lan sitter på huk oppi lenestolen ­hjemme i leiligheten i Kværnerbyen i Oslo. Der vi andre ville krøllet beina ­under oss, plasserer hun fotsålene flatt ned på stolputen. Vipper mellom å være imøte­kommende og tilbakeholden. Hun, som ofte begynner på setningene før hun vet hva hun skal si, nå er hun på vakt. Hun har måttet tåle mye det siste året.

For fem år siden dukket Lan opp i politikken som en Disney-prinsesse. Jenta med det lange, svarte, blanke ­håret, gnistrende øyne og kritthvitt smil som ville redde miljøet med sitt ukuelige mot. Kompromissløs og uredd. Fremdeles et uutnyttet materiale som tegne­filmmanus, men kanskje var det denne heltinnen Miljø­partiet De Grønne spottet da de satte den ­uerfarne og den gang ukjente jenta fra Kolbotn øverst på sine ­valglister. ­Bloggeren fra miljøkollektivet ­«Grønne ­jenter». Deres egen «Modig». Full av selvtillit.

Lan drar på det. Egentlig er hun sjenert og redd for ikke å få ting til, sier hun.

– Da jeg fikk tilbudet om å stå øverst på lista, fikk jeg frysninger på ryggen. Jeg visste at jeg var på dypt vann. Men tenkte: «Hva ville en mann ha gjort?» Jeg kunne ikke la den sjansen gå fra meg.

I dag kunne spørsmålet vært: «Hva ville Lan ha gjort?»

De siste årene har hun drevet noe som kan minne om ekstremsport, kastet seg ut i politikken som en nyfrelst ­basehopper. Full av adrenalin og pågangsmot. Slik hun også gjorde da hun prøvde surfing for første gang, på en dag med gode bølger, og ble revet av brettet og kastet rundt i bølge etter bølge. Hun mener at hun ville ha druknet den dagen for ti år siden i den sørafrikanske havnebyen Durban hvis ikke en lokal surfer hadde reddet henne.

Det skulle kanskje ha skremt selv den mest optimistiske fra å gjøre ting man ikke kan. Men Lan Marie Berg skulle padle ut igjen: Da hun gikk inn i MDG, trodde hun at hun skulle inn i et opposisjonsparti i Oslo bystyre, velgerne ville noe annet, og hun endte hun opp som byråd for Oslos tredje største parti 27 år gammel. Med det øverste ansvaret for miljø og samferdsel, en etat med en underskog av avdelinger: miljø, vei, kollektivtransport, trafikksikkerhet, ­offentlig parkering, havn, kommunens skoger og parker, brann og redning, energigjenvinning, enøktiltak, vann, avløp og renovasjon.

I fjor vår ble hun mamma for første gang, tre måneder senere startet valgkampanjen. Med en liten baby hjemme gikk hun rett inn i tøffe politiske forhandlinger med Arbeiderpartiet og SV som varte dag og natt. Så rullet saken om flere tusen brudd på arbeids­miljøloven i Oslo kommune i mediene. Det samlede arbeidspresset ble for heftig. Nå var det fastlegen som skulle få henne i land. På Facebook var Lan befriende ærlig: «Det er lett å føle seg dum og mislykka når man ikke føler at man strekker til», skrev hun da hun i november ble sykmeldt.

– Jeg har lyst til å få til alt! Det var jo egentlig et fantastisk år i fjor. Først å få oppleve det underet å bli foreldre. Og så kom valget, et brakvalg der oppslutningen nesten doblet seg! Etter fire år i byråd var det en utrolig følelse å se at oslofolk ville ha mer av det vi drev med. Men samtidig ble det et år som krevde sitt, det ble en tøff avslutning, oppsummerer Lan. Man kan ikke alltid vinne.

– Hva skjedde?

– Jeg hadde behov for tid og ro. Å få sitt første barn, og så gå rett inn i et slikt maratonløp på jobben var tøft. Det er litt typisk meg. Da jeg ble gravid, tenkte jeg: «Ja, ja, da har jeg tre måneder mellom fødselen og valgkampen. Det blir fint for Eivind å ta pappapermen litt tidlig. Dette går bra!» Og det gjorde det jo en stund, men med alt ­ansvaret jeg hadde til sammen, ble det litt for optimistisk.

– Det var kroppen som til slutt sa fra at den trengte en pause. Mens vi satt i forhandlinger, fikk jeg store rygg­smerter som gjorde det vanskelig å få sove. Jeg kjente det fysisk at jeg ikke orket mer.

– Hvordan var det å stå i kritikken?

– Jeg vet ikke om det var så mye kritikk? Hun ser spørrende ut. Og må bli påminnet om høstens og vinterens ­nyhetsoverskrifter.

– Jeg føler ikke at det var grunnen. Det var mer den samlede belastningen, med ekstremt mye jobbing og press over tid. Jeg kunne ikke fortsette å ignorere grensene. Hun avkrefter at det var «arbeidsmiljøskandalen» som utløste sykmeldingen, slik det kunne oppfattes i mediene. At hun fører seg inn i rekken av oppslag om topp-politikere som blir sykmeldt etter massiv kritikk fra medier og opposisjon.

Skyen glir like plutselig forbi, og solstråler slipper igjennom igjen da hun tenker på lille Ragna Mai, og de siste månedene med mammaperm.

– Jeg har fått sjarmøretappen, gliser Lan.

– Det har vært veldig fint å få lov til å følge Ragna Mai så tett i disse månedene. Tenk at det bare er litt over ett år siden hun kom til verden. Nå løper hun rundt, babler i vei og vil utforske verden.

– Det er jo en veldig omveltning å få barn

Da hun og mannen, partikollega og bystyrepolitiker Eivind Trædal, bestemte seg for å bli foreldre, hadde de sett for seg at det kanskje skulle ta litt lengre tid. Da valgkampen startet i fjor sommer, var det Eivind som endte opp med å ta ut foreldrepermisjon.

– Det var en heseblesende plan, erkjenner Lan.

– Det er jo en veldig omveltning å få barn, og livet blir snudd på hodet. Det var tidlig å komme tilbake i jobb etter tre måneder, men samtidig syntes jeg også det var gøy å være tilbake, føle på at hjernen fortsatt funket og at jeg fortsatt var meg – selv om jeg nå også var mamma, smiler hun.

På Facebook takket hun Eivind etter valgseieren: «Bebis og valgkamp på en gang var et litt heftig prosjekt, og det ville aldri gått uten deg. Takk for at du har skiftet nesten alle bleiene, hatt nattevåk siden august og levert en opplagt og blid baby til ammepause på kontoret hver dag.»

– Det ble Eivind som etablerte rutinene og fikk kontroll på stellebagen. Det var fint å se at de kunne få en så tett relasjon så tidlig.

Opptil to ganger om dagen kom han syklende ned til kontoret med datteren i en elektrisk varesykkel. En investering som har endret byrådens liv.

– Vi var bekymret for hvordan det kom til å bli med en liten baby, men el-kassesykkelen har utvidet radiusen vår. På grunn av sikkerheten har hun ikke lenger mulighet til å reise så ofte kollektivt.

– Vi kommer oss på turer i marka, lange turer langs veien og til og med raskere dør til dør, sier hun med den velkjente miljøentusiasmen som har gått klimaskeptikere på nervene.

Skal de lenger, har de medlemskap i bilkollektivet og bruker appen Nabobil. Nå har hun nettopp skysset mann og datter ut huset og inn i en lånt Nissan Leaf i forveien til hytta på Sandøya, utenfor Tvedestrand. Leiligheten føles ­allerede tom. Om natten kommer hun til å våkne opp i ­panikk og begynne å lete etter datteren. Det er skjedd før.

Varmen fra asfalten nedenfor slår opp gjennom de åpne vinduene i fjerde etasje. Det samme gjør lyden fra klaprende plastsandaler, barnegråt og kattejammer. Bystøy er hun blitt immun mot, og det skal uansett snart bli til fjernt sus. For nå skal de flytte til Alna og få Østmarka som nærmeste nabo – og foreldrene hennes i underetasjen. Et nytt kapittel for den nybakte småbarnsfamilien.

– Vi har kjøpt en generasjonsbolig sammen med foreldrene mine, smiler hun. – Det var faktisk Eivind som foreslo det!

Nå skal barndomshjemmet også selges. De siste ukene har hun gått mange trillerunder på Kolbotn og tatt farvel. Tatt med Ragna Mai på lekeplassen der hun selv lekte da hun var liten, på turer i det samme skogholtet ­eller til Hvervenbukta. Det var noe fint ved å se datteren der, i fotsporene av hennes egen barndom.

– Det blir litt trist ikke lenger å ha det ankeret, sukker hun.

Snart skal kanskje en annen familie sitte der ved kjøkkenbordet og spise middag, og kanskje diskutere verdens urettferdighet, krig og politikk? Engasjementet hennes ble kanskje allerede vekket der. Eller da hun og søsteren for første gang lyttet til pappa Khanh Thanh Nguyens historie?

– Vi er begge veldig engasjert i klima og miljø, og det er et viktig fundament

Moren hans døde i barsel. Faren av tuberkulose flere år senere. Da den foreldreløse gutten, som flyktet fra Vietnamkrigens herjinger på 60-tallet, endte opp i Norge som 14 åring, fikk han rehabilitering på Sunnaas og vokste senere opp på Nesodden med de andre vietnamesiske barna som kom sammen med ham. Da han tok statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, møtte han Lans mor, Mari Ann Berg, i vaskekjelleren på Kringsjå studentby.

Begge foreldrene er opptatt av miljøspørsmål og har lenge vært politisk aktive i SV. Og faren, som i dag er pensjonist, er fremdeles engasjert i Fremtiden i våre hender og SV.

– Amerikansk krigføring var gjentakende temaer for ­diskusjon hjemme. Jeg husker at det opprørte meg at det iblant virket som et menneskeliv andre steder i verden var mindre verdt enn et her i Vesten, minnes Lan.

Etter videregående reiste hun til farens hjemland for å studere utviklingsstudier.

Hjemme i Kværnerbyen er det blitt liten tid til å diskutere politikk det siste året. Lan og Eivind ble et par omtrent samtidig som de begge ble medlemmer i MDG i 2014.

– Vi er begge veldig engasjert i klima og miljø, og det er et viktig fundament. Men det var nok mange andre ting som også gjorde at vi fant sammen, mener Lan. Det skulle vise seg at Eivind delte hennes noe sære interesse for krigshistorie. Hun husker den første daten. I forkant hadde ­Eivind anbefalt henne podkasten «Hardcore History» med Dan Carlin og en rekke episoder om Djengis Khan. Hun brukte tolv timer for å høre igjennom den grundig, det var som hun forberedte seg til eksamen.

– Det var viktig å imponere, ja, smiler Lan bredt.

– Vi har den samme interessen for de lange linjene i ­verden. Dessuten funker vi godt sammen. Han er veldig utadvendt. Det er han som holder praten gående, jeg er mer stille.

Hun liker egentlig ikke å stå i rampelyset. Det vanskeligste med å komme inn i politikken fra sidelinjen var plutselig å bli en offentlig person, påstår hun – og en politiker som frontet et kontroversielt partiprogram.

– Jeg følte at jeg mistet litt av meg selv. Fordi du som offentlig person delvis mister definisjonsmakten over hvordan folk ser på deg.

Er det ikke godt å ha noen å hate? «Et yndet hatobjekt» introduserte partikollega Une Bastholm henne som på et partimøte. Mange liker ikke å bli fortalt hvordan de skal leve livet sitt, bli bedt om å gi slipp på goder, satt i skvis fordi de ikke lenger kan ta bilen til byen eller barnehagen. Særlig ikke av en ung politiker som ikke engang hadde barn selv.

– Jeg burde vært litt heitere

– Det tok tid å venne seg til hetsen

Hetsen har fulgt henne i sosiale medier og ført til både førstesideoppslag og politianmeldelser.

Da hun delte nyheten om at hun var gravid høsten 2018, fantes det ingen grenser: «Herregud, formerer hun seg òg? Stakkars Norge», var en av mange grove kommentarer på sosiale medier.

Hun leser ikke kommentarfeltene selv, hun har medarbeidere som filtrerer dem for henne. Men hun får med seg en god del, og avisoverskriftene er ikke til å unngå.

– Det tok tid å venne seg til hetsen, men det er noe jeg nå føler jeg har tatt kontrollen over og dessverre blitt vant til. Det hjelper å forsøke å skille mellom den offentlige og private personen – den som er meg når jeg er sammen med mine nærmeste. Jeg har ofte tenkt at det ville vært enklere om jeg hadde vært en hvit, middelaldrende mann. Det at unge kvinner oftere utsettes for nedsettende og personfokuserte kommentarer og hets, er et symptom på at mange ennå ikke er vant til at vi sitter i viktige posisjoner. Sånn skal det ikke være – at unge kvinner i offentligheten må være sterkere enn andre. Som samfunn må vi sørge for at det blir tryggere for alle å delta i det offentlige ordskiftet. Og for min del har jeg valgt å gjøre det jeg kan for å stå i det, så ikke de som prøver å skremme oss vekk, vinner.

Det har også vært reelle trusler.

– Har du vært redd?

– Iblant har jeg vært det. Men det handler også om hvordan det påvirker omgivelsene mine og livet mitt. Ved å ta den type forbehold som man må ta …

Hun stopper opp midt i setningen, forsvinner innover igjen. Hun er rådet fra politiet til ikke å snakke så mye om sikkerhetssituasjonen.

Om det har gjort henne mer engstelig etter at hun ble mamma?

– Det er klart at både Eivind og jeg tenker på det. Datteren vår er det kjæreste vi har. Sånn er det jo for alle nybakte foreldre. I vårt liv er det å være offentlige personer som opplever trusler og hets, en tilleggsdimensjon. De første ukene føltes det litt skummelt å gå utendørs alene med vogna. Mens jeg var gravid, tenkte jeg mye på hvordan jeg nå kunne bevege meg rundt med barnevogn uten å reise kollektivt som vi blir rådet til ikke å gjøre for ofte. Vi vurderte å flytte enda nærmere sentrum, men kassesykkelen løste det problemet.

– Jeg er blant de politikerne som mottar en god del hets og ufine kommentarer. Det gjør jobben vanskeligere, og det påvirker dessverre også hverdagslivet, men jeg føler ikke at det definerer meg. Det utgjør ellers en svært liten del av den politiske hverdagen, understreker hun.

Rasistiske kommentarer begynner hun også å bli herdet mot. Men hun mener at vi aldri må slutte å kjempe for minoriteters rett til likebehandling. Hun var 13 år da Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia, bare noen kilometer unna der de bodde.

– Han var bare ett år eldre enn meg også. Det var det ­første drapet i Norge som var allment kjent som et rasistisk motivert drap. Det gikk veldig inn på meg, forteller hun.

– Mange av oss som har vokst opp i Norge, men som ikke ser helt etnisk norske ut, føler oss jo helt norske! Når er det jeg blir norsk nok? Når er det jeg kan bli oppfattet som en vanlig nordmann? Det blir stadig bedre, men jeg har ofte lurt på om det noensinne kommer til å skje.

Den samme følelsen fikk hun etter 22. juli.

– Det finnes mange mennesker som ikke aksepterer oss som fullverdig norske, derfor er det veldig godt å se den store bevegelsen rundt Black Lives Matters. Vi trenger dessverre fortsatt en slik debatt i Norge.

Det går mot ettermiddag, Lan begynner egentlig å få dårlig tid, men sier det ikke. Hun har lovet å hjelpe foreldrene å pakke før de skal ha visning på huset. De har alltid vært en tett familie. I ny felles bolig kan de hjelpe hverandre. Få avlasting i en hektisk hverdag.

Hun gleder seg til alt som skal skje denne høsten. Nå er hun endelig tilbake i jobben som byråd, og har annonsert at hun i tillegg vil stille som stortingskandidat. Ragna Mai har begynt i barnehagen. Lan håper hun slipper å havne i skvisen igjen. Logistikk blir viktig.

– Det er en helt ny verden

Etter fem år i byråd har sykkelpartiet Miljøpartiet De Grønne rukket å lage cirka 55 km med sykkelveier, stenge gater og fjerne parkeringsplasser – til glede og forargelse: Hvordan skal småbarnsfamiliene få kabalen til å gå opp? Skal de liksom sykle barna til barnehagen, fotballtreningen eller svømmehallen?

– Nå er dere selv en småbarnsfamilie, har dere møtt dere selv i døra? Det ble elsykkel, men ble det tøybleier?

– Det ble ikke tøybleier.

Jo da, Lan vet hvor vanskelig det er å leve bærekraftig, og kjenner bedre enn de fleste alle dilemmaene du havner i. For hva er egentlig miljøvennlig?

– Er tøybleier miljøvennlige? Jeg leste et sted at det er bedre for klimaet hvis du vasker de på 60 grader. Men ikke på 90.

– Men som byråd med ansvar for ­avfallsforbrenning er det viktig å understreke at det selvfølgelig er bedre med tøybleier for å redusere mengden avfall, legger hun til. Byråden er alltid på vakt, ­veier sine uttalelser.

Hun innrømmer at læringskurven som mamma også har vært bratt.

– Det er en helt ny verden. Og nå når jeg føler at jeg begynner å få dreisen på det å være mamma til en ettåring, har hun allerede utviklet seg videre. Plutselig er hun tenåring, og så flytter hun ut. Er det ikke litt rart? Jeg husker ikke lenger hvordan det var å være mamma til en tre måneder gammel baby, innser hun.

– Setter du høye krav til deg selv som mor?

– Jeg prøver å gi meg selv slakk, fortelle meg selv at det er bra nok. Samtidig tenker jeg: «Gjør jeg det riktig?» «Er det noe jeg burde ha tenkt på?» Når noe glemmes, føler jeg litt på at jeg stryker på foreldretesten.

De høyeste kravene setter småbarnsmoren på et overordnet og politisk plan. I 2030, når datteren er ti år, skal hun kunne puste inn frisk luft i en utslippsfri by. For det var jo dette Lan lærte av biografiene hun slukte som liten – at selv tidenes viktigste kamper er mulig å vinne.

- Enten jobbet jeg, eller så lå jeg forkjølet i sengen