Kultur

Kvinnens lange arm

Ved en feil har siste del av teksten til KKs påske-langlesning, kortromanen Kvinnens lange arm av Kim Småge, falt ut av bladet. Her følger den manglende teksten, som også vil bli trykket i papirutgaven i uke 18. KK beklager feilen!

Kvinnens lange arm
Publisert
Sist oppdatert




Det blir Anita som forteller dem hvor studioet til Rolf Engen ligger. Etter timer med hele registeret fra vantro til raseri, banning og sår gråt, kryper hun sammen. Holder seg sjøl i en favntak. «Stakkars, stakkars,» hører de. «Og så gjorde hu det for min skyld.» Det snøfter langt bakenfor albuer rundt knær. Kollega Sundt flytter urolig på seg, han mistrives. Mistrives noe så inderlig. Skjellsord og banning er langt greiere å forholde seg til enn såre snøft. Han retter seg opp og spør hvor Rolf Engen har, hadde, studioet sitt. «Det ligger i nerbyen,» svarer hun lavt, hun veit ikke adressen, men det ligger der og der, andre etasje fra bakgården, bare lager og kontor i gården, ingen som bor der. Hun hadde bare vært der når han tok henne med, måtte ikke renne der i tide og utide, det var visst noe med lisenser og purken som brydde seg. Det siste sier hun med et geip. Svarer at nei - nei, hun har ikke nøkkel. Hele framtoningen virker kuet, ei lita, hjelpeløs, kuet jente. Bare når kollega Sundt spør hvor hun har gjømt konvolutten hun fant inne til Rolf Engen, luer det seg opp i øynene hennes. Så går blaffet over, det er som hele ansiktet slukner. «På hybelen,» svarer hun.

De drar til bygningen som huser Rolf Engers studio. Låsefikser Hansen bruker ett minutt på ytterdøra - døra i andre etasje er verre, den bruker han to minutter på. Ingen synlige tegn på at uvedkommende har brutt seg inn før dem, to lås, to knepp og døra er åpen. Det står verken lefsebakeri eller Rolf Engen, fotograf, på døra, det står Artist Deco - i snirkelskrift. De går inn, ser seg rundt. Lar øynene vandre over vegger og golv.

Vi må ha tatt feil dør, tenker betjent Halvorsen, hun titter rundt i rommet. Rommet er kjølig, kvitt. Innrammete reklameposters henger på veggene, en reklame som nærmer seg kunst i uttrykket, sofistikert fototeknikk, hun leser utenlandske navn og betryggende titler. «Katedral i glass», «Nordlys i syd», «Solitude». Det siste forestiller en mann, i sort-kvitt. Han ligger naken på en benk. Med fronten ned. Rundt han og benken gror prestekrager. Masse prestekrager. Det er det nærmeste de kan komme porno i dette lokalet. Den påkledde blondina i elegant pels og glass og ramme ser bare kjølig utilnærmelig ut. Feil dør, tenker hun, snur seg mot kollega Sundt. Og ser i det same at låsefikser Hansen åpner en ny dør. Ei bøtteknott-dør. Iallfall står det det på skiltet. Hun blir stående aleine igjen i all den kvite kjøligheten, resten har forsvunnet inn i bøtteknottet. Hun hører lav plystring, går etter. Dukker inn i et stort rom som er alt anna enn kvit kjølighet.

Betjent Anne-kin Halvorsen blir stående og stirre. Stirre på utstyret som står lainet opp - kamera, stativ, lamper - lyskastere ville hun ha kalt dem. Og videokamera, avspillingsmaskiner, TV-skjermer. Et lite småglorete baranlegg i et hjørne, sofagruppe i det andre. Det finnes en lettvegg, et forheng, hun dukker bak det. Og finner ei seng, messingknotter, skinnfell, speil, masse speil, jævla masse speil - og remmer - gapestokk. Den helvetes innretninga på golvet må være en gapestokk. «Dæggern,» hører hun en stemme si, «profesjonell faenskap.» Noen plystrer igjen. Sjøl er hun ikke i stand til verken å plystre eller ytre, hun går gjennom nok ei dør og finner et rikt utstyrt mørkerom, går ut igjen og ser at kollega Sundt driver og trekker skuffer ut fra en vegg. «Kundelister,» sier han og klasker dem i bordet, «kundelister og adresselister. I kode. Artig fyr, denne Rolf Engen.»

«Jævlig artig,» svarer det fra andre sida av rommet, de snur seg og ser låsefikser Hansen dreie fram en vegg full av kassetter, hundrevis av kassetter. «Hjemmesnekra patent,» sier han, «imponerende, men lite originalt.» Han putter en kassett inn i videomaskina, spoler fram og tilbake, stopper, spiller og de ser. Ser utsnitt av en videofilm med både døde og levende ting og vesener. «Fy faen,» sier han, slår av videoen og legger den på plass igjen. Tar en ny. Kollega Sundt driver og trekker ut skuff etter skuff. «Se her,» sier han, «vi har gjort et kupp!» Opp av skuffene drar han fram bilder, fotografier - i svart og kvitt, bunke etter bunke, klasker dem i bordet og sier: «fy faen!» Anne-kin Halvorsen går borttil, blar i bunkene, lar fingrene bla i bunker med svart-kvitt bilder. Så ramler bunkene ned på bordet.

Jeg går, tenker hun, jeg snur meg, dreier på hælen og går. Ikke særlig smart å spy med låst kjeve. Og forresten så er jeg sjukmeldt. For fra bunkene i enmannsbedriften Rolf Engen glaner slørete kvinneblikk ned på henne. Dopa, tomme øyne. Igjenlukte øyne. Åpne munner. Med eller uten noe stukket inn i. Ansikt sminka i hore- offer- eller Lolita-rollen. Kropper. Kropper slakta og utbretta til fortæring, dandert til Det Gedigne Herremåltidet. Betjent Anne-kin Halvorsen kjenner flere av de kjøttstykkene som ligger der, hun har sett ansiktene deres før - i andre sammenhenger. Ei har hun gått på fritidsklubb sammen med, hun drømte om å bli klesdesigner, «lage schtilige klær til kvinnfolk,» som hun sa. Og under henne ligger lillesøstra til Randi, lillesøstra med guttesveis og kjettingsmykker som «fotomodell-karrieren» bragte til København. Han hadde nok casha en del spenn på det bildet der. Mesterfotograf Rolf Engen. Så stirrer hun rett inn i åsynet på Anita Strand. Komposisjonen, hvis en kan kalle det der, er vemmelig. Hun blar videre. Betjent Halvorsen drar ikke kjensel på en eneste de mannlige aktørene. For de fins ikke - den bunken, det materialet hun blar i, er kjemisk fritt for mannfolk. Og bikkjene i byen har hun aldri vært på nikk med.

Bare jenter. Hun blar i bare jenter. Jenter som tok en ny shortcut vekk fra gørra - og som havna i ei enda verre gørr. «Sjølforskyldt,» kom påtalemyndighetene til å hevde. «Frie mennesker kan gjøre frie valg,» kom de til å si. Riktignok er, var, Rolf Engens virksomhet ulovlig og derfor er han straffeskyldig, men fyren er dau og drept og drap er også ulovlig og derfor må vedkommende drapsmann eller kvinne dømmes. Det kom de til å si. For det var riktig og rett ifølge loven. De kom ikke engang til å sneie innpå den tanken at enkefru Larsen burde få Kongens Fortjenestemedalje i Gull, Carnegies Heltemedalje for Edel Dåd i Kvinneharme, Trondheim Bys Kulturstipend for Aktiv Bekjempelse av Søppel- og Gørrindustrien.

«Føler du deg bra?» Kollega Sundt legger ei hånd på skuldra hennes. Nei, hun føler seg ikke «bra». Hele innmaten hennes, det som kalles sjela og hjertet og nerver og følelser føler seg ubra. Men den følelsen skal få være drivkrafta hennes i lang, lang tid framover. Ikke skal hun flykte, og ikke vil hun spy. Betjent Anne-kin Halvorsen presser sammen sundslåtte kjever og setter seg ned. Hun har noe sorteringsarbeid å gjøre, hun og de tre kollegaene hennes.

Kvinnens lange arm
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer