Det har aldri vært lett å spå hva han skulle foreta seg rundt neste sving. Beck er en av disse artistene som alltid har fornyet seg ved hvert plateslipp, han har vært lo-fi-rocker, dansegulvkonge, funkpoper og dødstrist americanahelt. Vi har ventet oss én ting, og Beck har som regel gitt oss det motsatte.
I think I'm in Love, but it makes me kinda nervous to say so, synger Beck på årets plate, The Information. Hans forrige , Guero, var bare sånn måtelig interessant, og en skuffende oppfølger til tvers igjennom glimrende Sea Change. Nå er han tilbake i god, gammel form med en plate som er leken, tristfin, morsom, dansbar, eksperimentell - og veldig, veldig bra.

Vi er tilbake i det hiphop-inspirerte landskapet Beck beveget seg i på sine tidligste utgivelser, og det kler ham godt. I tillegg tar Beck med seg de fleste musikalske retninger han har sveipet innom, han har pakket alle sine inspirasjonskilder i bagen og tatt dem alle med på fest. Og for en fest!

Her står høydepunktene i kø: Åpningen Elevator Music er en sløy liten sak med en dominerende basslinje og en laidback Beck som slentrer seg gjennom låta. Think I'm in Love har et fantastisk refreng i all sin knapphet, og fabelaktige, pianodrevne Strange Apparition låner vilt fra sørstatsblues og serverer oss Beck nærmest som knelende gospelsanger. At Beck lar oss slippe ut våre indre barn og selv dekorere platecoveret med vedlagte klistremerker gir stjerne i boka. Det er ikke mange andre som gjør slikt.

Det som slår en er den fantastiske tøylesløsheten og eksperimenteringen. Jeg ser for meg Beck sitte i studio, få et innfall (- Robotlyder, kunne det vært noe? Kubjeller? Samtale mellom Spike Jonze og Dave Eggers om det ultimate album? Ja!), og forfølge hvert eneste. Dette er lyden av pur musikkglede, enorm kreativitet og en leken artist som aldri følger spillereglene, men lager dem selv. Et par mindre givende spor - Nausea for eksempel - gjør at The Information ikke treffer sekser'n helt, men det er jaggu ikke langt unna. Mer, mer!