Enke

Laila ble enke som 35-åring

Da mannen omkom, ble Laila alene med tre små barn. Midt i sorgen trodde hun livet aldri ville bli bra igjen, men det ble det.

Laila ble enke som 35-åring
Publisert
Sist oppdatert

For snart sytten år siden døde Laila Vikse Lies (51) første ektemann i en helikopterulykke i Norskehavet.

– Jeg vil ikke la redsel styre livet, sier hun.

I dag jobber to av barna hennes offshore.

Hun var 35 år da hun mistet sin Sigurd, og de tre små barna deres mistet faren sin. Der og da var det som om verden raste sammen. I dag har hun et godt liv og en ny ektemann. Barna er blitt voksne, og to av dem har altså jobb i Nordsjøen. Laila er farmor, butikksjef i lokalbutikken og en kjær ressurs på hjemstedet Valevåg i Hordaland.

EN ANNEN TID: Her sitter vesle Synnøve på ryggen til pappa Sigurd, som døde i 1997.
EN ANNEN TID: Her sitter vesle Synnøve på ryggen til pappa Sigurd, som døde i 1997. Vis mer

Les også: – Jeg kunne umulig være verdt å elske


Ropte i skogen
– Nå føler jeg at ulykken ligger langt tilbake i tid og hører til i et annet liv. Men hver dag er det noen nye som må møte en sorg og som må lære seg å takle den på sin måte. Jeg vil så gjerne si til alle som sørger, at det blir bedre. Det tar tid, men livet 
finner en ny vei etter hvert. 

Laila fant ut at for henne var det veldig godt å komme seg ut – å gå turer. 

– Jeg gikk og gikk, og ropte ut min sorg til trærne i skogen, langt fra folk. Det er ikke sånn at man bare rister litt på seg og går videre etter å ha mistet noen. Alle må igjennom sorgen, og det første året er tøffest. Men livet kan bli veldig bra igjen, sier Laila og stråler som ei sol.

Men først går vi tilbake i tid. Til sorgen. Til 1997. Ulykken som snudde livet til trebarns-moren på hodet, var den såkalte Norne-ulykken, der tolv mistet livet da helikopteret styrtet i Norskehavet. 

Lailas mann, Sigurd, skulle egentlig ha ferie, men tok en ekstra tur da arbeidsgiveren Aker Stord ba ham. Laila ønsket mange ganger at hun ikke hadde rukket telefonen den gangen spørsmålet kom. 

– Men det nytter ikke å tenke sånn. Hadde det ikke vært ham, ville det vært noen andre.

Datteren Synnøve var 6 ½ år den gangen. Da hun hørte nasjonalsangen bli spilt, forsto hun ikke alle ordene. Hun trodde «furet værbitt» var «urettferdig».

– Det er en litt morsom misforståelse, for det passer jo av og til, verden er ikke rettferdig!

TUR-TERAPI: – Å være ute i naturen var god hjelp for meg da jeg sørget, og noe jeg har stor glede av i dag.
TUR-TERAPI: – Å være ute i naturen var god hjelp for meg da jeg sørget, og noe jeg har stor glede av i dag. Vis mer

Les også: – Jeg vil leve mens jeg lever!


Hjalp å snakke
I tiden etter ulykken forsøkte Laila ikke å gruble for mye. Hun valgte å snakke. Både om det vonde som var skjedd og om det fine hun ville ta vare på av minner. Aker Stord og lokalbefolkningen var en viktig støtte for hele familien. 

– For meg hjalp det veldig å være åpen om det som hadde hendt. Jeg snakket og snakket. Og folk var åpne tilbake. Det gjorde godt. Jeg opplevde aldri at noen gikk utenom meg hvis de møtte meg på gata, folk torde ta kontakt. Den ene dagen var tung, den neste kunne gå bedre. Sånn var det for ungene også. Og det var de som hjalp meg videre. Jeg måtte opp hver ­morgen, smøre mat og få dem på skolen. Det bare måtte gå, så på mange måter var det godt med hverdagslivet som holdt meg i gang. 

Når ungene var på skolen, gikk Laila tur med hunden. 

– Det høres kanskje rart ut, men da var det lettere å komme hjem til det tomme huset. Jeg følte meg litt sterkere etter en luftetur.

De tunge dagene kom i bølger, og Laila møtte hver dag med krum hals. Etter noen måneder bakte hun 40 ambrosiabrød til julebasaren, akkurat slik hun pleide. De reiste på sydenturen som familien hadde planlagt sammen da de var fulltallige, og hun stilte opp på ungenes ­fritidsaktiviteter. 

Ingen snarveier
Hun følte at hele bygda stilte opp for henne. Noen kom og hjalp henne å vaske huset, andre hjalp til med vinterved. 

– Praktisk hjelp betydde mye! Det første året var aller tyngst. Men det må jo alle gjennom, det finnes ingen snarvei. Og du må gjerne helt til bunnen før du kommer opp igjen. Det finnes ingen oppskrifter – alle må finne sin måte å møte sorgen på. Mange fortalte meg at den første julen ville bli tung, men det var jeg så forberedt på at det gikk ganske greit. Men nyttår! For meg var det mye tyngre å begynne på et nytt år uten Sigurd. Det var helt forferdelig. Da måtte jeg ut i skogen igjen for å rope etter svar.

Etter et år begynte Laila å rydde litt i klærne etter Sigurd. Så kjøpte hun ny seng og kastet ut den gamle dobbeltsengen. En tøff del av prosessen. To år etter ulykken begynte hun å jobbe i musikkskolen og ble leder i korpset. 

– Det var kanskje litt for tidlig for meg med begge oppgavene, men samtidig godt å ha noe fast å gå til. Alle ville at jeg skulle «ha det godt», og mange ville ha en del av meg – så med tiden ble jeg lokalpolitiker og leder og kasserer både her og der. Jeg engasjerte meg i idrettslag og ungdomslag. Det var veldig givende. Men til slutt fikk jeg høyt blodtrykk og måtte rett og slett trappe ned.

– Og det tok sju år før jeg møtte Harry, sier hun og ser varmt på sin nåværende ektemann.

TOPP: - Livet har mye godt å by på! Her er Laila og Harry på Gaustadtoppen i 2008.
TOPP: - Livet har mye godt å by på! Her er Laila og Harry på Gaustadtoppen i 2008. Vis mer

Les også: – Det er et under at jeg lever


Tilfeldighetenes spill
Møtet var helt tilfeldig. Laila var på vei hjem på sykkel en sommerlig fredagskveld da hun skulle møte en venninne som ville dra inn til Haugesund. Impulsivt sa hun ja til å bli med. Og i leiligheten satt Harry med en kamerat. 

– Ja, han lirket seg ned i sofaen mellom venninnen min og meg – og da var det noe som sa «smokk»!

– Vi prater så godt sammen og tenker veldig likt. Det falt så naturlig å være sammen med ham. I år har vi vært sammen i ni år. 

Sammen har de skapt seg en ny tilværelse i huset til Laila.

– Vi var opptatt av at barna våre skulle bli kjent, og at alle skulle føle seg hjemme i den nye familien, jeg har to barn på alder med Lailas, forteller Harry. 

Sammen har de også tatt over en nedlagt nærbutikk og fått den på beina igjen. Harry er egentlig bussjåfør, men ved siden av tar han i et tak i butikken. Laila ­trives med det varierte arbeidet og kontakten med kundene. Hun har travle dager.

– Det er veldig kjekt, men jeg har egentlig litt for liten tid til barnebarna, beklager hun.

ET GODT LIV: En stein som viser at livet går videre uansett. I dag er Laila bestemor til to.
ET GODT LIV: En stein som viser at livet går videre uansett. I dag er Laila bestemor til to. Vis mer

Les også: – Lille Ludvik er vår store glede


Vil ikke være redd
Barnebarn er nok et tegn på at livet går videre. Og de voksne barna har tatt sine yrkesvalg. 

– Da Øystein var 19 år, var han bestemt på at han ville reise til utlandet på militæroppdrag. Etter hvert fikk han muligheten, og ville til Afghanistan. Det var ikke kjekt i det hele tatt, syntes jeg. 

– Men jeg måtte tenke positivt, jeg vil ikke at frykt skal styre livet. Det gikk heldigvis bra, og jeg klarte å fokusere på hverdagen her hjemme. Men det er klart jeg var lettet da han kom vel hjem igjen. Og han kom hjem enda mer reflektert, rolig og sindig enn da han dro ut.

Laila tenkte på samme måte da datteren hennes valgte en yrkesvei som førte henne til Nordsjøen og offshore-jobbing. I dag pendler både datteren og sønnen med helikopter til jobber på plattform.

– Det går, det òg. Jeg maler ikke fanden på veggen. Det er klart det ligger en liten uro i bakhodet, men igjen – redselen skal ikke få styre livet mitt. Jeg aksepterer det.

– De sier at av motgang blir man sterk. Det stemmer nok. Jeg føler meg sterk. Samtidig er jeg også blitt mer sårbar. 

– Terskelen for å bekymre seg er lavere, og jeg er mer var enn før. Derfor har jeg litt mindre å gå på ved motgang. Men livet har utrolig mye godt å by på. Husk det!

FELLES HUMOR: Venter de på brudebussen, tro? Harry er bussjåfør, og på dette humoristiske brudebildet fra 2006 er han i kjente omgivelser.
FELLES HUMOR: Venter de på brudebussen, tro? Harry er bussjåfør, og på dette humoristiske brudebildet fra 2006 er han i kjente omgivelser. Vis mer

Les også: - Jeg skulle gjerne ha visst hvorfor

Dagbladet, september 1997
Dagbladet, september 1997 Vis mer


Norneulykken
Helikopterulykke i Norskehavet ca. 100 nautiske mil vest-nordvest for Brønnøysund 8. september 1997. Ti passasjerer og en besetning på to ­omkom. 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer