22. JULI: Lara Rashid og storesøsteren Bano var begge på Utøya 22. juli 2011. Bare én av dem kom hjem. Til KK forteller Lara at hun har slitt med overlevelsesskyld.  Foto: Charlotte Wiig
22. JULI: Lara Rashid og storesøsteren Bano var begge på Utøya 22. juli 2011. Bare én av dem kom hjem. Til KK forteller Lara at hun har slitt med overlevelsesskyld. Foto: Charlotte Wiig
22. Juli

Lara mistet storesøsteren Bano på Utøya

Sorgen ble så voldsom at hun og familien nesten mistet hverandre.

Bano var en som elsket livet. Det var så mye hun ønsket å gjøre. Hun ville ha ønsket å leve for alltid, sier Lara (22), Banos lillesøster, i rød, blomstrete kjole. Hun sitter i familiens brune sofa i stua hjemme i rekkehuset på Nesodden. Tett ved siden av henne sitter en svartkledd mamma Bayan (54).

– Bano var mitt første barn. Hun var en solstrålejente. Hun er veldig levende for meg. Hun ble bare atten. Men jeg hadde gleden av å ha henne her i atten år, sier Bayan, med blanke øyne. 

LES OGSÅ: - Det eneste jeg husker fra Utøya er alle som gjemte seg i vannkanten som er øde i dag

I en lenestol ved siden av sitter pappa Abobakar (60), håret er blitt grått. 

– Hva har du tenkt om at dere flyktet fra Irak til Norge – med et håp om en trygg oppvekst for barna?

– Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. 

– Svar ærlig, oppfordrer Lara. 

– Kanskje vi hadde klart oss der. Den gode smaken vi hadde for Norge, er forandret. Ja, vi har det bra i Norge, men vi mistet datteren vår.

SØSKENKJÆRLIGHET: Bano og Lara, så nære som søstre kunne bli. Foto: Privat
SØSKENKJÆRLIGHET: Bano og Lara, så nære som søstre kunne bli. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Det er vanskelig å juble når så mange ikke har det jeg har 

Fikk en datter hjem, men mistet den andre

Seks år er gått siden Bano ble drept på Kjærlighetsstien på Utøya, en av 69 barn og unge som ble massakrert der, den fatale fredagen i 2011, 22. juli. Sammen med bombeangrepet på regjeringskvartalet tidligere på dagen, der åtte mennesker mistet livet, utgjorde dette de to verste terrorhandlingene i Norge etter andre verdenskrig. Mange ble også hardt skadd.

For de hundrevis av etterlatte, er de menneskelige kostnadene ufattbare. Familien Rashid fikk én datter levende hjem, men mistet den andre. Hva skjer i en nær familie, når alle rammes av sorg? Klarer man å støtte hverandre, bli enda nærere – eller kan man midt i sitt livs råeste sorg også miste hverandre?

Det var til Norge familien Rashid flyktet i 1999, fra Saddam Hussein og borgerkrig i Kurdistan i Nord-Irak, for at barna skulle få en trygg oppvekst. Bano var sju år, Lara fem og lillebror Ali to da de kom til Nesbyen asylmottak i Hallingdal. Et år etter fikk de Nesodden som sin nye bostedskommune.

LES OGSÅ: - Jeg måtte innse at han var drept. Alt som var mitt liv forsvant

Bano var den som tok dem alle i hånden, leide dem inn i det norske samfunnet.
Omsorgsfull, tøff og full av følelser. Alt hun lærte, ville hun lære videre til familien sin. Det var hun som forklarte dem om 17. mai, hva en bunad var, hva en konfirmasjon var. Hva «for å si det sånn» betydde. «Alle rir – det må vi også gjøre!» kunne Bano komme hjem fra skolen og si. Eller «Vi må begynne å spille håndball!» «Hvordan gjør vi det?» kunne pappa Abobakar spørre. «Vi bare møter opp!» 

TILBAKE TIL LIVET: Seks år etter å ha mistet datteren og storesøsteren Bano på Utøya, er livet i ferd med å vende tilbake for familien Rashid på Nesodden – for mamma Bayan, lillesøster Lara og pappa Abobakar. Sønnen Ali på 20 studerer i Tromsø og var ikke med under intervjuet. Foto: Charlotte Wiig
TILBAKE TIL LIVET: Seks år etter å ha mistet datteren og storesøsteren Bano på Utøya, er livet i ferd med å vende tilbake for familien Rashid på Nesodden – for mamma Bayan, lillesøster Lara og pappa Abobakar. Sønnen Ali på 20 studerer i Tromsø og var ikke med under intervjuet. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

Lara og Bano – det var alltid de to sammen. De delte rom og alle hemmeligheter. «Jeg skal aldri forlate deg, med meg er du alltid trygg», sa storesøster Bano. For Lara var hun den som hadde alle svarene – og med en latter som liksom aldri stoppet. 

– Det var tilfeldig at vi ikke var sammen

På Nesodden fikk de hver sin vennegjeng, og var ulike som typer: Bano var den livsglade realisten, Lara den litt mer alvorlige og kreative. Likevel forsto de hverandre fullt ut, var ikke bare søstre, men hverandres aller beste venn. Da Lara meldte seg inn i Nesodden AUF i 2009, var det naturlig at også Bano ble medlem – og etter hvert leder. Til sin aller første sommerleir på Utøya, dro de selvsagt sammen.

Lara var blitt våt av regnet og var på badet for å skifte, da hun hørte skuddene. 

– Det var tilfeldig at vi ikke var sammen. Vi var sammen hele tiden ellers. Hadde det vært fem minutter senere, ville vi ha vært sammen.  

Bare timer tidligere hadde de hatt besøk av Gro Harlem Brundtland på øya, som Bano med mye latter hadde lånt bort gummistøvlene sine til. Stemningen hadde vært så god. Nå hørte Lara folk som løp panisk forbi utenfor, kastet det hun hadde i hendene og løp med, inn i skogen og ned mot vannkanten. I noen endeløse timer gjemte hun seg i en grotte her, med hamrende hjerte og ett spørsmål i hodet: Hvor er Bano?

LES OGSÅ: Seks mennesker om det å «dø»: - Det var bare et uendelig mørke...

Levde i håpet før ofrene var blitt identifiserte

Da skytingen stoppet og Lara og flere andre ungdommer ble fraktet med båt og buss videre til Sundvolden hotell, visste hun ingenting om hva som hadde skjedd på øya. Hun fikk varslet foreldrene om at hun var trygg, men at hun ikke hadde hørt noe fra Bano. 

Halv to på natta kom Bayan og Abobakar til hotellet, etter timer med kjøring i øsende regn. Fant igjen Laras bleke, redde ansikt i en av de mange hvite badekåpene som hotellet hadde delt ut til de ilandkommede. «Har dere sett Bano?» gikk Bayan rundt og spurte ungdommene. Så kom de stadige oppdateringene på antall drepte. «Det er sju som er drept». Så: «Beklager, det er titalls.» Så: «Det er 96.» Morshjertet som gradvis sank ned i et smertefullt, grenseløst mørke. 

I en halv uke levde de likevel i håpet, i dagene før alle ofrene var blitt identifiserte. I unntakstilstanden ble huset fylt opp av slekt og venner. Da onsdagen kom, og Abobakar oppdaget uorden inne på Banos rom, der noen av gjestene hadde overnattet, rant det over for en fortvilet pappa. «Hvem har rotet på Banos rom. Bano kommer hjem! Det er bare Bayan og jeg som skal være her inne!» Sammen ryddet de to rommet. Da politiet ringte på døra, hadde de akkurat lagt på nytt dynetrekk. 

LES OGSÅ: Hvordan snakke med barna om døden?

– Hele det første året etter var en sjokkfase

Bano ble begravet i strålende solskinn. I Nesodden kirke, i en tverreligiøs seremoni med både prest og imam til stede – slik jenta som leide familien sin inn i det norske samfunnet trolig ville ha ønsket det. «Et stort politisk talent», uttalte Jonas Gahr Støre, som var regjeringens representant i begravelsen. Et nasjonalt symbol på det flerkulturelle Norge, sa andre. «Du skal være så stolt av henne», var det flere som kom bort til Bayan i begravelsen og sa. Selv i døden bygde Bano broer. 

SISTE HVILE: Fra Banos begravelse på Nesodden. Foto: Privat
SISTE HVILE: Fra Banos begravelse på Nesodden. Foto: Privat Vis mer

Men tilbake i hverdagen satt en familie i sjokk og fornektelse. Selv etter at Bano ble begravet, håpet Lara at det hele bare var et mareritt. Politiet må ha tatt feil, tenkte Abobakar. Det er ikke mulig, sa Bayan til seg selv – igjen og igjen. 

– Hele det første året etter var en sjokkfase, forteller Lara.

En gang var de en nær familie på fem. Nå: Fire mennesker i dyp sorg, som forsvant for hverandre, som sank ned i hvert sitt personlige helvete. 

Lenge var Lara bare tom, klarte ikke å gråte, så ingen mening i å leve videre uten Bano. Kanskje var dette likevel den mørkeste tanken: Det hadde vært bedre om det var hun selv som døde av de to – så hadde ikke folk blitt så lei seg. 

– Jeg slet med mye dårlig samvittighet som ikke ga noen mening. Jeg hadde stor overlevelsesskyld – jeg burde ha passet bedre på henne. Men det vanskeligste var savnet, og sorgen over at hun som var min aller nærmeste, ikke lenger var der, forteller Lara. 

LES OGSÅ: - Jeg var i sjokk og klarte ikke å ta innover meg hva som hadde skjedd

- Å miste en i familien, det splittet oss

For Bayan var også skyldfølelsen sterk, men på en annen måte. Det var hun som i størst grad mente de måtte flykte i 1996, da borgerkrigen raste. De hadde hatt god inntekt – hun jobbet med regnskap, ektemannen var ingeniør. Men det eneste hun ønsket seg var en trygg oppvekst for barna sine. Nå spiste tanken henne opp fra innsiden: «Hvorfor kom vi hit? Hadde vi blitt, hadde Bano jobbet som lege nå!»

Siden de kom til Nesodden, hadde Abobakar jobbet 150 prosent for å få penger til å kjøpe et hus, og vært så stolt over rekkehuset som ble deres. «Se på den fine utsikten» sa han alltid, var så glad for alt de hadde fått til. Nå var det ingenting som betydde noe lenger. 

POLITISK TALENT: Jens Stoltenberg møtte begge søstrene. Sammen med dem var også Mona Abdinur - som også mistet livet på Utøya. Foto: Privat
POLITISK TALENT: Jens Stoltenberg møtte begge søstrene. Sammen med dem var også Mona Abdinur - som også mistet livet på Utøya. Foto: Privat Vis mer

De var på samlinger med landets beste krisepsykologer, på samlinger med støttegruppen. Men å samles om noe hjemme, var umulig.

– Man ser for seg at man blir nærmere når noe sånt skjer, men det var for vondt. Å miste en i familien, det splittet oss. Det er som et smykke – når en perle mistes, så faller alle. Vi er veldig empatiske personer alle sammen, og kjente så på hverandres smerte, forklarer Lara, som helst unngikk å være hjemme. 

– Det var tøft å være hjemme når alle hadde det så vondt. Det var der det ble tydeligst at Bano var borte. 

For Lara ble det lettere å søke seg utover og vekk fra hjemmet. Hun brukte mye tid på AUF og på skolen. Allerede høsten etter å ha overlevd Utøya, overtok hun ledervervet i Nesodden AUF etter Bano.

– Når man mister noen man er så glad i … å være politisk aktiv var min måte å holde henne levende på. 

LES OGSÅ: Tove Steen: - Det hender jeg tenker på fremtiden Thea ikke fikk

Takker kontaktlæreren for omsorgen

«Dette kan jeg ikke klare» tenkte Lara om å skulle starte på videregående. At det likevel gikk, skyldes først og fremst kontaktlærer Carolyn. 

– Uten henne tror jeg ikke at jeg hadde klart det. Hun kunne så mye om systemet. «Vi kan få til at du kan få ekstra timer.» «Vi kan gjøre det sånn at du ikke trenger å ha presentasjonen for hele klassen.» Hun jobbet 200 prosent. Hun brydde seg oppriktig og så alltid det beste i meg. Hun så mennesket i meg. 

Alt dette, samtidig som Lara var lei seg inn til margen. Mens de nye vennene hun fikk på videregående taklet dette, var det mange av de gamle vennene som ikke klarte å forhold seg til Laras bunnløse sorg. «Tror du ingen vil være venn med meg fordi jeg er så lei meg?» spurte Lara Carolyn. 

En gang i måneden inviterte kontaktlæreren Bayan og Abobakar til møte. Det var på den måten de fikk vite hvordan datteren egentlig hadde det. 

– Å møte læreren var til veldig god hjelp. Lara var veldig stille, hun snakket ikke med oss om hva hun tenkte. Jeg leste om følelsene hennes i avisen, forteller Bayan, og sikter til noen av kronikkene Lara har skrevet om livet etter Utøya. 

LIVET ETTERPÅ: – Det er ikke slik med sorg, at etter et halvt år går alt så mye bedre, presiserer Lara. – Kanskje etter fem år, sier pappa Abobakar. Her fra hagen på Nesodden, med den fine utsikten som mistet helt betydning etter Utøya. Foto: Charlotte Wiig
LIVET ETTERPÅ: – Det er ikke slik med sorg, at etter et halvt år går alt så mye bedre, presiserer Lara. – Kanskje etter fem år, sier pappa Abobakar. Her fra hagen på Nesodden, med den fine utsikten som mistet helt betydning etter Utøya. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

Abobakar fyller inn: 

– Vi hørte fra andre hvordan Ali og Lara hadde det. De kunne gå på graven uten å fortelle oss det – det fikk vi høre fra andre. Jeg prøvde å gjøre så godt jeg kunne, men vet at jeg ikke forstod dem så godt. I mer enn to år hadde vi veldig lite å si til hverandre.

– Var det noen gang en følelse av å miste Lara og Ali også?

Bayan svarer: 

– Ja, veldig. Det tok lang tid å få øyekontakt med Lara. Det var noe vanskelig som skjedde. 

– Jeg var opptatt av å ikke snakke så mye om meg og mitt, for ikke å overskygge henne. Ut fra dårlig samvittighet og av respekt for Bano som var død. Jeg ville ikke ta plass, forklarer Lara. 

– Forstod du raskt at foreldrene dine hadde nok med sin egen sorg, eller brukte du tid på å akseptere det?

– Jeg forstod med en gang at de hadde nok med seg selv. Men jeg trengte dem likevel. De klarte ikke å være der for meg. Det var noe vi slet med lenge. 

LES OGSÅ: - Jeg har ikke villet synge foran familien min etter at Elisabeth døde

«Ikke la ham vinne!»

Det var Abobakar som etter et års tid i nattsvart sorg, nådde et eksistensielt punkt. «Du må passe på Lara» hadde mange sagt til ham. Da han så at også sønnen Ali fikk det tøffere, og en dag sa det som det var, «hjemme hos oss er det ingen som snakker sammen», forstod familiefaren at et valg måtte tas.

 – Jeg sa til Bayan: Vi har bare to alternativer: Vi lever eller vi dør. Enten kommer vi oss gjennom dette og kan være til hjelp for de to andre barna våre. Eller vi kan kan grave oss ned i sorg. Vi må leve videre for Bano. 

For Bayan ble også noen setninger hun fikk fra sin og Banos fastlege viktige: «Han tok fra dere det aller kjæreste dere hadde. Men du har to andre barn som trenger deg. Ikke la ham vinne.»

– Det hjalp å høre de setningene. Det var en veldig støtte. Det er ikke lett når ett barn er borte, mens to er her. Jeg visste de trengte en mor som kunne hjelpe dem. Men for å kunne hjelpe noen må du kunne hjelpe deg selv først. 

Men hvordan løfte seg selv opp fra en bunnløs sorg?

– Det tok tid. Men etter tre år forsto jeg at enkle ting kan gi glede og mestring. Jeg gikk fort tilbake til jobben min i barnehagen, den ga mye mestringsfølelse, forteller Bayan.

Styreren der ble også en viktig støttespiller.  

– Hun er som en storesøster for meg. Hver gang jeg gikk forbi kontoret hennes, kalte hun meg inn. «Sett deg ned. Jeg er ikke psykolog, men vil du prate og gråte, så er jeg her.» Hadde vi gjester, åpnet hun huset sitt for dem.

– Hun kunne komme med varme rundstykker, supplerer Abobakar smilende. 

- Det var mye glede, men det tok tid å finne den. Kanskje fire, fem år

For ham var aksept et nøkkelord for å klare å gå videre. 

– Jeg lærte fra psykologen at jeg måtte akseptere det. Jeg ville ikke akseptere det, men jeg måtte. Og tid er viktig. Jeg kunne nok også føle mestring, men å finne glede var veldig vanskelig. Jeg prøvde å finne den. Jeg fant den i småting – det kunne være rundt middagsbordet, på en tur i skogen, eller på fotballkamp med Ali. Det var mye glede, men det tok tid å finne den. Kanskje fire, fem år. 

Så er det også slik, at noe bare tar du deg gjennom fordi du må, fordi du vet det handler om liv eller død. Før Abobakar fant gleden, måtte han øvelseskjøre med Lara. Og av alle ting var det kjørende rundt på Nesoddens småveier, med en stor rød L bak på familiebilen, at en pappa gradvis klarte å finne tilbake til sin yngste datter. 

– Jeg oppdaget at da vi kjørte bil, var det lettere å snakke, både med Lara og Ali. I bilen ble vi sammen igjen. Selv om det ikke alltid var like morsomt, det var krangler også. Men der fikk vi pratet en del. 

Også for Bayan ble det med tiden lettere å være til stede for barna: 

– Etter hvert klarte jeg å ta på meg en maske, puste dypt inn og si at «dette gjør jeg for Lara. Bano ville ha vært stolt av meg».

– Jeg måtte finne ut av hvem jeg var etter Utøya, og hva jeg sto for

Men da foreldrene ville være der for henne, klarte ikke Lara helt å ta imot. For henne ble det viktig å komme seg vekk. Etter å ha fullført videregående, tok hun flere tøffe valg. 

– Jeg sa fra meg lederjobben for Nesodden AUF. Det var veldig tøft å ikke lenger ha det vervet. Jeg og Bano hadde vært gjennom så mye sammen og hadde så mange felles venner der.

TROSSET FRYKTEN: Lara utfordret seg selv etter at Bano var borte, og dro blant annet til India, til tross for at hun var redd for å reise. Foto: Privat
TROSSET FRYKTEN: Lara utfordret seg selv etter at Bano var borte, og dro blant annet til India, til tross for at hun var redd for å reise. Foto: Privat Vis mer

Ubevisst utfordret hun seg selv på det hun var redd for: Hun var redd for å reise – så hun dro til India i 2014. Både for å ta et studium i Peace and Conflict, og for å reise med venner i Sri Lanka og Thailand. Hun var dårlig i engelsk, så i 2015 dro hun til London for å lære seg språket flytende, og for å ta en bachelorgrad i International Relations ved School of Oriental and African Studies. 

Men viktigst: 

– Jeg måtte finne ut av hvem jeg var etter Utøya, og hva jeg sto for. Jeg trengte å bare være meg selv, og ikke alltid få høre «der er hun som …». Jeg hadde behov for å ikke bli syntes synd på.

– Det var kjempetøft at hun dro utenlands, men vi måtte bare ha respekt for hennes valg, sier Bayan.  

Også for Lara ble London tidvis tøft. I takt med sorgen som gradvis slapp taket, ble traumene fra Utøya mer synlig. 

– Jeg har jobbet mye med traumene sammen med en psykolog. Det har vært viktig å gjøre det jeg er redd for, men i trygge omgivelser. I dag sliter jeg lite med traumer. Om et barn roper og løper, kan jeg bli redd og tenker «løper det fra noen?» Eller når det er terrorangrep i London. Men det varer ikke kjempelenge. 

Sakte men sikkert har de alle gått videre med sine liv. Da Lara dro til London,
meldte Abobakar seg inn i Nesodden Arbeiderparti. Han sitter i dag i kommunestyret. 

– Gjennom barna kjente jeg så mange som var med i partiet. Det var naturlig å bli med. Det første året følte jeg meg som han stakkars faren som hadde mistet datteren sin, og mange av sakene som var til behandling, var vanskelige å forstå. Men ting har forandret seg. Jeg er på vei. 

Bayan fullfører i disse dager sine siste eksamener som barne- og ungdomsarbeider. Hun forklarer motivasjonen slik: 

– Jeg tror at Bano finnes et sted. Jeg må gjøre meg selv og barna mine stolte. 

LES OGSÅ: Susanne (29) mistet storesøster Christine (31) til spiseforstyrrelser

Banos rom stått urørt

I snart seks år har Banos rom stått urørt. Men nå har familien planer om å pusse det opp. Sorgen tar likevel fortsatt stor plass. 

– Det har forandret hele livet. Ting har ikke samme mening lenger. Sorgen og savnet er fortsatt sterkt, men har blitt litt mindre med årene, forteller Abobakar.

For ham har også disse tankene blitt en del av hverdagen: 

– Døden er alltid en mulighet. Du kan se massakrer eller ulykker på tv og tenke at det skjer ikke meg. Men døden er aldri langt fra deg. 

Bayan beskriver hverdagen slik: 

– Det går litt opp og ned. Nå har jeg det bra siden Lara har kommet hjem, sier Bayan og ser glad bort på Lara. 

– Jeg er så stolt av alle barna mine – over at de klarer seg. 

Fortsatt snakker familien lite om Bano hjemme. Men nærheten er tilbake i familien igjen, forteller Lara.  

– Det var det første året etter at Bano døde som var vanskeligst hjemme. Vi har hatt et veldig nært forhold de siste årene hvor vi ringes ofte, og oppdaterer hverandre på hverdagen. Familien min betyr alt for meg, det har de alltid gjort. Vi har gått igjennom en utrolig reise sammen. Det er familien min som har lært meg å tro på meg selv, og å tørre å utfordre meg selv.

Lillebroren Ali er den hun står aller nærmest. 

– Ali er min aller beste venn. Samtalene jeg har med ham og hadde med Bano er unike. Vi forstår hverandre så godt.

LES OGSÅ: Prinsesse Diana død: - Jeg kan med hundre prosent sikkerhet si at hun ikke var gravid

– Jeg ser lyst på fremtiden

Når Lara i sommer flytter tilbake til Nesodden, er det som en ganske annen enn den sekstenåringen som dro på sin første sommerleir sammen med storesøsteren, og kom alene hjem. 

– Jeg har lært at jeg ikke er bare det jeg har opplevd, men at det alltid vil være en del av meg. Jeg har begynt å ta kontrollen over det. Før kunne jeg være redd for at Utøya kom opp som et tema. Nå er jeg den første som forteller om det. 

– Jeg ser lyst på fremtiden. Jeg lever og har levd et fullverdig liv. Jeg går fortsatt til psykolog – jeg har ikke tenkt å la dette stoppe meg. Det er noe med posttraumatisk vekst. Man setter mer pris på livet, på vennskap, på alt man har. Man skjønner at livet er skjørt. Etter å ha hatt det så vondt, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har det bra i dag. Jeg er veldig glad i livet. 

Å drive med politikk er noe hun fortsatt ønsker å gjøre. Men om det blir som politiker, journalist, lærer, er ennå åpent. For som hun sier: 

– Jeg er fortsatt ambisiøs, men rusher ikke med livet mitt, for jeg har lært at det er skjørt. Å bidra med noe positivt til samfunnet, for å unngå radikalisering, er det viktigste for meg. Å prøve å bekjempe rasisme og ekstremisme er min måte å hedre Bano på. Det er det jeg har lyst til å gjøre med livet mitt – gjøre opp med den uretten som skjedde.

LES OGSÅ: - Jeg er han gutten som drepte foreldrene sine, og ingen tårer eller anger har forandret på det

redaksjonen@kk Denne saken står også i KK nr 29, 2017

Til forsiden