Dødfødt

Laura Sheehan (30): - Det rev meg helt i filler

Laura Sheehan forteller åpent om hvordan det var å miste sønnen Beau for to år siden.

19.06.2014: «Vår perfekte sønn. Jeg elsker deg. Smerten jeg følte da vi mistet deg vil aldri kunne sammenlignes med hvor mye vi elsker deg», skriver Laura på sin blogg.  Foto: Privat
19.06.2014: «Vår perfekte sønn. Jeg elsker deg. Smerten jeg følte da vi mistet deg vil aldri kunne sammenlignes med hvor mye vi elsker deg», skriver Laura på sin blogg. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Jeg holdt deg i armene mine, kysset dine små, myke, rosa lepper. Jeg gned kinnene dine og dine små perfekte ører. Jeg pustet inn hver del av deg. Det var så vanskelig å la deg gå», skriver Laura Sheehan (30) på sin blogg

NB! Artikkelen inneholder sterke bilder. 

Det har gått over to år siden den australske bloggeren mistet sin sønn. Beau, som i dag skulle vært to år, ble dødfødt. Da deres lille gutt ble født var han helt stille. Hjertet hadde sluttet å slå før han ble født. Hun og ektemannen, Brett, har sønnen Brody (4) og datteren Daisy (15 måneder) sammen. Lille Daisy kom til etter de opplevde alle foreldres mareritt. 

- Når vi mistet Beau var vi helt knust. Det er den verste hjertesorgen noen kan oppleve. Du forventer aldri å miste et barn og livet du har sett for deg med ham, forteller Laura til KK.no og fortsetter: 

- Som mor rev det meg helt i filler. Jeg følte at min reise og min fremtid hadde blitt tatt fra meg. Man ser for seg et liv og legger en framtidsplan med et nytt barn, så da dette skjedde følte jeg meg ranet. Som om livet ble tatt vekk sammen med barnet, som om hele tilværelsen ble borte. 

LES OGSÅ: Å miste et barn er en enorm sorg 

Det rev meg helt i filler.

«Han var helt rolig»

Da hun fant ut at hun var gravid med sitt andre barn tok den lille familien beslutningen om å flytte fra Australia til Sør-Frankrike. De skulle starte et nytt liv med Brody og Beau. 

Gravid i uke 28. Foto: Privat
Gravid i uke 28. Foto: Privat Vis mer

«Vi var på plass i Frankrike, det var fredag og vi hadde mannet oss opp til å dra på IKEA. På vei hjem satt jeg sliten, men fornøyd i bilen med armene rundt magen. Jeg kunne kjenne små rykninger av Beau rulle og rocke i magen. For det meste var han aktiv om natten, livlig, levende og uskyldig leken. Jeg smilte», skriver hun og fortsetter: 

«Men denne dagen var siste gang jeg definitivt kjente at han rørte på seg». 

«Timene gikk og jeg begynte å bli mer klar over at jeg fremdeles ikke hadde følt noen sterke bevegelser, ingen solide spark eller albuer som traff ribbeina mine. Jeg prøvde bevisst å få han til å bevege seg, drakk kaldt vann og tok et varmt bad. Ingenting. Han var helt rolig». 

Mandag morgen dro de på det lokale sykehuset. Laura var bestemt: hun måtte høre at hjertet slo. Under ultralyden ble språkbarrieren et problem og de hadde vanskeligheter å forstå hva legen sa. 

«Langsomt ble det klarere. Der var han, gutten vår, vår vakre baby. Legens øyne var triste og møtte mine. Så sa han ordene «Non le coeur. Ingen hjerteslag».

Videre skriver hun at hun fortsatt husker legene gå rundt å legge planer om hva neste steg ble. Så skriver hun:

«Natten før jeg skulle føde fikk jeg to små hvite piller. De ville starte prosessen. Så kom morgenen, mannen min var ved min side og jeg fikk to ny piller. Så kom jordmødrene, de bemerkelsesverdig kvinnene. De hadde forståelse og empati for meg, og jeg hadde aldri klart å føde uten dem. Hånd i hånd med min mann ble vi flyttet over til fødestua».

LES OGSÅ: - Det var grusomt å reise hjem uten ham

- Vil bidra til å fremme forståelse og bevissthet 

«Press. Press. Ukontrollerbare press. Kampen var over og siste rest av krefter var brukt opp. Jeg skrek av smerte, sorg, sinne og i desperasjon: Hvorfor gutten min, min lille baby, vår sønn, hvorfor?! Så hører jeg den tårevåte stemmen min mannen min: «Han er her, han er her». Han ble plassert på brystet mitt. Jeg skulle ønske jeg kunne si jeg var til stedet, men den triste sannheten er at jeg ikke var til stedet i det hele tatt. Jeg hadde koblet ut. 

Jeg visste han var borte, han hadde forlatt meg. Jeg hadde mistet han.

«Jeg holdte han i armene mine, kysset hans små, myke, rosa lepper. Jeg følte hele han mot brystet mitt, men jeg visste han var borte, han hadde forlatt meg. Jeg hadde mistet han».

19.06.2014: «Vår perfekte sønn. Jeg elsker deg. Smerten jeg følte da vi mistet deg vil aldri kunne sammenlignes med hvor mye vi elsker deg», skriver Laura på sin blogg.  Foto: Privat
19.06.2014: «Vår perfekte sønn. Jeg elsker deg. Smerten jeg følte da vi mistet deg vil aldri kunne sammenlignes med hvor mye vi elsker deg», skriver Laura på sin blogg. Foto: Privat Vis mer

Dagene gikk og Laura beskriver den første tida som en boble av tristhet. Men sammen med mannen og sønnen Brody holdt de sammen som en familie. Et steg av gangen, en dag om gangen.

«Vi var annerledes, svakere og slitene, men samtidig var vi sterkere og tettere, ikke bare som et par, men som en familie. Vi var sammen og hadde hverandre». 

Det har gått to år siden Laura og Brett opplevde det som er foreldres verste mareritt. Til KK.no forteller Laura at det var viktig for henne å dele historien. Hun vil rette fokus på dødfødsel, som hun mener et et tabubelagt tema. 

- Jeg valgte å dele vår historie fordi jeg føler at dødfødsel fortsatt er et tabubelagt og uuttalt tema. Jeg ville prøve å gi en stemme til de som har mistet et barn på denne måten og bidra til å fremme bevissthet og forståelse, sier Laura til KK.no.

KK.no har fått godkjennelse av Laura Sheehan til å publisere blogginnlegget og bruke bildene.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer