STARTET BRÅTT: Karin Park og Kjetil Nernes startet samlivet brått, flyttet til et tomt misjonshus i Nord-Sverige – så ble han syk. Nå er livet deres blitt skildret i dokumentarfilmen «Cocks and Crosses». Foto: Geir Dokken
STARTET BRÅTT: Karin Park og Kjetil Nernes startet samlivet brått, flyttet til et tomt misjonshus i Nord-Sverige – så ble han syk. Nå er livet deres blitt skildret i dokumentarfilmen «Cocks and Crosses». Foto: Geir DokkenVis mer

Karin Park

- Lei en Toyota Hiace, og kom og hent meg. Jeg kan ikke leve uten deg

Slik starter kjærlighets­historien om musikerne Karin Park og Kjetil Nernes. Hvor sterk er egentlig forelskelsens kraft?

Det kunne ha endt like brått som det startet da Kjetil fikk kreft for to år siden. Men vi må ta det fra begynnelsen: Kjetil falt ikke akkurat pladask. Da han møtte henne på legendariske Café Opera i Bergen den kvelden i 2009, ble det med det, han reiste hjem til Oslo og lot Karin bli igjen i Bergen, akutt rammet av ulykkelig kjærlighet og insomnia. To–tre måneder etter at de møttes for første gang, orket hun ikke mer. Hun dro til Oslo ens ærend for å spørre ham om det var noen som helst mulighet for at det kunne bli de to. 

– Nei, sa han. 

– Ikke en 0,01 prosents sjanse engang? spurte hun. 

– Kanskje 0,0000001, sa han.

– Da skal jeg se til at det skjer, sa hun.

LES OGSÅ: Lisa Tønne og Bertine Zetlitz om det å vokse opp som enebarn

Hvor stor er egentlig forelskelsens kraft? Dette er historien om Karin Park (38) og Kjetil Nernes (37). De har opplevd alt det musikere drømmer om – pluss det de fleste mennesker frykter mest. Suksess på scenen, kamp på liv og død på privaten og en forelskelse som kaster om på alt. Nå er livet deres blitt dokumentarfilm: I «Cocks and crosses, musikken som ikke ville dø» følger vi dem på turné i USA og hjemme på landet i lille Djura i svenske Dalarna. Det handler om musikk og sykdom, men mest av alt om kjærlighet og et veldig vanlig hverdagsliv med knekkebrød på kjøkkenbenken i et nedlagt misjonshus. 
Men tilbake til den Toyotaen: Det gikk som det måtte gå når en kvinne har bestemt seg. Da Kjetil leide en Toyota Hiace og kjørte over fjellet for å hente Karins jordiske gods, ble de samboere på direkten.

– Det var globus på gulvet og blomsterpotter på fanget, den bilen var lastet til randen, mimrer Kjetil. Han kan ikke forklare hva som gjorde at han lot seg overbevise, men Karin forsøker: – Jeg kjente i hele kroppen at jeg visste noe han ikke kunne erkjenne for seg selv. Jeg visste bedre, jeg følte meg ikke avvist selv om han sa at han ikke ville ha meg. Da hadde jeg jo aldri slengt meg etter ham på den måten.

Hun var popstjerne og bodde i Bergen da støyrockbandet Årabrot fra Haugesund skulle ha konsert. En av Karins venninner kjente Kjetil Nernes, vokalist og eneste faste medlem i bandet, og dro ham motvillig med på Karins låtlansering etter konserten.

– Jeg hadde hørt at han var arrogant, at han ikke likte folk flest, at han var en festlig fyr, men holdt seg mest for seg selv og var kritisk til det meste, husker Karin.

– Da vi møttes, husker jeg at han stinket – han hadde nettopp spilt konsert og var svett. Jeg tenkte «usj, han lukter ikke godt», men så luktet det liksom godt likevel. Jeg ble forelsket på direkten.

Da hun sto sammen med Kjetil der på Café Opera, strømmet låta hennes over høyttaleren. «Men gud, hva er det her for en musikk?» utbrøt Kjetil. Og Karin tenkte: «Hey, han gillar nog mig!»

– Du vet hvordan man kan dras mot hverandre, og automatisk si ting man ikke mener? Når kroppsspråket taler et annet språk enn munnen? Det var en veldig sterk tiltrekning mellom oss, men Kjetil gjorde sitt beste for å unngå den, forteller hun.

 – Og jeg som var ekspert på å spille hard to get, la meg totalt flat etter ham.

HJEM: Som barn gikk Karin i gudstjeneste i misjonshuset i bakgrunnen. Nå er det hennes og Kjetils hjem – ringen er på mange måter sluttet. Foto: Geir Dokken
HJEM: Som barn gikk Karin i gudstjeneste i misjonshuset i bakgrunnen. Nå er det hennes og Kjetils hjem – ringen er på mange måter sluttet. Foto: Geir Dokken Vis mer

Kjetil husker at han veldig snart oppdaget at Karin var glad i å lage mat, og anså det som et stort pluss. Nå serverer hun omelett på terrassen, det er plen, tørkestativ og rødmalte hus så langt øyet kan se. Når utlendinger ser for seg Skandinavia, tenker de nok fjorder, fjell og dette: Et bitte lite sted med bitte små gater og bitte små hus malt i falurødt med hvite karmer, og på tunet i sentrum står maistangen reist året rundt. Og stort mer er det ikke her. Grønne enger, grusveier mellom husene. Her vokste Karin Park opp, og flyttet fra ved første anledning. Aldri i sine villeste drømmer så hun for seg at hun skulle flytte tilbake som voksen. LES OGSÅ: Maria Mena (30) om skilsmissen: -Det ble en mulighet til å ta grep

Det svenske bondelandet

Men så var det dette rødmalte misjonshuset med orgel og fantastiske vinduer midt i bygda, en kilometer fra foreldrenes hus. Her hadde hun sin første performance som fireåring, og her låste hun seg inn om natten for å spille orgel som tenåring.

– Jeg har alltid hatt en dragning mot dette huset. En stund drømte jeg om at jeg og søsknene mine kunne kjøpe det, så kunne de bo her og jeg ha en leilighet på toppen som feriehus. Jeg hadde en idé om at jeg aldri kom til å gifte meg og få barn, forteller hun.

Hun beskriver seg som en einstøing, en som har vært vant til å klare seg sjøl, som ikke har vært avhengig av andre. Da bygda ble for liten, flyttet hun derfra – alene. Ville hun ut på byen eller på fest, så gikk hun ut – alene. Og da hun i fjor skulle kjøpe brudekjole, gjorde hun det – alene. Det slo henne ikke at brudekjoleshopping var en sånn ting man vanligvis tar med forlover eller mamma på, ikke før damen i butikken påpekte det. Hun klarte seg alltid sjøl, helt til hun traff han som kunne måle seg med henne, han som hadde de samme prioriteringene og den samme drivkraften. Med ham fikk livet et annet tempo. 

Det må være lov å si at to svartkledde musikere tungt besmykket med ringer, krusifiks og penissmykker (!) skiller seg ut her. I Oslo gikk de mer i ett med mengden. I London også, for den del. Men det var noe med storbylivet som skurret etter en stund, det ble så hektisk, de turnerte, Karin var ukentlig i studioet sitt i England, livet bare løp og løp samtidig som de kjente på en voksende følelse av stagnasjon.

– Oslo var blitt uinspirerende, alt gjentok seg sjøl, husker Kjetil.

– Da Karin begynte å snakke om misjonshuset, føltes det som god timing.

For menigheten, som i sin storhetstid hadde talt mange hundre mennesker – Karins bestemor pleide å si at man måtte komme tidlig for å få sitte bakerst – hadde nå bare møter en gang i året. Ellers sto huset tomt, og kunne ikke da en av bygdas egne få lov til å leie det for å flytte hjem? Ikke for godt, for all del, bare sånn på prøve? Kjetil, som sier at han lar seg styre nesten hundre prosent av magefølelsen, ble med. Fem timers kjøring fra musikkmiljøet i Oslo, elleve og en halv fra hjembyen Haugesund, midt ute på det svenske bondelandet. 

– Det er jo den klassiske musikerdrømmen, ikke sant? Stor plass, ro til å jobbe og eget hjemmestudio. Det var enten det, eller liten leilighet i Oslo, utgifter til leie av studio og en halv stilling i en meningsløs jobb for å ha råd til å være musiker i det hele tatt. Valget var ganske lett, egentlig.

Ingen hadde tro på at det ville vare, aller minst Karins mor. «Dere kommer ikke til å ville bo her», sa hun. Men etter to år som leietakere kjøpte Karin og Kjetil misjonshuset.  

– For oss har det vært et perfekt valg. I byen gikk altfor mye tid bort til å gå på puben eller vente på trikken. Her får vi gjort det vi skal uten distraksjoner, sier Kjetil.

De lager musikk når de er hjemme, spiller konserter når de er ute. Karin fikk modellkontrakt i England som 35-åring og reiser når noen vil ha henne til store oppdrag – tidligere kunne hun være borte i fire måneder om gangen med musikken og fotoopptakene. Helt til Kjetil ble syk. Det var noe med halsen, som en forkjølelse som aldri ga slipp. Irriterende, men hvor farlig kan halsvondt egentlig være? Livstruende, i Kjetils tilfelle. Han hadde kreft bakerst på tungen.

– Jeg så døden i hvitøyet, og det endret mye. Det gjør det vel for alle. Vi tok et valg om å være sammen så mye vi kan, forteller Kjetil.

– Etter at Kjetil ble frisk, synes jeg at den tiden vi får tilbringe sammen, er fantastisk. Vi står sammen som et team mot en vegg av kaos, konstaterer Karin.

LES OGSÅ: Marion Ravn: -Jeg fikk beskjed om å farge håret blondt

Før de kom til denne erkjennelsen, hadde de besøkt helvetes forgård sammen. Strålebehandling av tungen er en smertefull og ubehagelig opplevelse. Først to strålinger daglig i noen uker, så restitusjon, operasjon, og sist og verst: Tre døgn med stråling annenhver time hele døgnet. Hver gang skal svulsten bombarderes innenfra med radioaktive stråler gjennom seks slanger som er operert inn i halsen og gjennom tungen. Når du ikke stråles, kan du ikke spise, ikke sove. Det er tre døgn i ren tortur.

– Det føles som å bli begravd levende innenfra i sin egen kropp, forklarer Kjetil. 

– Klaustrofobisk. Som å plutselig lande i sjøen, bli dratt til bunns, slukt av havet, og så like plutselig komme til overflaten igjen. Du kommer til et punkt der du gir slipp, lar det gå, og det merkeligste av alt er å komme ut av det. 

Han visste jo at behandlingen kom til å bli grusom, men ingen hadde forklart akkurat hvor umenneskelig fælt det skulle bli. I stedet forberedte sykepleierne Karin på det som skulle skje.

– Til meg sa de at det kom til å bli veldig tøft, de sammenlignet smerten med en fødsel eller amputasjon uten bedøvelse. Det var som om jeg hadde en hemmelighet for ham.

Det finnes ingen mening i en sånn ekstrem smerte, ikke der og da. Hvordan holder man fast i livet når alt man vil, er å slippe? Kjetil var sikker på at han skulle dø. Angsten som satte i da, handlet om alt han ikke var ferdig med. Musikken, Karin, familien. Han hadde så mye å leve for, hvordan kunne han dø nå – han som hadde låter nok i seg til minst tre plater til? Noen år før han ble syk, hadde Karin stilt det den gang så hypotetiske spørsmålet: «Hvis du hadde en måned igjen å leve, hva ville du ha gjort da?» Han svarte uten å blunke.

– Han sa han ville gått i studio og spilt inn musikk. Jeg husker at jeg lo av det den gangen, litt sånn «jaha, så du ville ikke reist til Bahamas med meg?» Siden vi hadde hatt den samtalen, visste jeg hva som drev ham. Jeg visste at musikken er størst for ham, og opplevde det som en lettelse, husker Karin.

– I tidligere forhold hadde det vært et problem at jeg setter musikken først. Nå var vi to som følte det samme. Musikken er min identitet, og sånn er det for Kjetil også.

– Vi ville jo gått i studio sammen, den måneden, påpeker Kjetil.

FØLER SEG HJEMME: To svartkledde rockere skiller seg unektelig ut fra mengden i lille Djura i Dalarna. Likevel føler de seg hjemme her. Foto: Geir Dokken
FØLER SEG HJEMME: To svartkledde rockere skiller seg unektelig ut fra mengden i lille Djura i Dalarna. Likevel føler de seg hjemme her. Foto: Geir Dokken Vis mer

– Og jeg tror det ville vært den beste måneden vi noen gang hadde hatt sammen. LES OGSÅ: Tone Damli har fått kjærlighetsgaver til nærmere 100.000 gaver

Ikke for mye grubling

Da Kjetil fikk kreftbudskapet, var han på øving med bandet sitt. Han gikk ut på gangen da telefonen fra sykehuset kom, fikk beskjed om at, ja, det er en ondartet svulst og, ja, den kan ta livet av deg. Så la han på, og gikk tilbake til bandet og spilte i fire timer uten å nevne sykdommen med et ord. Deretter tok han en spasertur før han ringte til Karin for å fortelle om diagnosen. Tre måneder etter behandlingen reiste han på turné.

– Kanskje jeg har flaks som har musikken, jeg kunne ikke bare gi opp. Jeg ville ikke forlate planeten og Karin og familien min heller, men musikken ble en ekstra motivasjon. Og turneen gjorde at jeg ikke hadde tid til å fintenke på ting. Det å fintenke for mye, det er noe farlig med det.

– Men ikke å tenke på det som er vanskelig, er ikke det fortrenging?

– Jeg tror ikke det. Jeg føler ikke at jeg har fortrengt noe, jeg har masse fysiske og psykiske men som vi har snakket om hele veien, og vi snakker om det nå. Jeg tror bare ikke det fører noe godt med seg å bli sittende og gruble for mye, sier Kjetil.

– En kompis sa til meg før vi skulle på sykehuset at vi fikk se på dette som et kunstprosjekt, forteller Karin.

– Kunst handler ofte om å skape noe fint av det stygge. Platen «The gospel», som Kjetil laget etterpå, er skapt i motstand, og den platen som har fått best mottakelse i både Norge og utlandet.

LES OGSÅ: Marion Ravn: -Jeg er ekstremt morgengretten, og blir skikkelig sur når jeg er sulten

Det er blitt kveld, høstdisen ligger som et trolsk slør over gresset utenfor misjonshuset. Fra kjøkkenet kjennes duften av ovnsbakte rotgrønnsaker og andeconfit, Kjetils antakelse viste seg å stemme – Karin er en dyktig kokk. KKs utsendte har fått tilbud om å overnatte, de mente det var rett og rimelig når vi hadde kjørt så langt. Vi er ikke bortskjemt med en sånn gjestfrihet, vanligvis må vi klare oss sjøl når vi er på tur. Men vi skjønner snart at vi slett ikke er alene om å bli møtt med åpne armer; rommene vi får tildelt, huset en stund en syrisk flyktning. Sverige tok imot langt flere enn myndighetene fant rom for, så Karin kontaktet organisasjonen Refugees welcome to Sweden og sa at det var plass i herberget. Her er det ingen divanykker, ingen spor av det glamorøse livet hun kunne ha valgt å leve. Som modell betegnes hun som «talent», noe som betyr at oppdragsgiverne kommer til henne når de vil ha en spesiell type modell til en stor kampanje eller visning. Hun går aldri på castinger, oppsøker aldri oppdrag selv.

– Du møter bare opp, og så står det et helt team der som har som jobb å få deg til å se bra ut. Du trenger ikke å bære noe engang, bare det føles glamorøst for en musiker som er vant til å sjaue mye, ler hun. 

– Det hadde vært så enkelt om jeg bare syntes det var kult. Jeg mener, den lille jenta i meg syntes det var gøy en liten stund. Men den voksne i meg tenkte bare «Usj, jeg vil hjem». Men det føltes utakknemlig å bare avvise det, for jeg vet hvilke muligheter jeg har fått.

I stedet ble det Djura med 450 innbyggere, ­jegerprøven (hun fikk det for seg at man bør være selvberget med kjøtt – ja, og så inviterte Ari Behn henne på jakt) og turnéliv der hun kjører sin egen van og bærer sine egne forsterkere. Det er stort nok å kunne leve det livet du velger sjøl. Bare det å vite at du har en framtid! Kjetil er frisk nå, tilbakefall etter hans krefttype er svært sjelden. Alt føles som et vanvittig privilegium når du har vært døden nær. Arrene på hver side av halsen står som en evig påminnelse om det han har vært gjennom. Men som Kjetils svigermor påpeker, de står egentlig fint til de rocka smykkene som dingler i kraftige kjeder over brystet. Spyttkjertler er fjernet på grunn av spredningsrisiko, så han er konstant tørr i munnen og hoven i kinnet. Men den største forandringen vises ikke. Følelsen av ikke å ta noe for gitt, aller minst tiden.

– Det er litt som å leve på siste måneden hele tiden. Vi har liksom ikke råd til å tenke annerledes, forklarer Karin.

– Det er selvsagt satt litt på spissen, men vi gjør bare det vi vil nå. Kutter ut sånt som ikke er viktig for oss.

Og de gjør det sammen. Etter kreften er det helt utenkelig å være fra hverandre lenge av gangen, selv noen dager føles for mye. De har fortsatt hver sine musikalske prosjekt, men Karin spiller synth og korer for Kjetil, og Kjetil er sjåfør og rigger for Karin. På den måten er de sammen selv når en av dem skal på turné.

– Kjetils sykdom har gjort oss eldre til sinns, mener Karin.

– Livsvisdommen, begynner Kjetil.

– Jeg ble utrolig mye eldre, det føltes som jeg hoppet fra tretti til førti i løpet av det året med sykdom. Men visdommen er grei å få med. Endring er bra, det får deg ut av det konforme.

Ønsker de noe mer av livet? Egentlig ikke. Framtidsdrømmen er bare å kunne gjøre enda mer av det de holder på med, sikte enda høyere.

– Etter de årene vi har vært gjennom, er det blitt lettere å se det store bildet, sier Karin.

– Småirritasjoner finnes selvsagt fortsatt. Men det er blitt så lett å være glad.

Karin Park (38)
Musiker med internasjonal popkarriere. Oppvokst i Sverige og Japan. Slo gjennom med plata «Superworldunknown» i 2003. 

Kjetil Nernes (37)
Musiker, eneste faste medlem av Årabrot, støyrockband oppkalt etter søppelfyllingen i Haugesund. Vant Spellemannsprisen i 2011.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 45, 2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: