Flukten over grensen

Leif var 12 år da han måtte flykte unna nazistene

Den norske gutten la ut på strabasiøs ferd med sin mor og lillesøster.

FLUKTEN OVER GRENSEN: Leif Grusd er en norsk jøde, som fikk kjenne konsekvensene av andre verdenskrig på kroppen da han var barn. Bildet til venstre er tatt to måneder før krigen kom til Norge. Til høyre står han på togstasjonen i Malmø i Sverige, på vei hjem til Norge i 1945. Legg merke til det norske flagget han har festet på dressjakken. FOTO: Privat/Jødisk Museum
FLUKTEN OVER GRENSEN: Leif Grusd er en norsk jøde, som fikk kjenne konsekvensene av andre verdenskrig på kroppen da han var barn. Bildet til venstre er tatt to måneder før krigen kom til Norge. Til høyre står han på togstasjonen i Malmø i Sverige, på vei hjem til Norge i 1945. Legg merke til det norske flagget han har festet på dressjakken. FOTO: Privat/Jødisk Museum Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

En liten gutt gjemmer seg bak gardinene i familiehjemmet i Erling Skjalgssons gate 24 på Frogner i Oslo. Krigen har allerede vart noen måneder, og niåringen Leif titter med store øyne ut av gardinsprekken og gjennom vinduet.

Nede på gaten har det akkurat ankommet fire sorte biler. Leif, som har sett denne kortesjen mange ganger før, vet at det sitter politifolk i den første og den siste bilen. De har som oppgave å passe på den høyreiste og bredskuldrede mannen, med de store, stirrende øynene, som kommer ensom ut av bil nummer to.

Ut av den tredje bilen kommer en mørkhåret kvinne. Fra de voksne har Leif hørt at den kraftige mannen og den mørke kvinnen heter Vidkun og Maria Quisling. Mer vet ikke niåringen om naboene som har følge av politiet hver gang de skal hjem.

Leif har lagt merke til at mannen alltid strekker hånden i været, for å på en måte ta avskjed med politimennene som holder vakt utenfor inngangsdøren, før han går inn til leiligheten sin.

Nabo Quisling selv vet nok heller ikke at han ofte blir betraktet gjennom gardinsprekken av en ung gutt i nabobygården. Mest sannsynlig vet han heller ikke at guttungen Leif er jødisk, og at han bor sammen med sin jødiske mor Blenda, sin jødiske far Hermann og den seks år yngre jødiske lillesøsteren Solveig.

Jøder er det folkeslaget Quisling forakter mest av alle og som han, i likhet med der fürer Adolf Hitler, ønsker at skal forsvinne fra jordens overflate. Men en jødisk forretningsfamilie på fire er NS-partilederen Quislings nærmeste naboer.

Og skjebnen vil ha det til at alle fire fordufter under nesen på Quisling og hans menn, legger ut på en skjebnesvanger flukt og lurer døden ved flere anledninger. Dette er historien om Leif Grusd, som måtte flykte unna nazistene i november 1942 - tre dager etter at han hadde fylt 12 år.

FLYKTET: Leif Grusd er i dag en aktiv og sosial mann på straks 90 år, som fungerer som tidsvitne på Jødisk Museum i Oslo. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad
FLYKTET: Leif Grusd er i dag en aktiv og sosial mann på straks 90 år, som fungerer som tidsvitne på Jødisk Museum i Oslo. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad Vis mer

Familien måtte flykte fra brutale pogromer

På slutten av 1800-tallet herjet de brutale pogromene i Øst-Europa, og de som kjente den umenneskelige volden tettest på kroppen var jødene. I den lille byen Gruzdžiai i Litauen bestemte en far seg for å flykte med sin eldste sønn. Målet var å finne et fredelig sted hvor han og resten av familien kunne bygge opp et nytt liv.

Pogrom:

  • Betegnelse for blodige jødeforfølgelser med brann, plyndring, vold og mord, i første rekke i Russland, men også i andre land i Øst-Europa på 1800-tallet (især etter 1881) og helt opp til 1920-årene.
  • Pogromene var ofte oppmuntret av myndighetene selv, i andre tilfeller unnlot politi og militære å gripe inn.

    Kilde: Store Norske Leksikon

I 1905, samme år som danske prins Carl kom til Norge med sin kone Maud og lille sønn - og ble kong Haakon VII - ankom mannen fra Gruzdžiai sitt nye hjemland Norge sammen med den eldste sønnen. Seks år senere kom sønnen Hermann, kona og to døtre. Resten av søskenflokken på ni var kommet i de mellomliggende årene.

Hermann Grusd slo seg etter hvert ned i Drammen med kona Blenda, som var fra nabolandsbyen i Litauen, og som hadde flyktet til Sverige med familien. Etter to år bestemte de seg for å flytte fra Drammen til Oslo, og her bosatte de seg på Frogner. Søndag 9. november 1930 ble lille Leif født, og seks år senere kom Solveig, som ble kalt Lillan, til verden. Dermed var familielykken komplett.

Fascinert av marsjerende og syngende tyskere i uniform

Den lille familien Grusd ble etter hvert som alle andre norske barnefamilier på den tiden. Mor var hjemmeværende, og far drev elektronikkforretning. Leif og Lillan gikk i barnehage og på skole, og merket ingenting til den gryende antisemittismen som var i gjære. Ikke før på morgenkvisten tirsdag 9. april 1940, når tyske tropper angriper Norge.

Midt på natten våkner den lille gutten av de ulende luftvernssirene. Leif, som aldri har hørt slik uling før, spretter opp av sengen og løper inn til foreldrene for å få en forklaring på hva det er som skjer.

Men pappa Hermann forsikrer sønnen på ni år om at det bare er å gå å legge seg igjen, fordi ulingen sikkert bare kommer fra en bil hvor hornet har hengt seg opp.

Om tobarnsfaren sier dette for å berolige sønnen, og kanskje også seg selv og sin kone, eller om han rett og slett ikke vet bedre, vites ikke. Det siste er nok det som er mest sannsynlig, for krigen kommer svært overraskende på mange nordmenn, og man var overhodet ikke forberedt på det som skjedde i morgentimene den andre april-tirsdagen i 1940.

Noen timer senere spretter Leif opp av sengen, og løper ut i gata til kameratene for å leke. I en av sidegatene møter småguttene på en gjeng tyskere i uniform, som marsjerer taktfast og syngende. Guttene forstår ikke språket de uniformskledde mennene synger på, men lar seg likevel fascinere av den militante rytmen.

Når Leif kommer hjem på ettermiddagen forteller han foreldrene Hermann og Blenda hva han har sett. Men i stedet for beundring og interesse for hva sønnen nettopp har bevitnet, får Leif en streng advarsel fra foreldrene. De forklarer han at tyskerne har kommet for å være slemme, og de er skjønt enige om at fienden ikke er noen man skal stå å beundre.

TYSKE TROPPER: Leif fikk streng beskjed av foreldrene om at man ikke står og beundrer fienden som kommer masjerende. Dette bildet er tatt etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940. 
Den tyske troppen marsjerer gjennom Karl Johans gate, med Stortinget i bakgrunnen. FOTO: NTB scanpix
TYSKE TROPPER: Leif fikk streng beskjed av foreldrene om at man ikke står og beundrer fienden som kommer masjerende. Dette bildet er tatt etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940. Den tyske troppen marsjerer gjennom Karl Johans gate, med Stortinget i bakgrunnen. FOTO: NTB scanpix Vis mer

To nazister i klassen

Månedene og årene går, men til tross for tysk beleiring lever familien Grusd så å si slik de gjorde før krigen. Vel, med visse unntak.

I 4. klasse på Uranienborg skole, der Leif går før skolen blir rekvirert av tyskerne og de må ha hjemmeskole, er to av klassekameratene nazister. Den ene tropper hver dag opp i uniform, og er tydelig stolt. Den andre fremstår mer brydd, og det kan virke som han er blitt tvunget av foreldrene sine til å ha holdninger han ikke aner hva går ut på.

Men Leif tør ikke å hverken si eller gjøre noe mot de to guttene, i frykt for at medelevene kan gå hjem til foreldrene sine å sladre. Leif har nemlig etter hvert begynt å forstå hva konsekvensene kan bli.

Avisene skriver det tyskerne vil at man skal få vite, men ordet på gata forteller om fengslinger av uskyldige og brutal tortur. Og dét på norsk jord.

I august 1942 blir ni jøder, som nyter late dager på sommerstedene sine på Nærsnes i Hurum, arrestert. Men det tar ikke lang tid før Julius Samuel, rabbineren for Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, som var blant de arresterte, og de andre jødene blir sluppet fri.

«Kanskje det ikke er så ille som det hviskes om, likevel?» sier noen jøder. «Der kan du se, det er ikke så farlig som man skal ha det til. Blir vi tatt sitter vi inne et par uker, og det skal vi alltids klare», sier andre.

Dramatisk hendelse på Haldentoget ble dråpen for nazistene

Men så kommer hendelsen som får store, og for mange fatale, konsekvenser. 22. oktober 1942 blir den norske politimannen og NS-medlemmet Arne Hvam skutt av den norske grenselosen og motstandsmannen Karsten Løvestad. Han har med seg ni jøder på Haldentoget, og målet er å få dem i sikkerhet i Sverige.

Men da politimannen Hvam oppdager at det er stemplet en rød «J» for jøde i identitetskortene til passasjerene, og han innser at de er på vei til Sverige, blir stemningen amper om bord i togkupeen. Det ender med at Løvestad skyter og dreper Hvam, men det er de ni jødene som får skylden. Nazistene har endelig fått et påskudd for å arrestere de norske jødene.

Leifs far Hermann får via kontakter nyss om hva som er i ferd med å skje, og går i dekning hos lærerfamilien som bor i fjerde etasje, i den samme bygården som Grusd-familien bor i. I løpet av noen dager er han vekk, og etter kort tid kommer det et telegram fra familien i Sverige, hvor det står at «pakken» har kommet trygt frem.

Dagene går, og Leifs mor Blenda må ta et valg på vegne av seg selv og sine to små barn. Skal hun reise etter sin mann Hermann til Sverige, eller skal hun satse på at de skåner kvinner og barn, og holde fortet i Erling Skjalgssons gate til krigen er over?

Hvordan fikk mor Blenda tak i ryggsekkene?

En dag kommer moren hjem med to brukte ryggsekker, og Leif forstår at han, lillesøsteren Lillan og moren skal ut på tur. Men når moren pakker ryggsekken full av barneklær, og ber barna om å kle på seg flere lag, innser 12-åringen at det ikke er en hvilken som helst tur de tre skal legge ut på.

Hvordan moren har fått tak i ryggsekkene, de som aldri har vært en spesielt sporty ut-på-tur-familie, det aner han ikke. Men at hun har tatt sjanser, og forhørt seg i butikker og blant venner og bekjente hun stoler på, er det ingen tvil om. Hadde noen av dem vær nazi-sympatisører hadde ting kanskje sett helt annerledes ut for Blenda og hennes to barn torsdag 12. november 1942.

Familien på tre har fått beskjed om å være klar til et spesifikt tidspunkt på ettermiddagen, og når klokkeslettet nærmer seg står Leif, Lillan og moren parate med ytterklærne på i gangen. Foran seg har de sekkene de skal bære i ukjent terreng.

Når det ringer på dørklokken er moren forberedt på at det er drosjesjåføren som står på andre siden av døren. Sjokket er derfor stort når hun ser at det er en lokal politimann som står med føttene godt plantet på dørmatten.

Politimannen smiler, mens han fanger inn bildet av de to barna med de altfor mange lagene med klær på, og kvinnen med ansiktsuttrykket som oser bekymring. Politimannen peker på navneskiltet utenfor døren, og spør hvordan det går med mannen i familien.

Blenda forklarer historien hun er blitt fortalt at hun må holde seg til, dersom noen spør etter Hermann. Han befinner seg på forretningsreise på Hadeland, og de har ikke hørt fra ham på noen dager. Politimannen nikker og smiler igjen, og går ned trappene.

Moren puster lettet ut og ser på sine to små barn. Noen minutter senere ringer det på døren igjen, og denne gangen er det drosjesjåføren. Han ber dem om å kjappe seg, for de har ingen tid å miste. I drosjen sitter det allerede to staute, jødiske menn, som skal bli med over til Sverige. Den ene av dem er den 27 år gamle bokseren Albert Rubinstein (senere Ragle). Flukten fra nazistene er i gang for 12-åringen Leif, lillesøsteren Lillan og mor Blenda.

Hvit løgn om at faren ligger på sykehus

Ettersom det er påbud om mørklegging er det bekmørkt utenfor bilvinduene. Bilene får bare lov til å ha en liten åpning på frontlysene, og dermed tar kjøreturen ekstra lang tid for sjåføren ser nesten ikke noe av veien foran seg.

Når de kommer til Kongsvinger hopper sjåføren ut av bilen for å spørre noen tilfeldige forbipasserende om veien til Kongsvinger sykehus. De har på forhånd avtalt, at dersom de blir stoppet, så skal de si at de er på vei til sykehuset for å besøke faren som ligger innlagt, og at sjåføren skal ta med seg en gravid dame tilbake til byen.

Utenfor møter sjåføren på en gjeng tyskere i uniform, som står på et gatehjørne og snakker. Han spør dem om veien til sykehuset, og de peker velvillig i riktig retning. I baksetet i bilen noen meter unna, sitter de fem jødene på flukt og holder pusten.

Etter en stund stopper sjåføren og ber passasjerene gå ut av bilen. Her skilles deres veier.

Han peker på grusveien som ligger foran dem, og forklarer at de skal følge den til de kommer til en skogsbilvei. De skal gå innover den, og ta sti nummer to på venstre side. Sjåføren gir beskjed om hvor lang tid det skal ta før de kommer til stien. Så setter den gode hjelperen seg i førersetet.

Leif snur seg og ser bilen kjøre av gårde. Han strammer sekken og forsøker å vende seg til bekmørket. Det er vanskelig å se de voksne, og lillesøsteren som holder morens hånd.

Kribler i kroppen

Det er ingen av de fem på flukt som snakker med hverandre, for man aner ikke hvem som skjuler seg i skogsmørket. Leif får dermed tid til å lytte til sine egne tanker på en måte han kanskje aldri har gjort før.

Han kjenner at det kribler i kroppen, og synes i grunn at det er veldig spennende å være på eventyr. Den ellers så skravlete lillesøsteren er musestille.

Etter å ha gått i det som føles som en evighet, kjenner Leif at sekken med barneklærne er blitt tyngre. Han har aldri gått så lenge med ryggsekk før. Den ene av de jødiske mennene i følget deres tilbyr seg å ta den for ham, men han andre gir uttrykk for at de bare kan sette fra seg sekkene i skogholtet. For dit de skal finnes det store mengder barneklær, påstår han.

Men sette fra seg sekkene kan de jo ikke. Hva om de blir oppdaget av tyskerne og de brutale sjæferhundene deres, som lusker rundt i skogen på jakt etter flykninger - da skjønner de jo at dette er en av flyktningrutene. Nei, sekkene må bli med videre. De to jødiske mennene tar hver sin sekk over skulderen.

Så trasker følget på fem på rekke og rad mot den ukjente stien de har fått beskrevet. Den eneste lyskilden de har, er det kalde lyset fra månen.

Etter en stund kommer de frem til det som ligner på en sti, men de voksne stusser over at stien har kommet altfor tidlig ut ifra den tidsberegningen de har fått av sjåføren. Det diskuteres med lave stemmer. Skal de satse på at de har kommet frem til riktig sti, eller skal de gå videre? Det konkluderes med at de ikke har gått i et så raskt tempo at dette kan være den stien de skal ta av på.

De voksne bestemmer at de skal fortsette videre. Og uten at de fem flyktningene vet det, skal dette være et valg som er avgjørende for deres eksistens, for hadde de fortsatt på nettopp denne stien hadde de kommet rett inn i en tysk leir.

Nazisympatisør?

I mørket kan flyktningene endelig skimte en bondegård. Men er det den riktige? Barnas mor og en av de jødiske mennene går frem til døren for å banke på, mens de andre venter i skogholtet.

Etter langt om lenge kommer en mann i døråpningen. De aller fleste av områdets bondestand består av nazister og nazisympatisører, men det kan se ut til at flyktningene har hatt flaks - igjen. Den søvnige bonden forklarer nemlig at de ikke skal til ham, og peker i retning av nabogården.

Når de omsider, midt på natten, kommer frem til riktig gård blir de tatt imot av en ung kvinne. Hun er våken og mater sin lille baby. Flyktningene blir servert mat, og går til sengs.

Morgenen etter samles de i stuen, og får beskjed fra kvinnen i huset om at de ikke får lov til å gå ut på tunet og at de må holde seg unna vinduene. Ingen må se at det er fremmedfolk på gården. De utveksler aldri navn eller personlige opplysninger med hverandre. Man skal vite så lite som mulig om dem man omgås.

De to barna og de voksne prøver å underholde seg selv for at timene skal gå. Etter noen timer kommer en, for dem, fremmed person løpende til gården.

Han forklarer at det er en robåt med ukjente mennesker på vei inn, og ber flyktningene om å løpe til skogs for å gjemme seg. De gjør som de får beskjed om, mens den unge kvinnen i huset rydder bort bagasje, stolene som er satt frem til flyktningene og brukte asjetter i en fei.

Etter et par timer i skjul i skogen blir de hentet igjen. Det viser seg at de fremmede menneskene i robåten også er flyktninger som forsøker å komme seg over til nøytrale Sverige. De slår seg sammen, og blir en gjeng på ti stykker.

På ettermiddagen dukker det opp to unge menn på gården. Det er grenselosene som skal hjelpe dem videre på flukten. Flyktningene får beskjed om å pakke sekkene sine og forlate gården. De tar farvel med kvinnen i huset, og hennes lille baby.

Det er ikke før mange år senere, at det blir kjent at de to mennene er brødre.

Mennene instruerer dem, og forklarer at de må stille seg opp på én rekke. Den ene av brødrene går foran, mens den andre går bak. De må gå tett i tett, for ikke å miste hverandre. For i skogen kan de ikke rope ut i mørket etter hverandre, i frykt for at nazistene som lusker rundt i området skal høre dem.

Var de meter unna friheten, eller glapp den akkurat?

De to brødrene geleider flyktningene med seg, og etter at de har gått i noen timer og nattemørket har omfavnet dem, får de beskjed om å sette seg ned på bakken og hvile. Brødrene skal gå til vannet for å sjekke at kysten er klar. Nå er det bare en robåttur som skiller flyktningene og friheten.

Når brødrene omsider kommer tilbake, er de både sinte og redde. De hvisker med en engstelig tone at en bonde i nærheten kunne fortelle at det bare et par timer i forveien hadde vært tyskere med sjæferhunder i området for å lete etter flyktninger.

Gjengen har ingen tid å miste, og brødrene sørger for å fordele gruppen i hver sin robåt. Det er de handlekraftige brødrene som har ansvaret for å ro gruppen over vannet. Det blir surret stoff rundt årene, for at de ikke skal lage lyd. Og for 12-åringen Leif, som nå føler at det eventyret han har lagt ut på er blitt en smule mer spennende enn forventet, er innforstått med at han må være helt tyst.

Leif aner ikke hvor lang tid turen i de tunge og seige trebåtene tar, men plutselig får de beskjed om å hoppe i land. I bekmørket står de i den karrige jorden og undres om de i det hele tatt er i Sverige. Det er ingen skilt som kan fortelle dem hvor de er.

Brødrene gir flyktningene beskjed om å vente på svenske soldater som skal ta dem imot. Mer sier de ikke, før de ror av gårde den veien de nettopp kom fra.

Hva nå? Flykningene ser på hverandre. Kunne det være at brødrene ikke orket å ro mer og hadde sluppet dem av på et tilfeldig sted? Var de meter unna friheten, eller glapp den akkurat? Tankene flyr gjennom hodene på dem, og også på de to barna i følget, før de oppdager noen silhuetter i mørket.

De kommer mot dem, og etter hvert kan de skimte at de ukjente mennene er ikledd uniformer og bærer våpen. Men det er umulig å se om det er tyskere eller de svenske soldatene. Pulsen stiger på samtlige, mens mennene beveger seg mot dem med taktfaste skritt.

Plutselig slår den ene av de ukjente mennene ut med armene, og sier på klingende svensk: «Välkomna till Sverige!».

- Jeg glemmer aldri den setningen. Det var helt fantastisk! Skuldrene sank, og endelig kunne vi trekke pusten. Nå var det gjort. Nå hadde vi klart det, minnes Leif i dag - nå snart 78 år siden han, lillesøsteren Lillan og moren Blenda la ut på den strabasiøse flukten over grensen og til friheten i Sverige.

Deler av sine opplevelser som tidsvitne

Leif er ikke lenger en 12 år gammel guttunge, men en snart 90 år gammel mann med en emosjonell ryggsekk full av minner svært få andre har.

Vi møter Leif på Jødisk Museum i Oslo, hvor han helt siden han gikk av med pensjon som tannlege, har jobbet som omviser og delt av sine opplevelser som tidsvitne. Om noen timer skal han ta imot en konfirmasjonsgruppe som har kommet hele veien fra Sverige, for å høre om hans flukt over til 14-åringenes hjemland.

HJELPERE: Dette bildet er tatt i Sverige 21. april 1940. Norske flyktninger på gjennomreise i Karlstad i Sverige. Kvinnen med barn får hjelp av togpersonale på jernbanestasjonen.
Selv ble Leif, moren og lillesøsteren tatt med til Charlottenberg togstasjon for ferden videre til Kjesäter mottakssentral for flykninger. FOTO: NTB scanpix
HJELPERE: Dette bildet er tatt i Sverige 21. april 1940. Norske flyktninger på gjennomreise i Karlstad i Sverige. Kvinnen med barn får hjelp av togpersonale på jernbanestasjonen. Selv ble Leif, moren og lillesøsteren tatt med til Charlottenberg togstasjon for ferden videre til Kjesäter mottakssentral for flykninger. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Leif har bare gode minner fra årene i landflyktighet hos «söta bror», og det er spesielt ett minne som har brent seg fast.

- Vi ble tatt med til de svenske grenselosenes forlegning, og fikk sove der. Jeg våknet morgenen etter av en eller annen lukt jeg kjente, men som jeg ikke hadde luktet på mange år.

PÅ MOTTAKSSTASJONEN: Dette bildet er tatt i Sverige 1. februar 1945. Familien Grusd var innom en tilsvarende mottaksstasjon da de kom til Sverige i november 1942. FOTO: NTB scanpix
PÅ MOTTAKSSTASJONEN: Dette bildet er tatt i Sverige 1. februar 1945. Familien Grusd var innom en tilsvarende mottaksstasjon da de kom til Sverige i november 1942. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Leif tar to dype trekk, for å illustrere hvordan han sniffet seg frem til hva den deilige lukten kunne være.

- Varm kakao! Og så kom de med nybakte rundstykker bakt av hvitt mel, med smør og pølse på. Den lykken! Nå flåser jeg litt, men stort nærmere himmelen gikk det ikke an å komme i levende live, sier han og smiler.

I Syd-Sverige ble Leif, moren og lillesøsteren gjenforent med faren Hermann, og familien på fire ble der til freden kom til Norge. I motsetning til mange norske jøder, som aldri fikk tilbake hverken hjem eller eiendeler etter krigen, sto leiligheten i Erling Skjalgssons gate 24 klar til dem da de kom hjem igjen.

- Leiligheten hadde blitt tatt av tyskerne etter at vi hadde flyktet, og ble brukt som nazikontor. Det eneste som var igjen da vi kom tilbake var alle lampene våre. De hengte igjen i leiligheten, forklarer Leif.

Han snakket aldri med foreldrene om flukten hverken som barn, eller da han ble voksen.

- Jeg bodde hjemme til jeg giftet meg, som man jo gjorde den gangen, og jeg kan ikke huske at far og jeg snakket om hvordan vi hadde opplevd flukten og hvordan vi hadde kommet over. Jeg vet ikke sikkert om han tok samme rute som oss, selv om jeg tror det.

FAMILIEN SOM OVERLEVDE: Leif Grusd og foreldrene Blenda og Hermann (midten), og lillesøsteren Solveig - kalt Lillan - fotografert etter krigen. FOTO: Privat
FAMILIEN SOM OVERLEVDE: Leif Grusd og foreldrene Blenda og Hermann (midten), og lillesøsteren Solveig - kalt Lillan - fotografert etter krigen. FOTO: Privat Vis mer

Leif dytter brillene på plass over nesen.

- På den tiden var det ikke barna som skulle starte en samtale, det var de voksne. Når de ikke gjorde det, men la et slags lokk på det, så ble det ikke snakket om. Det er forferdelig å tenke på, men det var aldri naturlig. Mine jevnaldrende som også flyktet, har heller aldri snakket med sine foreldre om det.

- Flykte, hvordan gjør man det?

Det er ingen tvil om at faren Hermann tok noen avgjørelser som mange andre norske jøder under krigen ikke klarte å innse at var livsviktige.

- Det var ikke enkelt å ta avgjørelsen om å reise. For flykte, hvordan gjør man det? Hvor flykter man? Skal man reise fra den lille bedriften man har, og hjemmet man har brukt år på å bygge opp. Reise fra venner og slektninger? spør Leif retorisk.

- Man gjør jo ikke sånt. Og så gjorde man ikke sånt. Man visste ikke hvor man skulle starte hen, og så feiet man det hele under et teppe. Så kom man med en masse unnskyldninger overfor seg selv, for ikke å flykte. «For det var jo ikke så farlig», forsøkte man å betrygge seg selv med.

Begrepet konsentrasjonsleir eksisterte heller ikke den gangen.

- Det var fangeleire. Ordet «gasskammer» var ikke oppfunnet. Man visste ikke at folk døde i hopetall. Selv om man kanskje hørte rykter, men rykter kunne man ikke høre på.

Leif er evig takknemlig overfor de menneskene som hjalp dem på veien over til Sverige i 1942. Det er mange av dem han aldri har fått takket ansikt til ansikt, noe som gnager ham - for han vet at han og familien kunne ha fått en helt annen skjebne om de ikke hadde fått hjelp til å flykte.

- De som hjalp oss, satte sine og familiene sine liv på spill for å hjelpe mennesker de aldri hadde hørt om, eller på noe vis kjente fra før. De gjorde det ikke på grunn av en impulsiv tanke, men de gjorde det om og om og om igjen. De tok all verdens sjanser for å hjelpe oss over, sier Leif med beveget stemme.

- Jeg har spurt meg selv mange ganger, om jeg ville ha turt det samme. Og jeg kan ikke si at jeg ville ha svart «ja» på det. For det vet jeg ikke om jeg hadde turt.

- Hva tror du var motoren i engasjementet de hadde?

- Det har vel vært en blanding av å hjelpe mennesker i en fortvilet situasjon, og det å kunne motarbeide tyskerne. Ikke la seg diktere og styre av nazistene. Her gjaldt det å hjelpe mennesker i den ytterste nød.

Leif synes at Norge tar imot altfor få flyktninger i dag.

- Jeg har vært flyktning selv, og jeg vet at man ikke flykter fordi man synes det er gøy, men fordi man er nødt til det for å overleve. For å gi seg selv og barna sine et verdig liv.

Ble invitert tilbake på bondegården

Nå vet Leif at gården han og familien overnattet på under flukten het Tangen, at den unge kvinnen i huset, med den lille babyen, het Astrid og at hennes to brødre, grenselosene som rodde dem de 6,4 kilometerne over til Sverige, het Henry Tangen og Einar Solbergseter.

Alle disse opplysningene kjenner Leif nå til, etter at historiker Birgit Rimstad for noen år siden la ned en stor innsats for å spore opp Tangen gård, Astrid og hennes familie. Astrid husket godt Leifs svensktalende mor.

- Det var jo ikke så vanlig at en av flyktningene som skulle over til Sverige var en jødisk kvinne som snakket svensk.

Dagen før Leif, hans kone, barn og barnebarn skulle besøke Astrid fikk de beskjed om at hun hadde fått lungebetennelse og måtte være på sykehuset. Familien Grusd dro likevel til gården de hadde overnattet på, og ble møtt av Astrids ti år yngre lillesøster Marta.

- Vi ble tatt imot som grever og helter, men det var jo ikke vi som var det. Det ble snakket pent om oss, men jeg følte at det var litt feil, det var ikke vi som var heltene.

Grusd-familien ble tatt med rundt på de andre gårdene, for å hilse på andre som også hadde bistått under krigen med flukten.

- Men begge brødrene, som hadde hjulpet oss over, var allerede døde. Den siste av dem døde bare to år før vi kom oppover. Det var ergerlig.

Dessverre skulle han heller aldri rekke å møte redningskvinnen Astrid. Hun døde av lungebetennelsen kort tid senere, i en alder av 94 år.

- Da jeg fikk den telefonen begynte jeg å gråte. Det var hun som reddet oss. Det var hun som tok oss imot. Jeg ville så gjerne ha hilst på henne etter godt og vel 77 år. Så glapp det bare på noen dager. Det var veldig bittert, sier Leif og rister på hodet.

Leif deltok i begravelsen til Astrid, og har i ettertid sørget for at hun og de andre redningsmennene - og kvinnene - har fått en utmerkelse for hjelpen de ga flyktningene under flukten til friheten i Sverige.

- Holocaust-museet i Jerusalem, Yad Vashem, har innstiftet en medalje til ikke-jøder som med fare for sitt eget liv har reddet jøder. Vi sendte inn en rapport om hva som hadde skjedd, og det ble sagt at dette måtte markeres. Det ble avholdt en veldig hyggelig seremoni i Oslo Rådhus, hvor Marta og etterkommerne av grenselosbrødrene og Astrid, var til stede og fikk medaljer.

- Det er lov å trekke litt på smilebåndet, og si at det er litt ironisk å tenke på at Quislings jødiske naboer klarte å komme seg i sikkerhet rett under nesen på ham?

- Det kan du si! sier Leif og humrer. - Det er litt spesielt det der!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer