SAVNET FAMILIEN: Det tok over seks år før Leila bestemte seg for å kontakte familien. Hun kan ikke forandre fortiden, men hun har håp for neste generasjon. FOTO: Silje Holte
SAVNET FAMILIEN: Det tok over seks år før Leila bestemte seg for å kontakte familien. Hun kan ikke forandre fortiden, men hun har håp for neste generasjon. FOTO: Silje Holte Vis mer

Sosial kontroll:

Leila Rossow flyktet til Norge etter trusler fra familien

Seks år senere ringte hun på hos foreldrene.

Leila Rossow (36) husker opprøret som bygget seg opp inni henne som tenåring. Men som hun aldri turte å slippe ut. Hun var fransk-marokkaner, barn av muslimske, marrokanske foreldre, og i skvis mellom to kulturer, på et lite innvandrertett og søvnig tettsted i Nord-Frankrike.

Hvem vil ikke ut å oppleve verden? Drømme stort? Ta egne valg? Men det var da andre vestlige foreldre begynte å gi litt slipp når ungene begynte på videregående, at Leilas foreldre strammet inn. Hun måtte komme rett hjem fra skolen om ettermiddagene. Fritidsaktivitetene hun hadde fått lov til å drive med som barn, måtte hun nå slutte med. Etter skolen måtte hun være hjemme.

Da elevene gikk til lunsjpause, stod faren utenfor i bilen og ventet på henne. Hun husker avhøret hun måtte igjennom når hun hadde kommet ut av skoleporten sammen med en gutt i klassen, hun hadde småløpt, prøvd å riste ham av seg, fordi hun visste at å se henne sammen med en gutt ville opprøre faren.

- Jeg følte at jeg hele tiden balanserte mellom to liv. Jeg var veldig flink til å ikke gjøre noe for å fornærme familien.

I dag forstår hun hvor foreldrenes fortvilelse og frykt kommer fra. Men for å komme dit måtte hun ta dramatiske valg. Bryte med familien. Flykte til et annet land.

LES OGSÅ: - En periode var jeg sint for at jeg hadde overlevd

Trosset foreldrenes vilje

Leila Rossow sitter på Cafe Opera, i Bergen sentrum. Byen omtaler hun som hjemme, dialekten er overbevisende, fransk rulle-r kamufleres av bergensk skarre-r og er knapt hørlig. Det er her hun stiftet familie. I dag har forholdet tatt slutt. Men det er her barna hennes på fire og åtte år nå vokser opp. Her hun jobber for at andre minoritetskvinner, sterke kvinner, legger hun til, skal få fulgt sine drømmer, slik hun selv gjorde. Det var hit hun kom for å få beskyttelse fra sin egen familie for tolv år siden, fordi hun forelsket seg i en nordmann.

Hun er umulig å ikke legge merke til. Med det store krusete håret som står rundt hodet som en hjelm og et ansikt som gløder som en varmelampe. I januar stod hun i NRK-ruta med dette samme skarpe blikket, i Leo Ajkics dokumentarserie Uro, og fortalte om sin historie, som hun deler med så mange andre. Historier om negativ sosial kontroll.

Derfor planla hun framtidsdrømmen om et studentliv i Paris i det skjulte. Så i detalj at da hun fortalte det til foreldrene var det ingen vei tilbake, ingen ankepunkter: Hun hadde allerede søkt og kommet inn på studiene i turisme og administrasjon, skaffet seg deltidsjobber, leiekontrakten var underskrevet, og depositum for leiligheten var allerede betalt.

- De måtte bare akseptere det. Jeg hadde ordnet alt selv, slik at de ikke kunne si noe. Men det var en fryktelig vanskelig avgjørelse å flytte hjemme fra. Plutselig sto jeg alene.

For hva så de for seg? At hun skulle bli hjemme.

- Studere i byen jeg bodde i, ikke flytte hjemmefra før jeg giftet meg, og at de skulle være med på å bestemme hvem den mannen skulle være.

STO FRAM: I januar stod hun i NRK-ruta med dette samme skarpe blikket, i Leo Ajkics dokumentarserie Uro, og fortalte om sin historie, som hun deler med så mange andre. Historier om negativ sosial kontroll. FOTO: Pandora film/NRK
STO FRAM: I januar stod hun i NRK-ruta med dette samme skarpe blikket, i Leo Ajkics dokumentarserie Uro, og fortalte om sin historie, som hun deler med så mange andre. Historier om negativ sosial kontroll. FOTO: Pandora film/NRK Vis mer

Familiens suverenitet

Hvorfor kunne de ikke akseptere at hun ønsket å bestemme over eget liv? Leila vet foreldrene aldri ville henne noe vondt. Det er sjelden ondskap som får foreldrene til å utøve negativ sosial kontroll mot sine barn: I januar kom Fafo-rapporten om negativ sosial kontroll i enkelte innvandrermiljøer i Norge, som viser at foreldrenes autoritære oppdragerstil i stor grad handler om frykten for å miste barna til et fremmed samfunn de ikke føler de selv er en del av.

- Det var to ting som ofte gikk igjen når vi snakket med foreldrene om barneoppdragelse: det var savn og maktesløshet, sier Fafo-forsker Jon Horgen Friberg, som har skrevet store deler av rapporten.

Han trekker fram at norske verdier som individualisme og liberalisme ofte står i sterk kontrast til fellesskapskulturen i mange av landene som innvandrere kommer fra: individualisme tolkes som både kaldt og egoistisk, og assosieres med å ikke ta vare på sine egne, bry seg om sine gamle foreldre.

- Mange sier de savner storfamilien, kollektivet de hadde rundt seg. I hjemlandet kunne de sende barna ut og det var trygt, der fantes de samme normene ute som hjemme. Her leser de i avisene om ungdom som sender snap med nakenbilder og om russeknuter for å ha sex i rundkjøringer. Mange har vanskelig for å forstå hvilke regler som gjelder i det norske samfunnet.

- Samtidig kommer mange fra kulturer med mer autoritær barneoppdragelse, der også bruk av vold er vanlig. Når de kommer hit føler de på en maktesløshet fordi de ikke lenger kan bruke de verktøyene de er kjent med, - som den kollektive familien, de felles normene, bruk av sanksjoner og disiplinering.

Rapporten viser også at mange innvandrerungdommer, lever et dobbeltliv, slik Leila gjorde.

- Mange av jentene som svarte at foreldrene var totalt avvisende til at de har kjærester, hadde det, men skjulte det for familien, forteller Friberg.

- De blir svært flinke til å manøvrere mellom hvilke normer som gjelder hvor. Men samtidig gjør et slikt dobbeltliv dem ekstra sårbare. De kan for eksempel bli utsatt for trusler fra gutter om at de vil fortelle foreldrene om forholdet, dersom jentene gjør det slutt. Hemmeligholdet trumfer alt.

LES OGSÅ: -Dette er boken om min overlevelse

- Det var det verste jeg kunne ha gjort mot dem

Som student i hovedstaden fortsatte Leila dobbeltlivet. Foreldrene hadde akseptert at hun studerte og jobbet ved siden av. Men hva hun holdt med på fritiden holdt hun skjult. Så forelsket hun seg, i en arkitekt fra Bergen.

- Jeg var i min boble, jeg følte virkelig at jeg gjorde alt riktig. Jeg hadde bygget meg et selvstendig liv i Paris. Vist at jeg kunne klare meg selv økonomisk. Jeg trodde det skulle være lett for dem og aksepterer mine valg, det livet jeg levde. Derfor fortalte jeg det.

- Jeg var forelsket, og jeg trodde foreldrene mine skulle være glad på mine vegne, men det ble de absolutt ikke. Det var det verste jeg kunne ha gjort mot dem.

Hun, deres eldste datter, rollemodellen som skulle bringe familiens verdier videre hadde forelsket seg i en «fra en helt annen bakgrunn».

I dag er hun ikke lenger sint. Men den gangen forsto hun ikke at det ikke bare handlet om valgene hun hadde tatt, men om ære.

- Æreskulturen er sterk. Når jeg tenker på det i dag, på den voldsomme reaksjonen de hadde, forstår jeg at de fryktet så sterkt hva de andre ville si.

- Når vi snakker om æreskultur er det viktig å huske på at mange foreldre som utøver sosial kontroll kommer fra land der du ikke har en stat som garanterer for dine rettigheter, som betyr at hva andre mener om deg er livsviktig, forklarer Horgen Friberg i Fafo.

-Da er du helt avhengig at noen stiller opp for deg, og mister du ære er det ingen som gjør det. Med dette i bakhodet er det klart at en slik kulturell omstilling tar tid.

Leilas familie bodde i en liten by, ryktene gikk fort i det tette, marokkanske miljøet. Foreldrene så ingen annen utvei, de måtte hente datteren hjem med makt. Oppgaven var det hennes storebror som fikk. Broren hun hadde et så godt forhold til, selv om han hele tiden hadde vært den som hadde et øye med søsteren, den som fikk kameratene til å rapportere hvis de så noe. Hun kan ikke tenke på hva som hadde skjedd om hun hadde blitt tatt på fersken på en fest, som 16-åring da hun bodde hjemme.

LES OGSÅ: Store kulturforskjeller i barneoppdragelse

TAPT ÆRE: Det tok tid for Leila å forstå hvor viktig ære var for familien. Hun skulle ønske at foreldrene hadde fått veiledning for å unngå konflikter med barna sine. FOTO: Silje Holte
TAPT ÆRE: Det tok tid for Leila å forstå hvor viktig ære var for familien. Hun skulle ønske at foreldrene hadde fått veiledning for å unngå konflikter med barna sine. FOTO: Silje Holte Vis mer

Truslene

Men etter at Leila flyttet til Paris hadde hun og storebroren kommet hverandre nærmere. Han hadde kommet ofte på besøk, de hadde til og med festet sammen, uten at han sladret til foreldrene. Hun hadde følte at han hadde akseptert den hun var.

- Men det var alltid en grense.

Da det ble kjent at hun hadde norsk kjæreste hadde han eksplodert.

- Jeg synes hans reaksjon var både urettferdig og trist. Han var veldig sint, han kunne gjort hva som helst for å finne meg og få meg hjem.

Da truslene kom flyttet hun umiddelbart fra leiligheten i Paris, og hun og kjæresten bodde på skjult adresse en måned. I dag vet hun at familien aldri ville ha fysisk skadet henne. Men truslene var skremmende.

- Når jeg skjønte at han ikke kom til å gi seg, bestemte vi oss for å flykte. Vi bare stakk.

Slik havnet de i Bergen. Det var en vond tid, en stund var hun dypt deprimert, men etter hvert bygget hun seg opp, fikk fort en jobb, nettverk, og venner.

Leila Rossow tar et dypt åndedrag. Hun er mor selv nå, og kan sette seg inn i hva foreldrene må ha følt.

- I dag skjønner jeg hvor forferdelig vondt det var for dem. Jeg var storesøster, det er en dyp sorg der. Jeg kan bare prøve å forestille meg hvordan det føles hvis min datter hadde brutt kontakten med meg.

Tilgivelsen

Så stod hun der, seks år senere, tilbake for første gang i sin egen hjemby. Med hjertet som presset seg opp gjennom halsen, og fingeren på ringeklokken, foran døra i eneboligen der hun vokste opp, som foreldrene hadde spinket og spart til, for at de seks barna skulle få vokse opp i et fransk boligstrøk, og ikke i blokkene der majoriteten av byens innvandrerbefolkning bodde. Der moren hadde kjemmet håret til barna grundig hver morgen, sørget for at de kledde seg pent og var velstelte. Hun er takknemlig i dag for foreldrenes anstrengelser.

Hun hadde ikke sagt noe til foreldrene, bare lillesøsteren visste. Nå stod søstrene der sammen, og visste ikke hvilken reaksjon som ventet dem idet døra gikk opp.

- Det som påvirket meg til å ta valget om å oppsøke familien, var datteren min, forteller Leila.

Det ble så tydelig for henne, den dagen hun ble mor. Hun hadde blitt overveldet av gratulasjoner fra svigerfamilien, alle ringte, svigerinnen kom med kake.

- Jeg kjente så sterkt på at min egen familie ikke var en del av dette øyeblikket. Det føltes urettferdig. Jeg så på datteren min, og tenkte at «hun der kommer til å stille meg en del spørsmål i fremtiden». På en eller annen måte måtte jeg fikse dette. Jeg måtte tilgi mine foreldre for at de ikke hadde støttet meg, for at de hadde reagerte på den måten. Akseptere at de er som de er. Godta at jeg ikke kan forandre holdningene deres. De kommer alltid til å være foreldrene mine.

Det tok lang tid å komme dit. Lenge trodde hun at hun en dag skulle klare å overbevise dem om at valget hun tok var det riktige. Kanskje ville de innse det nå?

- Mamma trodde ikke sine egne øyne når hun åpnet døra. Det var veldig sterkt.

Leila ble tatt imot med åpne armer. Det gjorde også resten av familien som fløy inn fra Bergen dagen etter. Foreldrene reiste ut til flyplassen for å hente mannen og datteren, for å møte deres svigersønn og barnebarn, som den gangen var to år gammel, for første gang. Senere samme ettermiddag, da hele familien var samlet hjemme hos foreldrene, og mor og svigersønn stod og småpratet over grytene sammen, onkelen var kommet på besøk for å hilse på dem, og datteren lekte fredelig på gulvet, stakk det i hjertet til Laila.

- De hadde bestemt seg for å akseptere ham, de tok ham inn, med den gjestfriheten og rausheten som alltid har vært en del av deres kjerneverdier. Det var så fint. Samtidig var det var vondt å se. De har gått glipp av så mye.

De har aldri snakket om det som ligger imellom disse årene. Den opprivende konflikten.

- Vi snakker ikke om det. Ikke ennå. Vi forholder oss til her og nå, til de øyeblikkene vi møtes.

Hun vet at foreldrene har kjent på utenforskapet. At å navigere mellom to kulturer har vært krevende når de skulle oppdra seks fransk-marokkanske barn.

- Jeg forstår at man trenger tilhørighet, og jeg skulle ønske at det fantes et sted hvor mine foreldre kunne fått veiledning for å unngå konflikter med barna sine.

Også broren som hadde jaget henne på flukt har hun forsonet seg med.

- Det ble et utrolig fint møte.

Leila husker datteren som hadde overrasket henne med å kaste seg rundt halsen på broren. Hun vet at broren ikke har hatt det lett. At han selv ble utsatt for et stort press. Leila snur seg, kikker opp mot taket for å holde tårene i vater.

- Datteren min så rett igjennom ham, så hva han trengte, en varm klem.

LES OGSÅ: Camilla vokste opp med håpet om å treffe sin eneste bror

Store gutter gråter ikke

Dette er en av grunnene til at Leila har engasjert seg i arbeidet med unge med innvandrerbakgrunn: brorens indre kamp.

- Det er veldig viktig at det kommer frem. Presset som mange innvandrergutter opplever er også stort. Det er ingen som ønsker seg den rollen, som mellommann. Men de er flinkere enn oss jenter til å skjule smerten de bærer på. Gutter i disse miljøene får ikke lov til å ha det vondt eller vise svakheter.

I dag har hun sammen med andre ildsjeler startet holdningskampanjen «support not protect», rettet mot gutter og unge menn med innvandrerbakgrunn. For å motvirke negativ sosial kontroll, og for å få flere brødre til å ta tydelig standpunkt om at de heller vil støtte søstrene sine enn å beskytte dem.

– Jenter blir ofte ikke hørt i en del ikke-vestlige miljøer. Derfor kan brødrene kan være en viktig stemme og støtte for sine søstre.

Fafo-rapporten viser at også mange gutter lever med samme type krysspress som jentene, og med en forventning om å ta rollen som å være den som overvåker sine søstre utenfor hjemmets fire vegger.

- Det er en tung rolle. Det kan ofte kan være en ekstra byrde for guttene som dras mellom lojalitet til familien og egen samvittighet. Mens noen gutter mener også at de ved å kontrollere søstrene beskytter dem fra foreldrene. Fordi represaliene som kommer fra dem, vil være mildere enn om de kom fra foreldrene, forklarer Friberg.

Sisterhood

- Jeg forteller ikke min historie for å skape enda sterkere fordommer mot innvandrere, jeg gjør det for at man skal få skape større forståelse, og en bevisstgjøring.

Leila er ved historiens slutt, og virker utmattet. Hun har fortalt den mange ganger, og hver gang er det som å rive av et plaster. Men hun gjør det fordi hun tror det kan hjelpe andre.

Da hun kom til Norge utdannet hun seg til sykepleier. I dag er initiativtaker en mer passende tittel: hun har blitt en synlig profil i integreringsarbeidet i Bergen og har en hånd på de fleste prosjekter som kan gjøre livet lettere for unge mennesker som henne selv: Hun er ansatt som programleder i Catalyts Norway, et mentorprogram for unge innvandrere. Hun startet opp kvinnenettverket Papillon, som betyr sommerfugl, og skal være et sted hvor unge innvandrerkvinner skal få et nettverk, og trygghet, «til å fly med egne vinger».

I tillegg sitter hun i regjerningens nyetablerte integreringsutvalg, og skal gi ministeren råd om hvordan Norge skal lykkes bedre med integreringen.

SOMMERFUGLENE: Leila Rossow og Tsion Bruk fant et sterkt samhold i Papillon, et frivillig nettverk for innvandrerkvinner i Bergen. FOTO: Silje Holte
SOMMERFUGLENE: Leila Rossow og Tsion Bruk fant et sterkt samhold i Papillon, et frivillig nettverk for innvandrerkvinner i Bergen. FOTO: Silje Holte Vis mer

Men hun vil ikke ta på seg æren, hun har mange ildsjeler med på laget. En av dem har nettopp slått seg ned ved kafébordet. Tsion Bruk er i dag ansatt som daglig leder i Papillon. Mange kjenner dem igjen på gata nå, kaller dem sommerfuglene, organisasjonen har fått mye medieoppmerksomhet. Selv omtaler de hverandre som søstre. I løpet av de tre årene organisasjonen har eksistert har de etablert et sterkt kvinnenettverk.

- Hva tror dere må til for at unge jenter og gutter skal unngå å bli utsatt for negativ sosial kontroll?

- Jeg ønsker at institusjoner, og særlig skolen skal få mer interkulturell kompetanse, slik at de er bedre rustet til å møte disse foreldrene, sier Tsion.

Begge mener at nettopp skolen spiller en av de viktigste rollene i integreringsarbeidet, men at kontakten med innvandrerforeldrene må bli tettere.

- Samtaler med foreldre viser at det er at de ikke vet hvor de skal sette grenser. Mange har også for lite kunnskap om hvordan den skolen som institusjon fungerer, de har jo ikke gått på norsk skole selv.

Fafo-forskeren har også tro på at skolen er en arena hvor man kan nå foreldrene.

- Det er mye å være bekymret for når alt er fremmed. Derfor tror jeg det også er mye å hente på å strekke ut en hånd og invitere foreldrene inn i dialog, mener Jon Horgen Friberg.

- Vi har mange som sitter med spesialkompetanse på dette feltet, men det er viktig at denne kunnskapen også finnes i førstelinja. Foreldreveiledningskurs har også vist seg å være effektivt, og har samtidig en forløsende effekt, fordi foreldre kommer sammen og får delt sine bekymringer, og kjent på at de ikke er alene.

Leila stod først fram med sin historie når hun traff andre med liknende erfaringer.

- Vi er avhengige av mennesker som brenner for dette, for å gi håp til de unge. Der jeg vokste opp var det ingen som brøt igjennom og turte å være den stemmen, sier Leila.

- Du vet aldri hvilke historier folk du møter bærer på. Jeg jobber med å møte mennesker uten fordommer, jeg føler at det livet jeg lever i Bergen har gjort meg mer tolerant.

LES OGSÅ: De skamløse jentene: - Du er en perle i et skjell. Hold skjellet lukket.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: