Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Da Karin Stenseng (71) var fem år gammel, gikk hun ned til fjæra ved Abelvær i Trøndelag der hun bodde, og satte seg i prammen til faren sin. Alene, uten redningsvest, rodde femåringen rundt og kikket ned på småfisk, krabber, sjøstjerner og alt det spennende som fantes nedi vannet. Ingen advarte henne om at det kunne være farlig, ingen ba henne være forsiktig, ingen ropte at hun måtte komme seg inn til land igjen. Etter en stund, når nysgjerrigheten var stilnet, rodde hun inn til land igjen, fortøyde båten og fant noe annet å leke med.

- Jeg var sikkert ikke så langt utpå, og det kan hende at det var noen voksne som hadde et lite øye på meg fra arbeidsplassen sin på kaia. Men jeg følte meg trygg i båten alene, jeg visste at jeg mestret det. Det er et fint minne, forteller Karin.

Bare for barn

Når Karin tenker tilbake og snakker om hvordan de lekte da hun var barn, er det én ting som trer tydelig fram: Det var ingen voksne med. De var stort sett ikke i nærheten, heller. De voksne holdt ikke oppsyn eller passet på at alle fulgte reglene, de organiserte ikke lekegrupper eller felles aktiviteter, de fordelte ikke i rettferdige lag eller sørget for at alle ble inkludert, de var ikke strenge eller bekymret eller ropte at man skulle passe seg og være forsiktig. De voksne var på arbeid eller hjemme og laget middag. Leken var for barn, og barn alene.