Vårvinden langs Oslofjorden er bitende denne dagen. Vindkastene svir i ansiktet, og kuldefølelsen setter seg i marg og bein. Leo Ajkic, oppvokst i Mostar i Bosnia og deretter i Bergen, kan ikke fordra denne type kulde. Han haster innenfor dørene til et lite bakeri på kaia i Oslo, og ber om en chai latte å varme seg på. To dager tidligere kom han hjem etter uker på jobb ved Middelhavet – og etter en drøy uke hjemme drar han av gårde igjen.
– Jeg jobber med et nytt program som handler om mennesker på flukt. Om flyktningsituasjonen i Europa. Dette er det største og sterkeste jeg har vært med som programleder noen gang. Jeg ser og opplever mye drøyt, forteller Leo om arbeidet med tv-serien, som kommer på NRK i januar neste år.
Med programserien ønsker Leo å få oss til å snakke sammen om flyktningene. Han vil skape debatt.
– De fleste av oss tenker jo på disse menneskene – og vi må alle forholde oss til flyktningsituasjon i Europa. Jeg vil vise et nyansert bilde – og også de som er imot innvandring, vil få en stemme i programmet mitt.
Leo vet selv godt hvordan det er å være på flukt, hvordan det er ikke å ha en trygg base i livet.
– Min tilnærming til programserien er helt klart preget av at jeg har vært flyktning selv. Jeg så og lærte en del ting tidlig, som nok har gjort meg mer ydmyk i livet. Samtidig er jeg også ganske herdet – og slik sett forberedt på mye av det som møter meg, sier Leo, som fikk erfare krigen som lite barn, i Bosnia på 1990-tallet.
LES OGSÅ: Lisa Tønne tar et oppgjør med skammen
I-landsproblemer
En del av det de norske vennene til Leo definerer som problemer, er ikke problemer i hans øyne. Han kaller det i-landsproblemer, samtidig som han understreker at han har respekt for at andre har andre erfaringer enn han selv og derfor opplever verden annerledes. Leo får ofte spørsmål om han er traumatisert. Men han føler snarere at erfaringene har gjort ham mer realistisk og mindre naiv.
– Krig gjør noe med oss. Situasjonene og miljøene som oppstår, får fram både det verste og det beste i folk. Jeg har sett etnisk rensing, luftangrep, gatekrig, hørt lyden av bomber og granater … Det kom soldater på døren for å hente pappa – og jeg var vitne til at min mor løy dem opp i ansiktet – og dermed reddet livet til lillesøsteren min og meg. Jeg har vært på flukt, vært redd, kommet hjem igjen – og lagt ut på flukt, igjen, før vi til slutt havnet i Norge.
Leos far kom til Bergen i 1993 – og fikk innvilget søknad om familiegjenforening, slik at hele familien igjen var samlet i vestlandsbyen sent på året i 1994.
- Jeg kan aldri betale tilbake det foreldrene mine har gitt meg. Men jeg håper kanskje å kunne «gi noe tilbake» den dagen jeg selv får barn.
Erfaringene fra krigen og tiden på flukt har gitt Leo en dyp respekt for foreldrene sine.
– Mamma og pappa ofret mye for at søsteren min og jeg skulle få et godt liv. De var bevisste på at livet gikk videre, til tross for at det var krig i hjemlandet vårt. De kunne ha bestemt at vi skulle sitte i skjul i en kjeller og vente til konfliktene roet seg, men da ville søsteren min og jeg ha gått glipp av mange års skolegang, for eksempel. Familien min dro til Kroatia en periode, og der bodde vi i en sommerhytte, slik at vi kunne gå på skole. Jeg kan aldri betale tilbake det foreldrene mine har gitt meg. Men jeg håper kanskje å kunne «gi noe tilbake» den dagen jeg selv får barn, sier Leo.
Han forklarer at det foreldrene, lillesøsteren og han selv har opplevd sammen som familie, har gjort at han og søsteren vet hvor de har foreldrene sine. Leo har erfart hva moren og faren er villige til å ofre for ham – og han tror og håper at de vet at han ville gjort alt for dem også, hvis det ble nødvendig.
– Mine foreldre har aldri trengt å si at de elsker meg hver eneste dag. Det har de bevist for lenge siden.
Den dagen Leo selv opplever å bli far, vil han, slik hans foreldre har gjort, gi barna rom for å bli selvstendige individer med egne meninger. Han ønsker ikke å pushe på dem de samme politiske standpunktene som han selv har. Leo håper at det eller de barna han en gang måtte få, vil bli sterke nok til å ta selvstendige valg og stå for dem. At de lærer seg å ta ansvar og å håndtere konsekvensene av handlingene sine.
Leo ser for seg at barna kan skrive og lese når de begynner på skolen, og han vil gjerne at de lærer seg både norsk, bosnisk og engelsk, samt morens språk, dersom hun har et annet morsmål enn norsk.
– Jeg håper å få muligheten til å være en tilstedeværende pappa, og kommer nok ikke til å fylle en tradisjonell norsk farsrolle.
Om kjærligheten vil ikke Leo si så mye, utover at han må kunne være seg selv i et forhold, man må bygge hverandre opp og kjenne at man blir et bedre menneske, sammen.
– Jeg tror ofte det blir feil om man stuper inn i noe. Når det er riktig, ja, da vet du det. Og når det har klikket på ordentlig, vet man at man skal dele resten av livet – og da har man jo ikke akkurat dårlig tid.
En omsorgsfull venn
Leo trommer utålmodig med fingrene i bordplaten – og prøver å plassere de lange beina mer komfortabelt under det lille kafébordet. Han sier han trenger en røyk – og spør om jeg røyker, men trekker det tilbake før jeg rekker å svare når blikket hans møter den høygravide magen min. Leo tar på seg jakken og går ut for å røyke, men kommer inn igjen etter et par trekk. Det var for surt der ute.
En av Leos aller beste venner, Vågard Unstad, sier at en av de aller viktigste egenskapene til Leo er at han er så omsorgsfull. Sånn har han alltid vært, lenge før han fikk kjendisstatus.
– Leo bryr seg først og fremst om de menneskene han har i livet sitt. Han er veldig lite selvsentrert. Han er en sånn person som ser alle i rommet. En gang så han en fyr som han syntes så sulten ut. Derfor gikk han og kjøpte en hamburger til ham. Det var helt naturlig for Leo å bruke en femtilapp på en fremmed. Det er ikke Leo som har fortalt meg dette, og det er mange år siden denne episoden. Jeg nevnte det for Leo en gang, og da ble han flau. Han vil ikke gjøre noe nummer ut av de gode handlingene. Han er bare god!
Vågard har noen venner som du er nødt til å like, dersom han skal like deg. Leo er en sånn venn.
– Møter jeg noen som ikke liker Leo, så liker ikke jeg den personen.
Leo er usikker på om han husker burgerepisoden Vågard refererer til.
– Det er ikke den eneste gangen jeg har spandert burger på noen. Jeg synes man skal dele hvis man har mulighet. Jeg har selv erfart hvordan det er å være langt nede på samfunnets sosiale rangstige. Under oppveksten i Bergen var familien min fattig ut fra norsk standard.
Leo var den som ikke fikk bli med på klasseturer eller skidager. Når de andre dro, satt han og noen få medelever igjen på datarommet på skolen. I forbindelse med innsamlingsaksjoner til veldedige formål fikk de fleste seg en fridag fra skolen. Foreldrene betalte dem for å rydde rommet, for eksempel – og på den måten bidro de til å samle inn penger. Leos familie hadde ikke den muligheten, så også på slike dager ble han værende på skolens datarom.
– Vi hadde alltid nok mat på bordet, og selv om foreldrene våre ikke hadde mulighet til å kjøpe fancy klær til oss, hadde vi klær som var varme nok. Men vi hadde ikke mye å rutte med etter at regningene var betalt. En del av inntektene ble også sendt av gårde til familiemedlemmer i Bosnia, som ikke hadde vært like heldige som oss.
Det å ha vært en underdog har motivert Leo. Mange av drømmene hans er blitt oppfylt takket være beinhardt arbeid, men også litt flaks.
– Jeg drømte lenge om å gjøre ting på egen hånd. Starte for meg selv, bruke kreativiteten og gjøre det jeg er flink til. I dag er jeg der – og jeg tjener penger på det. Mange sier at penger ikke betyr noe, men når du er født uten å ha noe særlig å rutte med, skjønner du at penger er viktig.
Den største drømmen Leo hadde som guttunge, før krigen brøt ut i Bosnia, var å ha en egen indianergjeng. De skulle bo på et fjell i nærheten av hjembyen Mostar. Der skulle indianergjengen leve med sine hester og pil og bue – og de skulle stå sammen i tykt og tynt mot resten av verden.
– Den drømmen gikk ikke i oppfyllelse på den måten jeg håpet på som liten gutt, men nå, mange år senere, føles det som om barndomsdrømmen er blitt oppfylt likevel. Jobbmessig har jeg fått min gjeng. Vi har hvert vårt selskap, men står sammen, som én gjeng, bak én logo (NMG). Det er på mange måter oss mot verden.
– Men jeg har fortsatt mange drømmer, mye jeg vil jobbe hardt for. Jeg er ikke i mål, sier Leo.
– Hvordan er forholdet ditt til Bosnia i dag?
– Jeg reiser tilbake minst én gang i året. Her i Norge er det bare mamma, pappa, lillesøsteren min og meg – mens vi fortsatt har stor familie i Bosnia. Å være i Bosnia føles på mange måter som å komme hjem, det også.
Leo utelukker ikke at han en gang flytter tilbake.
– Jeg har lyst til å gi noe tilbake til hjemlandet mitt. Kanskje jeg kan gjøre noe knyttet til turisme, vise folk hvor fint det er der. Jeg ville ha forsøkt å skape arbeidsplasser der.
Han understreker at dette er fjerne framtidsdrømmer. Han har flere drømmer her i Norge som er mer realistiske å få oppfylt.
– Det blir pensjonisttilværelse i Bosnia, da?
– Jeg hadde håpet å flytte ned før den tid, hvis det blir aktuelt – samtidig som det kanskje ikke er realistisk før jeg pensjonerer meg. Det er så mye jeg brenner for, så mye jeg har lyst til å gjøre …
Denne reportasjen står også i KK nr 17, 2016.
