ANDRE VERDENSKRIG: Bestefar Hjalmar ble rørt da han så forestillingen Simone hadde laget basert på hans opplevelser under krigen. FOTO: Christina Gjertsen
ANDRE VERDENSKRIG: Bestefar Hjalmar ble rørt da han så forestillingen Simone hadde laget basert på hans opplevelser under krigen. FOTO: Christina Gjertsen
Andre verdenskrig:

Lille Hjalmar og den store krigen

Simone ba bestefar fortelle om krigen. Da kom historien om 11-åringen som ble stuet ned i et lasteskip, og tyske soldater som satte fyr på huset hans.

«Jeg spør bestefar hvilken lyd han husker best fra krigen. Han svarer «luken som skalkes igjen over oss når torpedoalarmen går». Bestefar forteller at han som 11-åring ble hentet i hjemmet sitt og tvangsevakuert med den tyske båten «Carl Arp». Hvorfor hadde jeg ikke hørt om dette før? Hvorfor hadde jeg ikke spurt?»

Ordene tilhører Simone Grøtte, koreograf fra Lakselv i Finnmark. Etter premieren på danseforestillingen hennes «Glemt» på Festspillene i Nord-Norge i Harstad i fjor er turnéplanene fulle, hun har måttet sette inn dobbel rollebesetning, og til høsten blir forestillingen del av den kulturelle skolesekken over hele landet. I forestillingen hører man stemmene til de som var barn under krigen, og lydopptak av samtaler mellom Simone og bestefar Hjalmar der hun ganske enkelt spør: «Hva husker du fra krigen, bestefar?»

– Jeg hadde ikke spurt bestefar om disse tingene i oppveksten, og heller ikke lært noe særlig om det på skolen, forteller Simone, og smiler med blå øyne.

Bestefar har nesten samme blikk. Bare litt lysere. Han lytter når Simone forteller.

– Det sto ikke noe om evakueringen og brenningen av Finnmark i skolebøkene våre her nord. Det er merkelig siden vi vokste opp med sporene fra krigen så synlige. Da jeg var sørpå, så jeg alltid så fine, ærverdige hus, mens i Finnmark var husene bare kastet sammen. «Hvorfor er det sånn?» tenkte jeg. Og så begynte jeg å se sammenhengen. Mitt ønske med «Glemt» er at generasjonen min skal få høre tidsvitnenes historie, slik at de ikke skal bli glemt.

LES OGSÅ: 25 år gamle Freddie hadde aldri hatt sex - likevel ble hun hånet, mistrodd og forsøkt stemplet som tyskertøs

Ble tvangsevakuert fra hjembygda som 11-åring

Alt begynner et sted. Gjerne et helt annet sted. For Simone begynte det med bestefar. Da han som lyslugget 11-åring ble tvangsevakuert fra hjembygda Ytre Billefjord i Finnmark, og stuet ned i et tysk lasterom sammen med 1900 andre, med kun to toaletter på deling. Aldri mer skulle han få se det lille huset ved riksvei 50 der han hadde vokst opp. Året var 1944. Tyskerne var slått på Østfronten, og under tilbaketrekningen gjennom Finnmark og Nord-Norge iverksatte de den brente jords taktikk. Ingenting skulle være igjen til russerne. Verken forsyninger eller hus. Hele familien – mor, far, Hjalmar, og de seks søsknene – ble stuet inn i skipet «Carl Arp», uten å vite hvor de skulle. Hva de skulle. Var det kanskje hold i ryktene om at de skulle senkes på dypt vann?

Hjalmar husker utvannet suppe på feltkjøkkenet på dekk, side om side med avføring og oppkast som etter hvert rant i strømmer fra latrinene. Torpedoalarmen som ljomet, etterfulgt av braket av lasteluken som ble banket igjen over dem. Stummende mørke og frykt. Hjalmar husker det glassklart. De andre om bord. Kameraten Edvin som han hadde funnet tyskernes sjokolade sammen med. Fetteren som hadde hjulpet ham å bære kokt fisk fra mor bort til russerfangene i grustaket. Mennesker om bord som grep til troen og med skjelvende stemmer sang «Vår Gud han er så fast en borg – han er mitt skjold og verge».

Alt dette har Simone skildret i forestillingen, med bestefars fortellerstemme i bakgrunnen, som en av de siste sannhetsvitnene fra krigen.

– Jeg ble rett og slett rørt da jeg så forestillingen, sier Hjalmar Pedersen (85), og ser mildt bort på barnebarnet.

– Tenk at hun heftet seg ved det som jeg har opplevd. Det er klart at jeg er stolt over henne.

Kaffebordet er pent dekket i huset til Simones foreldre i Lakselv. Hjalmars kone Asbjørg har sendt med lefser. Han har gruet seg til vi skulle komme, sier han. For tenk om han husker feil? Om han sier noe om krigen som ikke er riktig? Og vi som har kommet helt sørfra, til og med.

– Men dine følelser og opplevelser omkring krigen kan jo ingen ta fra deg, forsikrer Simone.

Forteller at hun gikk til oppgaven med å fortelle bestefarens historie med ære og respekt.

– De som husker krigen i dag var jo barn og unge. Krigen er deres barndomsminner. Vi hadde mange fine stunder, bestefar og jeg, der vi bare satt og pratet.

Hun snur seg mot bestefar:

– Og så stilte jeg jo mange rare spørsmål. Om lukter og lyder du husker.

Hjalmar nikker.

– Ja. Det er klart det dukket opp mange minner. Det gjør det ennå.

LES OGSÅ: Til sammen reddet de flere tusen jødiske barn fra å ende sine liv i de tyske konsentrasjonsleirene

HJALMAR SOM 11-ÅRING: 11 år gamle Hjalmar til høyre, i finklærne og slipset han fikk av skredderen i Narvik. Sammen med ham er brødrene, fra venstre: Håkon, Emil og Peder. FOTO: Privat
HJALMAR SOM 11-ÅRING: 11 år gamle Hjalmar til høyre, i finklærne og slipset han fikk av skredderen i Narvik. Sammen med ham er brødrene, fra venstre: Håkon, Emil og Peder. FOTO: Privat Vis mer

Gikk rykter om at tyskerne skulle brenne ned bygda

11 år gamle Hjalmar står ved vinduet i det lille huset ved riksvei 50 i Ytre Billefjord. Det er slakt landskap her i denne fjordarmen av Porsangerfjorden. Tre kilometer med vei kan han til vanlig se fra stuevinduet. Grusveien der naboer på lang lei varsler sin ankomst, lenge før de freidig roper inn i yttergangen «Å ja, dokker e hjemme?» Men i dag er veien mørk. Kolonnen med tyske soldater er tettpakket og så lang at han ikke kan se enden på den. 20 000 kjøretøyer, 60 000 hester, en egen kolonne bare for motorsykler med sidevogn – to i bredden. Reinflokker og muldyr. Russiske krigsfanger. Det han ser er den tyske tilbaketrekningen av 200 000 soldater fra Østfronten. Men tyskerne ønsker ikke vitner. Selv ikke fra en liten gutt i et vindu ved riksvei 50.

– Det gikk rykter om at vi måtte flytte en til to kilometer bort fra veien, forteller Hjalmar.

– Da bygde faren og broren min oss en gamme av tre og torv. Meningen var å ta med en ku, så vi satte opp en skillevegg i gammen sånn at kua kunne bo i den ene enden og vi i den andre.

Hele familien hjalp til med å bære tingene fra gamlehuset opp til gammen. Radioforbindelse hadde de ikke. Kun rykter. Og snart begynte ryktene å gå om at tyskerne skulle brenne ned bygda.

– Moren min bestemte seg for å ta med seg rokken også til gammen. Jeg ble med henne, og hun tok rokken på nakken, minnes Hjalmar.

– På veien til gammen gikk vi først langs veien, og plutselig kom en tysk lastebil kjørende med sivilbefolkning stuet sammen på lasteplanet. En kjenning ropte til mor: «Anna Sofie! Kor har du tenkt deg med den rokken? Nu ska du bare snu, før nu e det like før tyskeran kommer å hente dokker».

Hjalmar skjuler ansiktet i hendene. Blir stille. Så unnskylder han seg. Noen minner er vanskelige.

– Jeg husker at mamma hengte rokken fra seg i en bjørk i skogen ved huset. En natt ble de i gammen, før en tysker kom og leste opp ordren om at de alle måtte evakueres. Snart satt de på et lasteplan selv, med kun det de greide å bære av klær og mat. Ingen leker. Ingen minner.

– Det er jo ikke så mye du får plass til i favnen, sier Hjalmar.

LES OGSÅ: - Da freden kom var vi ikke helt sikre på at det var riktig, for vi var blitt narret så mange ganger

SKRYTER AV BESTEFAR: Simone skryter av at bestefar er i god form. At han springer på multemyra, og selv kjørte campingvogna ned til Nordland i sommer for å se barnebarnets danseforestilling på Festspillene i Nord-Norge i Harstad. FOTO: Christina Gjertsen
SKRYTER AV BESTEFAR: Simone skryter av at bestefar er i god form. At han springer på multemyra, og selv kjørte campingvogna ned til Nordland i sommer for å se barnebarnets danseforestilling på Festspillene i Nord-Norge i Harstad. FOTO: Christina Gjertsen Vis mer

– Foreldre mine var redde, men de forsøkte å ikke vise det

Ikke alle dro. 23 000 Finnmarkinger gikk i skjul for tyskerne, og overvintret i gammer og huler i det som ble en velsignet mild vinter, og som dermed reddet mange liv. For Hjalmars familie, med sju barn, var det ikke et alternativ. Hjalmar husker robåten deres. Den faren så vidt rakk å senke på grunt vann før de ble evakuert, sånn at den ikke skulle gå med i flammene. Så var de om bord i «Carl Arp», blant krigsmateriell, bomber og kjøretøy. En fem døgns reise, som føltes som ti. Hjalmar husker uutholdelig stank, intens slamring av metall, gråt som aldri ville slutte og øredøvende torpedoalarm.

Tilbake ved riksvei 50 hang en rokk i en bjørk. Kanskje spant hjulet lett i den nesten lydløse brisen, mens flammene nærmet seg. Og kanskje så den «Carl Arp» som la fra kai. Barnas livredde ansikter idet lastelukene smalt igjen. De voksnes frykt for hva som ventet.

– Jeg husker at noen tørnet og ble gale, minnes Hjalmar.

– Foreldre mine var redde, men de forsøkte å ikke vise det. De hadde jo omsorg for oss barna. I ettertid har jeg fått høre at det døde folk om bord, og at det fødtes folk.

Simone nikker:

– Det setter det jo i perspektiv for meg, nå som jeg er gravid.

Hun er gift med komponist og musiker Herman Rundberg, som har laget musikken både til «Glemt» og hennes to foregående danseforestillinger. De møttes da Simone 16 år gammel flyttet på hybel i Tromsø for å gå på danselinja på videregående. Men å skulle bli danser, det ligger nødvendigvis ikke i kortene når man kommer fra ei lita bygd i Finnmark.

– Som barn likte jeg å skrive dikt, og trangen til å danse vokste seg større og større. Men det var jo ikke tilrettelagt her oppe, så jeg måtte finne på alt selv.

– Du har kanskje noe av bestefars styrke i deg?

– Ja, kan hende. Jeg liker å tenke at når ting ikke er enkelt, så blir man sterkere, sier Simone.

Etter tre år på Norges dansehøyskole flyttet hun tilbake til Nord-Norge. I dag bor hun og Herman i Tromsø, og barnet, Hjalmars oldebarn, blir født i juni. Simone vet om det blir jente eller gutt, men bevarer hemmeligheten i sitt hjerte. Selv ikke bestefars spøkefulle utspørring hjelper.

Men hvordan reagerte egentlig bestefar da Simone kom og sa at hun ville ha historien hans med i forestillingen?

– Nei, det gikk nå greit, sier Hjalmar med et smil.

– Jeg hadde ikke noe imot det. Men jeg spekulerte litt på hva det skulle bli. Jeg har nå ikke vært så interessert i dans.

– Det var fjernt for deg?

– Ja, både for meg og mange andre i familien. Men Simone har klart å bygge seg et liv av dans. Det er ikke akkurat vanlig i Lakselv.

LES OGSÅ: - Da den fjerde kvinnen ble lagt inn i ovnen, kom hun til bevissthet og satte seg til motverge

«Æ e tvangsevakuert fra Finnmark og bor i jernbanestallen»

Fem dager etter at «Carl Arp» forlot Billefjord la skipet til kai i Narvik. Hjalmar husker en varm velkomst fra lokalbefolkningen. De kummerlige forholdene om bord hadde satt sine spor, og nå måtte alle til avlusning. Etter registrering ble de midlertidig innlosjert i jernbanestallen – og fikk et bugnende kjøttsuppemåltid på et spisested.

– Du må fortelle om det som skjedde den dagen, sier Simone.

– Å, det ja, sier Hjalmar.

Forteller litt motvillig om dagen han gikk rundt i Narvik på egen hånd, og havnet foran butikkvinduet med de fine klærne. Der sto han, en fillete guttunge uten annet enn det han sto og gikk i. «Hvem er du for en?» spurte innehaveren og kom ut. 11-åringen ranket seg: «Æ e tvangsevakuert fra Finnmark og bor i jernbanestallen.»

– Han spurte om jeg ville bli med inn, og jeg var troskyldig og sa ja. Så kom damene som jobbet der, og kledde meg opp fra innerst til ytterst. Jeg fikk en flunkende ny tweed-dress og slips, og sto dresset opp som en liten herre.

Han rister på hodet.

– Det var jo forferdelig. Jeg gikk ned på jernbanestasjonen som en liten mann. En fin gutt, og måtte forklare det for mamma.

– Det ble jo tatt et bilde av deg i dressen, legger Simone til.

Hjalmar ler beskjemmet.

– De andre står jo ved siden av meg i filler, og jeg i dress og slips. Jeg er ikke så stolt av det bildet. De andre begynte å kalle meg «søndagsgutten» etter det.

– Ja, men de begynte jo å gå til butikken de også, påpeker Simone.

Hjalmar ler:

– Ja, ryktet gikk jo, og det var mange som gikk og stilte seg opp utenfor vinduet. Men de fikk ikke klær.

LES OGSÅ: Disse 7 andre verdenskrig-dokumentarene burde du notere deg

BLE BRENT NED: Slik så det ut mange steder i Finnmark etter at tyskerne høsten 1944 tvangsevakuerte befolkningen og brente ned husene. FOTO: NTB Scanpix
BLE BRENT NED: Slik så det ut mange steder i Finnmark etter at tyskerne høsten 1944 tvangsevakuerte befolkningen og brente ned husene. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

– De fant huset vårt brent ned. Bare utedoen sto igjen

Etter Narvik gikk ferden til Mosjøen og videre med tog til Trondheim. Familien ble innlosjert i en hytte på stedet Stadsbygd over vinteren, før de våren 1945 kunne vende hjem.

– Far og bror min reiste nordover først, forteller Hjalmar.

– De fant huset vårt brent ned. Bare utedoen sto igjen. Men fra brakkene tyskerne hadde sprengt var det en del materialer, så pappa og broren min begynte å bygge provisorisk.

Simone forteller at pågangsmotet som vokste fram i ruinene har berørt henne sterkt:

– Det har inspirert meg som menneske å høre om hvordan de greide å holde det gående i hverdagen med små unger. Bestefar har fortalt meg om den minelagte fjorden. At de ble frarådet å reise hjem, men at de gjorde det likevel.

Hun rister på hodet:

– Denne viljen til å ville hjem igjen, til å begynne på nytt.

Hjalmar smiler. Husker godt da han selv endelig kom hjem igjen:

– Da vi ankret opp utenfor havna, kom broren min roende ut og hentet oss – i båten far min hadde senket før vi dro.

De svarte skorsteinene som sto igjen. Grusveien som var blitt grønn av gjødselen fra dyrene i tyskernes kolonne. Seien som drev i land etter hvert som minene ble sprengt av de allierte ute på fjorden, og som ble et kjærkomment tilskudd på matbordet i ei bygd, i en landsdel, som manglet alt. Snart begynte byggematerialene å komme med skip sørfra, og Hjalmar hjalp til å bære i land. Det nye huset ved riksvei 50 ble oppført omtrent på samme sted som gamlehuset.

– Det var jo stas, kan skjønne, selv om vi hadde verken strøm eller innlagt vann. Det kom etter hvert. Vi fikk strøm på 50-tallet, forteller Hjalmar.

Hvordan ble livet for en som skulle begynt på skolen da krigen begynte, men som måtte slutte etter tre uker da tyskerne rekvirerte skolebygningen? Hvordan har det preget livet hans, det han gikk glipp av?

– Ja, det ble jo knallhardt, innrømmer Hjalmar.

Forteller om storesøsken som lærte ham å lese og skrive, året på sanatorium i Mo i Rana som tuberkulosepasient, reisen til omskoleringenssentralen i Oslo, hvor han ble oppfordret til å søke Handelsskolen. Han hadde jo hatt så gode resultater fra korrespondansekurset i matematikk.

– Men jeg ville bli mekaniker. I 1951 begynte jeg på yrkesskolen i Hammerfest. Man skal kanskje ikke skryte, men jeg gikk ut derfra som beste elev …

– Ja, det må det jo være lov å skryte av! skyter Simone inn.

Hjalmar har bak seg et langt yrkesliv, på verksted, som vaktmester og som takstmann i bilskadeforsikring.

– På den tiden måtte du jobbe for å klare deg. Det nyttet ikke bare å gå på NAV.

Han priser kona Asbjørg, som han braste inn i på vei over dansegulvet da han var på vei for å engasjere en annen, og som han har levd så godt sammen med. Bryllupet deres sto andre juledag i 1954. På brudebildet er det snø. Simone har vært mye sammen med besteforeldrene i oppveksten.

- Bestemor skrev mye dikt. Jeg tror jeg har mye av de kreative evnene fra henne, sier Simone.

UNGENE SKULLE SKÅNES: Hjalmar husker ikke at de voksne sa så mye om krigen: - Ungene skulle skånes. Det skulle ikke snakkes så mye om krigen. Den skulle forties, forteller han.
UNGENE SKULLE SKÅNES: Hjalmar husker ikke at de voksne sa så mye om krigen: - Ungene skulle skånes. Det skulle ikke snakkes så mye om krigen. Den skulle forties, forteller han. Vis mer

– Da jeg så forestillingen, var det som å være tilbake på «Carl Arp»

Det var i fjor det skulle skje. Premieren på Festspillene. Ikke akkurat daglig kost for en bestefar fra ei bygd som ikke engang har bygdekino. Han husker gleden da hele familien kjørte fra Lakselv til Harstad. Han selv bak rattet, med campingvogn på slep. Og så, da alt begynte.

– Da jeg så forestillingen, var det som å være tilbake på «Carl Arp». Kulissene og lyden. Det var som å komme ned i lasterommet igjen, sier Hjalmar stille.

Simone nikker:

– Jeg ønsker at publikum skal bli berørt, uten å gjøre det sentimentalt. Det viktige med «Glemt» er at jeg ikke har gjort folk stakkarslige, men sterke. Spesielt det som handler om gjenreisningen.

Hjalmar mener det er viktig å lære av historien.

– I dag ser man bare framover, men man bør stoppe opp og se seg litt tilbake. Da forstår man også menneskene. Vi har vært flyktninger, vi også.

Simone er enig.

– I forestillingen får publikum møte det lille mennesket i den store krigen.

GLEMT: I danseforestillingen "Glemt" vil Simone Grøtte formidle noe av det hennes bestefar Hjalmar opplevde under andre verdenskrig. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen
GLEMT: I danseforestillingen "Glemt" vil Simone Grøtte formidle noe av det hennes bestefar Hjalmar opplevde under andre verdenskrig. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen Vis mer

Hun ber bestefar hente skrinet. Det hun tok med seg på «ha-med»-dagen i tredjeklasse, da de fleste andre hadde med seg kosedyr. Et lite skrin i aluminium. Et grovt stykke håndverk som oldefaren hennes, Hjalmars far, en gang fikk i gave av en russerfange ved fangeleiren i Ytre Billefjord. Som takk for mat og klær. Det står et nummer i lokket. Kanskje er det fangenummeret. Men det mest iøynefallende er det innrissede motivet på lokket. Piken som sitter på svaberget med sol og vind i håret og den lille båten som går for fulle seil i bakgrunnen. Skåret ut av en fange i en fangeleir i Ytre Billefjord, i en tid maten ble sleivet dem opp rett på bordplata og man ikke visste om krigen noensinne ville ta slutt.

– Skrinet er nok ikke helt ferdig, sier Hjalmar og peker på de røffe kantene.

– Det ser ut som om han kanskje hadde tenkt å sette inn noen pyntesteiner her.

LES OGSÅ: Slik gikk det med de beryktede nazi-kvinnene

Til forsiden