28. august 1941: Vi får rett som det er et lite glimt av pappa mens han kjører gjennom byen på en fullastet bil med andre fanger. Det er så sårt at vi ikke kan få snakke med ham. Dessverre. Men vi håper alle til Gud at det snart må bli en forandring. Den 13. august så vi hverandre da alle kom bilene fra dampbadet. Lille Ruth kjente ikke igjen sin pappa etter 9 uker, og det er det ikke noe å si på.

2. oktober 1941: Nu kan Ruth ta sine første famlende skritt helt alene. Bare synd at ikke pappa får være hjemme og følge med i utviklingen nå som hun er i sin deiligste alder. Hun prater og flirter med oss dagen lang. «Vov» - sier vovven. Og så kan hun neie pent og takke når hun får noe. Og «lade» det er det stas med når hun får. Da er hun så god. Så god!

27. mars 1942: Pappa og alle de andre er i dag sendt sydover. Ruth skal nu bade seg og så i seng. Eneste trøsten moren hennes har nu i den trassige tiden!