TO BARN PÅ JULAFTEN: Lene hadde aldri trodd at hun, 10 år etter at førstemann kom til verden, skulle føde sitt andre barn på julaften. FOTO: Truls Kleiven
TO BARN PÅ JULAFTEN: Lene hadde aldri trodd at hun, 10 år etter at førstemann kom til verden, skulle føde sitt andre barn på julaften. FOTO: Truls KleivenVis mer

Fødte to barn på julaften:

Lilly ble født i en busslomme på julaften, på dagen ti år etter at broren kom til verden

Lene ventet på å operere bort brystkreft, da hun oppdaget at hun var gravid. Terminen var i januar, men natt til julaften kjente Lene at noe var på gang...

Lene Sætren (38) var en aktiv dame, med et positivt syn på livet. Hverdagen var travel, med mann og tre sønner. Men i 2012, ble alt snudd på hodet, da hun ble oppringt fra Førde sykehus.

– Jeg hadde hatt et sår på den ene brystvorta i noen måneder, som ikke grodde. Legen forklarte meg at det ikke var noe farlig. Jeg ble sendt hjem, og prøvde å legge vekk bekymringene mine.

Ukene gikk, men såret var fortsatt der. Lene hadde sterkt på følelsen at det var noe, så hun tok kontakt med legen på ny. Legen undersøkte og tok forskjellige prøver, og etter to uker kom svaret.

– Legen ringte, og sa ganske rett ut at jeg hadde forstadier til brystkreft. Jeg måtte fjerne brystet. Jeg hadde sett for meg at jeg kanskje måtte fjerne brystvorta, men å fjerne hele brystet, var en tanke som ikke hadde slått meg. Det kom som et stort sjokk. Samtidig var jeg glad for at jeg stolte på magefølelsen, og hadde krevd videre undersøkelser, sier Lene.

Fikk en ny, stor overraskelse

Lene måtte forberede seg på operasjonen hun skulle igjennom, og i mellomtiden ventet hun på svar fra prøvene som skulle vise om kreften hadde spredd seg til lymfene. I løpet av disse ukene, fikk Lene en ny sjokkbeskjed: Hun var gravid.

– Jeg var trøtt og kvalm, men jeg tenkte at det var naturlig med tanke på hva jeg hadde i vente. At jeg var gravid, kom som en stor overraskelse! Jeg klarte ikke å glede meg over nyheten på det tidspunktet, fordi jeg var så redd for at det skulle gå galt, sier Lene.

Barna til Lene og Thomas var på dette tidspunktet ni, seks og tre år gamle. De hadde ingen planer om å få enda et barn – i hvert fall ikke samtidig med Lenes kreftbehandling. Det ble mye å ta innover seg.

– Jeg husker egentlig ikke så mye fra denne dagen, annet enn at Thomas sa: «Lene, dette er et tegn på at det skal gå bra!»

Operasjonen var vellykket, men hun følte seg helt tom, og det var følelsesmessig tøft å våkne opp med kun ett bryst.

– Noe var borte fra kroppen min. Jeg følte meg ikke hel. Men samtidig måtte jeg fokusere på barnet i magen – jeg måtte vite om hun hadde det bra. Det førte til at jeg glemte meg selv litt.

På dette tidspunktet var Lene gravid i uke 10. Hun var svært bekymret for barnet i magen, derfor krevde hun å ta fosterdiagnostikk.

– Det var mange vonde tanker som dukket opp både før og etter operasjonen. Jeg var veldig bekymret for babyen, om hun hadde tatt skade av det. Jeg trengte å vite at hun var helt frisk, noe hun heldigvis var.

Var redd for at hun måtte fjerne barnet i magen

Etter å ha fått beskjed om at alt sto bra til med babyen, sto nye bekymringer for tur: Hadde kreften spredd seg? Var hun nødt til å fjerne barnet i magen?

Lene satt i et foreldremøte da telefonen ringte. Hun kjente igjen nummeret; det var sykehuset. Hun kunne ikke ta den, men kun minutter senere fikk hun en tekstmelding fra mannen sin: Legen hadde ringt han, og sagt at det var gode nyheter: Kreften hadde ikke spredd seg.

– Tårene trillet – jeg var så glad! Jeg kunne endelig fokusere fullt og helt på barnet i magen, og glede meg til å få møte henne.

Lene hadde termin 12. januar 2013. Lille julaften var familien i middagsselskap, og da de skulle hjem, kjente Lene at hun hadde litt kynnere, men det var hun vant til. Hun la seg for å sove, men få timer senere våknet hun og kjente at noe var i ferd med å skje.

– Jeg begynte å tenke over hvilken dato det var, og da slo det meg at det var julaften. Eldste sønnen vår er født på julaften. Jeg tenkte at det ikke kunne være mulig…

Thomas satt i underetasjen og spilte piano, da Lene knirket seg nedover trappa. Han så på henne, og utbrøt: «Tuller du med meg?» Lene svarte at han måtte ringe ambulansen.

– Vi sto ute, og det føltes som en evighet før ambulansen endelig kom. Det gikk kun to og et halvt minutt mellom riene, så jeg skjønte at vi ikke hadde så mye tid. Da ambulansearbeiderne kom, kunne jeg se at de var rimelig stresset, sier Lene med en latter.

Ble født i en busslomme

Lene ble hastet inn i ambulansen, spent fast, og så kjørte de av gårde i retning sykehuset i Førde. Jordmor ble kjørt i ambulanse fra Florø, for å rekke frem til fødselen. På vei over fjellet, møtte de den andre ambulansen, og Lene ble flyttet over i den.

– Da døren åpnet seg, og jeg så jordmor, ble jeg vanvittig lettet. Jeg var så stresset for at hun ikke skulle rekke det i tide, men da jeg så henne, følte meg trygg. Hun har fulgt meg opp tidligere; hun kjenner til historien og bekymringene mine. Jeg kunne bare la henne snakke for meg.

Jordmor sa til ambulanseføreren at de skulle fortsette å kjøre, men at de kunne roe ned tempoet. Hun visste at barnet kom til å bli født før de rakk frem til sykehuset. Og det hadde hun helt rett i…

Lilly ble født i en busslomme i Erdalen, litt utenfor Førde. Til mors store lettelse, kom hun til verden med et skrik. «Jeg ser med en gang at dette er en frisk jente» sa jordmor betryggende.

– Jeg var så glad for at jordmor kom og tok imot Lilly. Jeg ble lettet over at det gikk så bra, til tross for omstendighetene, sier Lene.

Lene, Thomas og Lilly kom frem til sykehuset til slutt, hvor alle kontroller ble gjennomført. Lene gruet seg til ammingen, og ba om å få enerom.

– Jeg trengte ro om jeg skulle klare å amme. Og det gikk helt fint – til tross for at jeg kun hadde ett bryst.

Etter en liten time begynte telefonen å ringe med hyppige mellomrom. Familie, venner og journalister hadde fått med seg at Lene hadde født sitt fjerde barn, akkurat 10 år etter at førstemann kom til verden.

– Sannsynligheten for å føde to barn på julaften er omtrent like stor som å vinne i lotto. Det er jo ganske utrolig, sier Lene med et smil.

ET JULEMIRAKEL: – Sannsynligheten for å føde to barn på julaften er omtrent like stor som å vinne i lotto. Det er jo ganske utrolig, sier Lene. FOTO: Truls Kleiven
ET JULEMIRAKEL: – Sannsynligheten for å føde to barn på julaften er omtrent like stor som å vinne i lotto. Det er jo ganske utrolig, sier Lene. FOTO: Truls Kleiven Vis mer

LES OGSÅ: Disse tilbudene finnes for deg med brystkreft og dine pårørende

Skulle rekonstruere brystet – måtte hasteopereres

Lene kunne nyte småbarnsperioden en stund, før alvoret hentet henne inn igjen. Etter tre års ventetid, skulle hun endelig få rekonstruert brystet som ble fjernet – da ville hun bli hel igjen.

– Operasjonen jeg valgte var ikke så vanlig på den tiden – det er en stor, risikofylt operasjon, hvor du tar fett fra magen eller rumpa, for å lage et nytt bryst. Jeg leste masse om operasjonen i forkant, og fant ut at jeg trodde denne løsningen var den beste for meg.

Da Lene ble trillet inn på operasjonsstuen, raste det mange tanker igjennom hodet hennes. Hun var både spent og engstelig.

– Operasjonen varte i nesten åtte timer, og da jeg våknet var jeg helt fjern. Det eneste jeg husker, er at noen sa at jeg måtte inn igjen, fordi jeg blødde så mye. Operasjonssåret var ikke sydd sammen ordentlig, så jeg måtte hasteoperere for ikke å miste for mye blod.

Begge operasjonene ble en stor påkjenning for kroppen til Lene – hun våknet opp med ekstreme smerter, og sykehusslanger over alt.

– Overlegen sa at jeg måtte reise meg opp, slik at blodsirkulasjonen skulle komme i gang igjen. Jeg besvimte flere ganger og kastet opp, jeg var helt ødelagt.

EN STOR PÅKJENNING: Lene ante ikke at rekonstruksjonen av brystet hun måtte fjerne, ville bli så omfattende. FOTO: Truls Kleiven
EN STOR PÅKJENNING: Lene ante ikke at rekonstruksjonen av brystet hun måtte fjerne, ville bli så omfattende. FOTO: Truls Kleiven Vis mer

Mye mer omfattende enn jeg først antok

Etter tre dager ble Lene skrevet ut fra sykehuset. Hun bodde hos søsteren sin i et par dager, for å samle kreftene, før hun dro hjem igjen.

– Denne typen rekonstruksjon var mye mer omfattende enn jeg først antok. Jeg leste mye i forkant, men man kan aldri vite hvordan det blir før man har gjort det. Jeg skulle ønske jeg visste mer om hvilke etterskader man risikerer å få, sier Lene, og tilføyer:

– Du er ganske handikappet når hele magepartiet har blitt åpnet, og alt av sener og magemuskler er borte. Fortsatt, den dag i dag, kjennes det ut som at jeg har et stramt belte over magepartiet, og førligheten er nedsatt. Det hindrer meg en del i hverdagen.

Rekonstruksjonen ble ikke slik Lene hadde forestilt seg, selv om hun er fornøyd med resultatet – rent estetisk. Allikevel er hun usikker på om hun ville ha gjort det igjen.

– Jeg sliter mye med selvbildet, og hvordan kroppen min ser ut. Arrene er der alltid som en påminnelse på hva jeg har vært igjennom – det er nesten så jeg skammer meg, selv om det er noe jeg absolutt ikke burde gjøre. Jeg er så glad for å være frisk, men det psykiske som følger med tar nesten knekken på meg til tider.

LES OGSÅ: Risikofaktorer som øker sannsynligheten for å få brystkreft

Har fått helseangst

Etter hvert var Lene klar for å begynne på jobb igjen – hun følte seg bra, og var glad for å komme i gang. Men så stoppet det opp helt, og hun utviklet helseangst.

– Om jeg har symptomer på noe, må jeg google det med én gang. Ofte er jeg overbevist om at det er noe jeg kommer til å dø av, og da må jeg til legen for å undersøke det. Om jeg ikke får sjekket det hos legen, får jeg ikke roen i meg. Jeg har tatt ultralyder og MR og sjekket alt – til og med hodet. Føflekker har jeg sjekket hundrevis av ganger. Jeg må alltid vite med sikkerhet at det ikke er noe alvorlig.

I fjor sommer satt Lene på pauserommet på jobb, og plutselig fikk hun hjertebank og høy puls. Det kjentes ut som at hjertet slo dobbelt så fort, og hun ble helt tappet for energi.

– Jeg var sikker på at jeg holdt på å få et hjerteinfarkt, og det endte med at jeg ble innlagt på sykehuset. Jeg trodde at det var noe galt med hjertet mitt, og dødsangsten kom. Men alle prøver viste at det ikke var noe galt. I ettertid viste det seg at det var angst, og den kan slå til når som helst.

Legen til Lege forklarte henne at hun har helseangst, og at hun burde få psykologhjelp for å håndtere det.

– Det skjedde mye drastisk på kort tid. Tidligere var jeg aktiv, og kastet meg ut i alt mulig. Jeg var ikke redd for noe. Nå er jeg redd for alt. Jeg kaster bort masse unødvendig energi på å være engstelig.

Selv om Lene står opp om morgenen, og leverer barna på skolen, krever det mye av henne. Og det er noe folk ikke ser.

– Det hender at jeg blir slått helt i bakken. Men nå har jeg begynt å kjenne igjen signalene – jeg vet hva som trigger, og da rekker jeg ofte å roe ned før jeg går på en ny smell. Jeg har funnet en måte å leve med det på.

– Jeg har jobbet hardt for å klare å tro på legene

Lene går til kontroller hvert år, og det er alltid en spenning som bygger seg opp i forkant. Hun er alltid engstelig for hva legene har å si.

– Om de sier at det «sikkert ikke er noe å bekymre seg for», klarer jeg ikke å slå meg til ro med det. Sist det skjedde, var det jeg som hadde rett, og da var det alvorlig. Jeg har jobbet hardt for å klare å tro på legene.

Familien er hovedgrunnen til at Lene kommer seg igjennom de tyngste dagene. Thomas har vært en enormt viktig støttespiller for henne – han er alltid positiv.

– Uansett hvilke utfordringer som oppstår, sier han alltid: «Dette klarer vi!» Han har vært så sterk. Det har også preget ungene mye. Det er ikke noe hyggelig for dem å se at mammaen deres besvimer, og må hentes av ambulansen.

GOD STØTTE: Lene takker familien for at hun kommer seg igjennom dagene. De hjelper henne med å holde positiviteten oppe. Og på julaften, blir det dobbel feiring! FOTO: Svend Aage Madsen
GOD STØTTE: Lene takker familien for at hun kommer seg igjennom dagene. De hjelper henne med å holde positiviteten oppe. Og på julaften, blir det dobbel feiring! FOTO: Svend Aage Madsen Vis mer

Lene mener at samfunnet vårt preges av at det fortsatt er tabu å være psykisk syk, spesielt når det gjelder ulike former for angst.

– I starten følte jeg meg litt som en hypokonder. Men det er så viktig å snakke om det, med både familie, venner og folk på arbeidsplassen, sier Lene, og tilføyer:

– Jeg tror også at det er viktig å pushe seg selv litt. Om jeg er invitert til en sosial begivenhet, og ikke føler meg helt bra, prøver jeg å dra allikevel, selv om jeg vet at angstanfallet kanskje kan komme i løpet av kvelden. Da har jeg i det minste prøvd, og det gir meg en god følelse.

Julaften blir alltid litt annerledes

Hos Lene og familien blir hver julaften litt annerledes enn alle andres; det er også to bursdager som skal feires.

– Vi prøver å sørge for at både Kristoffer og Lilly barna får bursdagsfølelsen, men det er ikke så lett når det er på julaften. Vi har som tradisjon å starte med åpning av bursdagsgavene på morgenen - da samles hele gjengen. Denne tradisjonen har vi hatt siden 2002. Julepresangene må pent vente til kvelden.

På formiddagen får de besøk av nærmeste familie, og da blir det ikke kun servert julegrøt, men også kaker.

– Kristoffer har blitt rutinert, og for han går det helt fint å kombinere julaften og bursdag. Lilly som straks blir seks år, har nettopp begynt å skjønne at det er dumt å ha bursdag på julaften; alle vennene hennes får to feiringer i løpet av året, mens hun bare får én, sier Lene, og fortsetter:

– På kvelden kommer julenissen, og han blir alltid fortalt at det er to barn som har bursdag, og de blir alltid gjort litt ekstra stas på, smiler Lene.

LES OGSÅ: Mia (30) fikk en aggressiv type brystkreft. Etter 12 runder med cellegift vant hun over kreften

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: