TØFF LÆRDOM: - Jeg var alene, langt nord i gokk, med splitter ny sivilstatus. Slik forklarer Linda følelsen hun hadde da forholdet til kjæresten tok slutt, og det ble klart at hun skulle overvintre alene på Svalbard. Den vinteren lærte hun masse.
 Foto: Ingun A. Mæhlum
TØFF LÆRDOM: - Jeg var alene, langt nord i gokk, med splitter ny sivilstatus. Slik forklarer Linda følelsen hun hadde da forholdet til kjæresten tok slutt, og det ble klart at hun skulle overvintre alene på Svalbard. Den vinteren lærte hun masse. Foto: Ingun A. Mæhlum Vis mer

Linda Bakken

Linda ble dumpet av kjæresten og tilbrakte et år alene på Svalbard

Hun dro først, og planen var at kjæresten skulle komme etter. Så ringte satellittelefonen.

Det er høst, og kveldene mørkner. Linda Bakken er alene i fangsthytta langt nord på Svalbard. Den gedigne, senete isbjørnen har plaget henne noen døgn nå. Og nå er det natt, og den vil inn i hytta. Hun går ut av døra, skyter skremmeskudd med signalpistolen. 

– Ha deg vekk! roper hun, skramler og skråler. Bjørnen rygger, men stopper bare 30 meter unna. Der står den og skuler. Linda er alene i hytta. 

Fangsteventyret er godt planlagt. Men at hun nå er alene, er ikke planlagt i det hele tatt. I årene før har Linda jobbet på flyplassen i det lille forskersamfunnet Ny-Ålesund på Svalbard. Hun er mye på tur, blant annet til fangststasjonen Mushamna i Woodfjorden, som sysselmannen på Svalbard låner ut til dem som har lyst til å prøve det tradisjonelle fangstlivet et år. Fange rev, sel, rype og reinsdyr.

LES OGSÅ: Cecilie Skog innrømmer at det sitter langt inne å måtte gi barna frie ekstremsport-tøyler

KREVENDE FANGST: Retur fra selfangst på isen ble en våt opplevelse når isen brøt opp. Foto: Privat
KREVENDE FANGST: Retur fra selfangst på isen ble en våt opplevelse når isen brøt opp. Foto: Privat Vis mer

I 2008 får Linda og hennes daværende kjæreste positivt svar på søknaden om et år på fangst. Hun har både friluftslivsutdanning og erfaring, og hun har vokst opp med storviltjakt. Han er mekaniker med mange av de samme interessene, de utfyller hverandre. Og alt er fikset: verktøy, smør, mel, hermetikk, syltetøy, fløtepulver, eggepulver og makrell i tomat er kjøpt inn, nok for et helt år. Med seg på lasset har de også en stor metallkasse full av litteratur. Og de har våpen: vanlig hagle til rypejakt, pumpehagle til isbjørnbeskyttelse og rifle til jakt på reinsdyr og storkobbe.

Det var russerne som begynte med overvintringsfangst på Svalbard på midten av 1700-tallet. Hundre år etter kom nordmennene, og på slutten av 1800-tallet overvintret de første kvinnene på fangst på Svalbard. Av 357 norske overvintrere mellom 1898 og 1941 var 27 kvinner. De ble satt i land på sensommeren og var isolert i sitt fangstterreng helt til isen gikk om våren – før de eventuelt fikk skyss med båt til fastlandet for å selge isbjørn- og reveskinn og skaffe nye forsyninger.

Det var et eventyr, og mulighet for bra fortjeneste om du var heldig med fangsten, været og prisene. Og historien er full av dramatikk, om forlis, ensomhet, galskap – og kjærlighet og svik. En av kvinnene fødte en sønn alene i ei fangsthytte, mens mannen var på vei for å hente hjelp. Wanny Woldstad blir kalt den første fangstkvinnen på Svalbard, hun skjøt isbjørn og kunne ikke tenke seg noe bedre liv enn dette. Men ingen av dem har en historie som Lindas: 

Planen er nemlig at hun skal dra opp først, og at kjæresten skal komme senere. Sent i august snakker de sammen via satellittelefon. Mye har endret seg i løpet av den lyse sommeren. Han kommer ikke nordover. Forholdet er slutt.

– Jeg var alene, langt nord i gokk, med splitter ny sivilstatus. Det ble en helvetes telefonregning den måneden. Ringetid med satellittelefon kostet 1 amerikansk dollar i minuttet, men jeg var helt nødt å snakke lenge med vennene mine, mange kvelder, forteller Linda nå, hun ler.

KK møter henne i Longyearbyen, det er gått noen år siden året på fangst. Utenfor vinduet er det snø og vind og gufset den kombinasjonen ofte skaper. Innenfor er det varm kaffe og Linda og en brøddeig som hever, mens sønnen Sigbjørn og samboeren kler på seg for å dra en tur ut i ruskeværet. Vi prater videre om den augustkvelden i Mushamna. 

– Tenkte du på å dra ned? 

– Nei. Vi hadde brukt så mye tid på å planlegge dette året. Men jeg ville ikke være alene i mørketiden. Det var for sent å få tak i en som kunne bli et helt år, men kanskje jeg kunne få opp noen til å være med meg i perioder, forteller Linda. 

LES OGSÅ: Kristina løp alene med en barnevogn gjennom Iran

Det ble løsningen. Hun kontakter venner, som kontakter sine venner. Men det er bare august ennå, for sent for båt, for tidlig for snøscooter, hun vet ikke når den første gjesten kan komme. 

Og ukene går. Snøen er tung. Linda fisker og setter opp revefeller, gjør seg klar til vinteren – og jager isbjørn. Innimellom når hun forteller om dette året til folk som ikke har bodd på Svalbard, spør folk: – Var det langt til nærmeste butikk? Så du isbjørn?

Da vet ikke Linda helt hvor hun skal begynne, eller med hvilken isbjørn. Butikker eller veier finnes ikke i mils omkrets. Og hun registrer mer enn 400 isbjørner dette året. 400. Nesten hver dag møter hun denne kongen av Arktis, verdens største landlevende rovdyr. Noen dager møter hun opp mot sju.

Isbjørnen ble totalfredet i 1973, så hun får ikke skyte, men hun jager flere hundre av dem – bare i to tilfeller synes hun det er ubehagelig. De to hundene hennes slutter å varsle bjørn etter bare en uke, de blir for vant til dem. Hun ønsker seg en hund til. Hun kommuniserer med sysselmannen i september, de vet ikke når det blir mulig å få opp en hund eller en gjest til. 

– Kanskje i oktober, kanskje november, kanskje desember, svarer de. 

VAKKER NATUR: Mushamna ved Woodfjorden var Lindas hovedstasjon ­under overvintringen. I løpet av året registrerte hun mer enn 400 isbjørnobservasjoner. Foto: Privat
VAKKER NATUR: Mushamna ved Woodfjorden var Lindas hovedstasjon ­under overvintringen. I løpet av året registrerte hun mer enn 400 isbjørnobservasjoner. Foto: Privat Vis mer

Så da er det bare å vente.  LES OGSÅ: Drømmer du om å dra på ekspedisjon?

Stadig større utfordringer

I oktober svinger så sysselmannens helikopter nordover en tur. Setter av en hund og en mann hun aldri har truffet før, en venn av venner. Og det er en uendelig lettelse å være to. De fisker, og fangsten blir røyket og saltet. Nå kan de dra på lengre turer. Og med hunder, ski og pulk er de borte i flere uker. Foruten litt bacon og kylling de har med, lever de av sjølfangst hele dette året: av reinsdyrkjøtt, sel, fisk og litt ryper.

Den ene gjesten avløser den andre. Får opplæring, røkter revefeller, skyter sel på isen, kløyver drivved. Tar våpenet over skuldra hver gang de går til utedoen. I temperaturer ned mot minus 42,5 grader. I mørketiden sklir dag og natt i hverandre og blir vanskelig å skille. 

– Det var nesten finere å være våken om natta. Ofte var det klarere vær da, forteller Linda. I februar siver lyset sakte tilbake. Og utpå våren blir hun alene igjen. På grunn av dårlige isforhold får hun heller ikke besøk, slik hun hadde håpet. Når den siste gjesten drar i april, vet hun at hun ikke skal se noe annet menneske på en måned.

– Det er ikke så mange i vårt moderne samfunn som har kjent på den følelsen. Uten hundene ville det ikke gått. Jeg pratet mye med dem, både når jeg var glad og når jeg trengte litt trøst, forteller hun.

LES OGSÅ: Farmen-Stine ble dumpet av kjæresten syv timer før de skulle reise på ferie

Og stadig må grensene flyttes. Linda hadde for eksempel bestemt seg for ikke å bruke motorsag når hun var alene, og var også skeptisk til å jakte sel på isen, men etter hvert gjorde hun begge deler. Alene. Med våpen på ryggen og en nødpeilesender rundt livet.

– Jeg ble presset inn i større utfordringen enn jeg hadde tenkt, men lærte at jeg klarer mer enn jeg tror.

Men da har hun heldigvis telefonkontakt med verden igjen. Den ene satellittelefonen gikk i stykker på vårparten, da var hun og en gjestefangstmann uten kontakt med omverden i tre uker. I denne perioden fikk moren hennes slag. 

– Kanskje var det min skyld  … Hun var veldig redd for meg, litt stolt og litt redd, sier Linda. Det var tungt ikke å få bidra hjemme og å vite at folk var redd for henne.

– Et slikt år på opplevelsesfangst, som jeg kaller det, er egentlig en stor egotripp, akkurat som alle store ekspedisjoner. Men jeg har noen helter, som for eksempel den første fangstkvinnen Wanny, og ei som tok hele økta og jobbinga gjennom vinteren da det viste seg at mannen bare drakk. Linda ler og sier det var en helt annen virkelighet den gangen. Uten dagens kommunikasjonsmuligheter og utstyr. 

– I tillegg har vi GPS og hodelykt og kan ha ekstra batteri i bh-en, sier hun, og er usikker på om hun hadde klart å finne fram i stupmørke polarnatta uten moderne navigasjonsutstyr.

SAMTALEPARTNER OG TRØST: – Uten hundene ville det ikke gått, sier Linda. de var uunnværlige for både isbjørnbeskyttelse, selskap og trekk-kraft.


 Foto: Privat
SAMTALEPARTNER OG TRØST: – Uten hundene ville det ikke gått, sier Linda. de var uunnværlige for både isbjørnbeskyttelse, selskap og trekk-kraft. Foto: Privat Vis mer

Linda er foreløpig den siste overvintreren på Mushamna. Etter at sesongen hennes var over, stengte sysselmannen den stasjonen og én til. Høsten 2016 åpnet en av dem igjen, Linda mener imidlertid sysselmannen burde åpne for mer overvintring. At det er en tradisjon som bør ivaretas.

– Selv om det ikke ble noe særlig økonomisk utbytte for meg, ti reveskinn og en hale. 

Hun ler. Det ble faktisk bedre utbytte da Linda satte opp fellene på hobbybasis noen år senere. Men likevel, hun -lengter tilbake, lenger nord. Til stillhet og storhet. Og hun snakker om de enorme kontrastene i årstidene, midnattssola med sitt evige lys, mørketida som hyller deg inn. Og været, som skifter fra sol og enkelt til kulde og farlig raskere enn tankene. Til bråket fra ærfuglene som kom tilbake etter en lang og svart og stille vinter. 

– Det sies at det ikke finnes absolutt stillhet i naturen, men når det var vindstille i mørketida, da var det stille.  

KONGEN AV ARKTIS: Isbjørnen var ofte nærgående og nysgjerrig. Foto: Privat
KONGEN AV ARKTIS: Isbjørnen var ofte nærgående og nysgjerrig. Foto: Privat Vis mer

Kjærligheten til alt dette gjorde at Linda ble værende på Svalbard. Hun fikk seg ny kjæreste, de vurderte også fangstlivet, men hun begynte å bli voksen, kanskje burde de heller lage barn? Det ble til Sigbjørn, som akkurat nå lager hei-hei- og oi-oi-lyder i gangen. Og når de hadde en, hvorfor ikke lage en til? Høsten 2016 fødte Linda en jente. LES OGSÅ: Jorden rundt med baby alene

Det viktigste av alt

Mannen Kjell-Ove er hjemmeværende, mens Linda pendler til Svea. 12 dager på jobb på flyplassen der, og 16 dager hjemme med mann og barn. Den lille familien leker med tanken på å prøve fastlandslivet snart, trolig Ålesund. 

– Jeg er heldig, sier hjemmepappaen.

– Når vi har fått barn, er det jo klart at jeg har lyst til å være sammen med dem. Så mye som mulig, sier han. 

Linda ler og sier det er hun som er den rastløse. Og at det var et lurt trekk å finne en som var hakket mindre rastløs enn henne. Men empatien, den er bare blitt større etter hun ble mamma. Verden berører henne. Nyheter om terror og ulykker og mennesker og barn på flukt.

– Tenk å ikke kunne gi ungene det viktigste av alt, trygghet og mat, sier hun. 

Turlivet har også endret seg litt etter at hun ble mamma. For nå skal Sigbjørn være med. 

Linda tar brødene ut av ovnen. Utenfor vinduet letter det. Noen snøscootere er på vei tilbake fra tur. Sola tar en sveip ut av skyene og lyser opp Hiorthfjellet, det fjellet flest innbyggere i Longyearbyen har i utsikten sin. Linda ser ut og smiler, for i morgen skal de også på tur, den lille familien. På overnattingstur, pakke våpen og alt som trengs i den lille, overbygde sleden og dure av sted på snøscooteren, vekk fra by og bråk, noen mil ut i det hvite, vakre som de elsker. 

Linda Bakken
Bor: på Svalbard sammen med mannen Kjell-Ove og to små barn. Jobber nå på flyplassen i Svea på Svalbard.

Vinteren 2008–2009 overvintret hun i en fangst-hytte i det øde området - Mushamna på Svalbard – en stor del av vinteren helt alene.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 49/50

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: